Debatt

Hva er det egentlig lærerne driver med?

At skoler skiftet farge fra gult til rødt over natten er symptomatisk for lærerprofesjonens stilling i samfunnet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kl. 18.00 søndag kveld, 4. januar – idet mange av lærerne var i gang med egne barns kveldsprogram – gikk regjeringen ut på nyhetene med kunngjøringen om rødt nivå på ungdoms- og videregående trinn – med virkning fra og med skolestart neste morgen. Som om det skulle dreie seg om en kontorjobb fra 8 til 4. Å regulere lærernes arbeidstid inn i en slik standardform, har lenge vært en kjepphest blant enkelte politikere.

De lange feriene var dertil urettferdig og burde avkortes.

Les også: Eksamen må avlyses: «Hjemmeskole gir ingen fullgod undervisning»

Det ble en strevsom kveld for mange av landets rektorer og lærere. Det økende dokumentasjonskravet er én alen av samme stykke. Denne dreiningen bort fra de konkrete behovene som oppstår i kontaktflaten med klasser, enkeltelever, fag og kolleger, er også en dreining bort fra de pedagogiske handlingsimpulsenes arnested. Dette frie handlingsrommet er nå infiltrert av et tids- og ressursødende kontroll- og målesystem.

Den amerikanske journalisten og forfatteren Harris Sydneys ord er i denne sammenheng meget treffsikre: «Den virkelige faren er ikke at datamaskinene skal begynne å tenke som mennesker, men at mennesker skal begynne å tenke som datamaskiner.» Dette hadde ikke vært gjennomførbart om det ikke var for det kraftige kontrollverktøyet som her har blitt lagt i våre hender.

Dette eminente verktøyet, som gir oss så mange frigjørende muligheter, har – i denne og i utallige andre sammenhenger – resultert i et kollektivt knefall for et kontroll- og maktgrep som undergraver den tilliten alt mellommenneskelige samkvem avhenger av.

En kontraproduktiv gjøkunge det skal bli vanskelig å få sparket ut av redet. Styringsmekanismer er alfa og omega i teknologiske innretninger. Men denne tenkningen havarerer i møte med det mest komplekse området vi overhodet kjenner til, nemlig det mellommenneskelige feltet.

Les også: «Regjeringen forlater nå politikken som er til barnas beste»

Kanskje Henrik Ibsens ord kan gi oss et lite hint om den kulturkollisjonen lærerne med dette står inne i: «(…) barna, de har jo mer kultur, de. Og flere fordringer til livet (…).» Det er her – i møte med det som lever i barna og i fagene – lærernes «styringsverktøy» utvikler seg. Det er ikke bare lærerne selv som vet hvordan denne favoriseringen av kontorpulten på bekostning av en høyt, tiltrengt tilstedeværelse i elevenes livsverden, undergraver deres arbeid. Det har også vist seg å være en pinlig affære for politikere som helhjertet har stilt seg bak denne overstyringen.

Så pass pinlig at det dobbeltkommuniserende mottoet «fjern tidstyvene!» lenge var et populært munnhell partiene imellom. Det at man kvier seg for å sette denne innsikten ut i livet, henger – slik jeg ser det – sammen med Albert Einsteins ord: «Vi kan ikke løse våre problemer med den samme tenkningen som har skapt dem.» Spørsmålet blir da: Hva slags tenkning må her utvikles? Kan vi håpe på at Jonas Støre og Trygve Slagsvold Vedum vet hvordan avvikle New Public Management? Det blir ikke lett.

Enhver lærer vet at det genuine ved deres profesjon ligger nærmere teaterscenen enn kontorpulten. Et virke basert på egen regi, hvorav inngår spontane justeringer – basert på situasjonstilpasset fleksibilitet. Denne form for autonom kreativitet, er – sett gjennom NPM-brillene, en faktor man ikke våger å stole på. Dette til tross for forskning som viser at økt autonomi gir økt ansvarlighet – en drivkraft enhver godt voksen person kjenner fra sitt eget liv. Det som naturlig springer ut av individets vilje til å ta det hele og fulle ansvar for egen virksomhet (etisk individualisme).

Les også: Reagerer på ulik praksis i Oslo: – At noen barnehager velger å stenge helt skaper usikkerhet

En kilde som aktiviseres gjennom fagdidaktisk kreativitet og aktsom tilstedeværelse i elevenes livsverden. Fordi undervisningsfeltets empiri ikke kan erverves på annet vis, påtvinges lærerne å omsette dette innholdet til skjema. Et «skuebrød», hvis formål er å gi et skinn av kontroll, oversikt og ansvarlighet. På skjermen.

At deler av feriene går med til etterarbeid og planlegging med diverse fagdidaktiske og sosialpedagogiske avveininger, er muligens ikke kjent for andre enn lærerens nære familie? Å ta for lett på dette usynlige forberedelsesarbeidet straffer seg (går ut over elevene) når man entrer «manesjen». At skoler skiftet farge fra gult til rødt over natten er på det vis symptomatisk for lærerprofesjonens stilling i samfunnet.

Å forstå hva det vil si å måtte kaste rundt på planer – som møysommelig har modnet frem på grunnlag av erfaringer i møte med det aktuelle faget, ulike klasser og enkeltelever – krever kunnskap om lærerprofesjonens betingelser og egenart. Det kunne kanskje vært lagt inn som et nødvendig kompetansekrav enhver skolepolitiker med ambisjoner på lærerens vegne, må oppfylle? En sertifisering med tallkarakter 4 som nedre grense, i tråd med kravet til lærernes matematikkunnskaper? Et krav som har ført til at vi har mistet mangt et læreremne. Eller skal vi heller se om vi har noe å lære av finnene? De har vist at det er fullt mulig å praktisere et skarpere skille mellom politikk og pedagogikk.

Mer fra: Debatt