Alt vi gjør på nettet er eid og styrt av private interesser. Vi må så fort som mulig begynne å utvikle offentlige digitale tilbud og tjenester, spesielt med tanke på mail, skylagring (statssky) og sosiale medier. Det er vital infrastruktur i våre dager, og dermed et oppdrag for velferdsstaten.
Vi må ta demokratisk kontroll over teknologien.
Les også: Elon Musk twitret – Så steg prisen på kryptovalutaen med 50 prosent
Jeg leser med iver kronikken «Det er på tide at vi tar debatten om et slags Facebook-NRK» av leder i Attac Norge, Hege Skarrud i Dagsavisen. Det fremstår litt karikert at det er på nettopp teknologifronten at velferdsstatens grenser skulle sluttes. Fjellapene fra Norge står rundt den blinkende datamaskinen og klør seg i hodet, og skjønner ikke helt hva dette er for noe rart. Der har vi blitt stående i årevis.
Vi er voldsomt på bakbeina på det teknologiske feltet.
Mens vi lærer oss å bruke iPad og tror at mineralutvinning i verdensrommet er sci-fi, samles makta på stadig færre hender – hos teknologigigantene, og muligheten for demokratisk kontroll og alternativer synes stadig fjernere.
I boka «Fully automated luxury communism» gir Aaron John Bastani oss en innføring i hvilken teknologi som allerede er realisert, og noe som vil bli realisert i nær framtid. Her får vi høre om mineralutvinning i verdensrommet, robotsoldater med kunstig intelligens, CRISPR-metoden som revolusjonerer naturvitenskapen og hvordan robotene på ekte snart tar over jobbene våre.
Det urovekkende er ikke teknologien i seg selv, men hvem som har kontroll over den.
Les også: Lege Kaveh Rashidi: – Det er veldig sunt å være skeptisk til vaksinen
Det at et profittorientert selskap i USA har kontroll over for eksempel Facebook gjør Facebook til noe helt annet enn det ville vært om det var den norske staten, via NRK som eide den. Samme med mineralutvinning i verdensrommet. Målet med disse teknologiene blir da å berike selskapet, eierne og aksjonærene, ikke å gjøre godt i folkets tjeneste. Det er ekstremt naivt å tro at en teknologi vil gjøre godt uten at å være god er et mål.
Når det gjelder en del teknologier er vi sikre på at vi må ha dem, som mail og skytjenester. Med tanke på andre teknologier, som sosiale medier, roboter og mineralutvinning i verdensrommet er det flere på både venstre- og høyresiden som steiler og tenker at denne teknologien ønsker vi ikke. Bastani argumenterer i sin bok for at så lenge en teknologi er oppfunnet og finnes, så har vi aldri noen gang i historien sett at den ikke blir tatt i bruk.
Det er et viktig poeng at folk ønsker å bruke sosiale medier, avhengige eller ei, så er det et ønske.
Les også: NRK felt i PFU for «Make Lillestrøm great again»
Vi vet at vi må ha en ekstrem utvikling i fornybar energi og at milliarder av mennesker må få heve sin materielle standard, dermed trenger vi ressurser til å produsere og bygge nytt. Vi må forholde oss til virkeligheten. Dermed er det avgjørende at vi så raskt som mulig utvikler en plan for demokratisk kontroll og styring av den nye teknologien, og ikke sitter med lukkede øyne og håper den skal forsvinne.
Hva gjør vi så, når vi som innbyggere i et land ønsker oss noe? Skriver kronikker? Lager en «page» på Facebook? Demokratiets spillerom er allerede snevert, og som vanlig borger føler en seg ganske maktesløs.
Vi kan kanskje sende e-post til partiene?
For det er slik at det per nå ikke er noen partier som har en tilfredsstillende og helhetlig nok politikk på dette feltet. Det er snakk om et politisk ingenmannsland hvor det hersker lovløshet, og lugubre typer suser rundt på el-sparkesykkel i dress. På en måte kan dette være en fordel, fordi det er lite som må bygges ned før det kan bygges nytt.
Klart, vi må jo fortsatt bygge ned teknologigigantenes globale monopol, men partipolitisk sett er det rimelig uberørt terreng. Med blanke politiske ark kan noe veldig bra oppstå raskt fra intet.
La oss kjempe for at det skal skje. Hvordan vet jeg ikke helt, hva er mitt våpen?
