Da stengte vi ned, igjen. På få timers varsel settes skoler på rødt, studentene blir bedt om å ikke reise. Fritidsaktiviteter stenges. Små næringslivsaktører får avbestillinger over natta, med innkjøp på kjøl. Gitteret går ned, og lyset skrus av.
Les også: «Nå må vi på nytt ta et kraftig skippertak. Alternativet er verre»
Kom dette brått på? FHI var «bekymret» for denne utviklingen allerede før jul, og vi er mange som var smått overrasket over at det ble åpnet for 2 juleselskaper på mann.
Vi så vel for oss at smittetallene kunne øke, noen og enhver?
Riktignok selskaper med maks. 10 med 1 m avstand mellom gjestene, så det sier seg selv at det ikke var for hvermannsen å kunne gjennomføre det, innenfor retningslinjene. «Lag en snømann i bestemors hage», sier en statsråd. Det viser godt hvor skjevt tiltakene rammer, og hvem som betaler prisen for «dugnaden». Det viser også godt hvilken verden man lever i, når man tenker at det er et flott og tilgjengelig alternativ.
Bestemor. Hage. Du kan være der. La snøen ligge – å ha en bestemor som har en hage og du kan være der (fordi bestemor er i nærheten, og kan og vil ha deg der) – det er en sammenstilling av de blant oss som har og de som ikke har.
Les også: Slik gikk det med tilliten vår til regjeringen i koronaåret 2020
Lett for folk med hjemmekontor, stort hus, hage, god økonomi å kaste rundt på planer.
Lett for studenter som har foreldre, som de har et OK forhold til, og foreldre som har god økonomi og plass å campe 2–3 uker ekstra. De sponser sikkert nye billetter til deg også. Sosiale medier roper ut løsningene. Vær sammen med nærkontaktene dine. For du har faktisk nærkontakter. Sugen på litt mer selskap? Sett ut hagemøblene i hagen din med 1 m avstand og be vennene over. Trøtt av veggene?
Legg ut en melding på Facebook, og lån en hytte av en du kjenner (du har venner, de har hytter). Sett deg i bilen og kast deg ut i løypene! Du har jo bil, drivstoff, ski og ferdighetene i orden.
Trekker vi ikke lærdom av den tiden vi har vært gjennom? Sist vi stengte ned, mistet mennesker jobben over natta. Mars-lønna kom ikke på konto. Mange måtte vente til godt ut på høsten for å få en krone av lønna de hadde rett til – fordi man ikke lagde et opplegg som sikret arbeidstakerne.
Regjeringens opplegg ga tillit til bedriftene, som raskt fikk penger.
Les også: Norge vil ikke ta snarveier i vaksineringen
Arbeidstakernes lovfestede rett ble omgjort uten samme tillit til dem. Vår, sommer og høst gikk, uten penger på konto, for mange. Nå skjevfordeles fordeler og ulemper, en gang til. Vi vet fra før hvem som i størst grad er utsatt for smitte. Helsearbeidere, renholdere, handels- og serviceyrker, skoleansatte og taxi- og bussjåfører med flere står i frontlinjen.
Tiltakene til denne regjeringen rammer hardest de som har lite nettverk, lite penger, liten plass, eller en liten bedrift som ikke tåler å kaste mat mer enn vanlig svinn eller ikke tåler å miste kunder og de små oppdragene. De som ikke har nærkontakter eller venner, som trenger at svømmehallen eller puben er åpen for å ha noensomhelst sosial kontakt ut over å velge bemannet kasse i butikken.
Les også: Ny runde med digital undervisning: – Vi er veldig heldige, men det vet vi at ikke alle er
Vi åpner, så de med mest ressurser kan tenne lys og slippe gjestene inn, dekke sine lange bord i sine store, varme stuer – fylle bordene med bugnende fat og dele ut julegaver etter retningslinjene.
Vi lukker – og de med minst fra før, mister det lille de har. Inntekt, aktivitet, sosial kontakt.
Hvorfor ser de ikke litt lenger fram? Varsler før? Nå vet vi en god del om både årsaker og konsekvenser av tiltak? Hvorfor ser vi ikke de som betaler prisen av «dugnaden»? Hvorfor går ikke smitteverntiltak og økonomiske tiltak hånd i hånd? Hvorfor er det ikke på plass ordninger som gir økonomisk trygghet til de næringsdrivende som nå igjen rammes hardt?
For dette er begynnelsen. Det er varslet at neste skritt er å lukke en-til-en-tjenester.
Eller enmanns- og enkvinnesbedrifter, som det ofte er. De som står på skredkanten av overlevelse. Arbeiderpartiet har f.eks. foreslått en ordning som ikke bare dekker faste, uunngåelige utgifter, men også gir delvis kompensasjon for omsetningssvikt. Mer ressurser til skolene. Vi har levd med denne situasjonen i en liten evighet. Nå må man ta lærdom og lage robuste opplegg over tid.
Jeg savner at landets ledere dekker opp for de som har minst, fra før. Det er det vi pleier å gjøre på dugnader. De som har ressurser bidrar mer, sånn at alle kan være med. Er oftere klassekontakt, passer på at alle blir bedt, passer på at det ikke koster å være med – for alle har ikke «bare en 50-lapp».
Les også: Førsteårs-student Oda (23) var redd for å miste grepet: – I løpet av tre uker så jeg to personer
Dekker opp for dem som ikke kan skaffe barnevakt, ikke kan være linjedommer, ikke kan selge en pall dopapir til vennene sine. Vi som kan bidra gjør det. Fordi vi kan det, fordi det skaper sterkere fellesskap, fordi det er det rette å gjøre. Fordi det gjør oss alle bedre. Det er det som har vært Norges fremste fordel, det er sånn landet vårt ble bygd, sikkerhetsnettet ble strukket ut, det er det vi har vært vant til.
Vi følger anbefalingene, vi tar vaksinen.
Men vi må også nå kunne begynne å drøfte hvordan denne «dugnaden» slår ut, og hva vi kan og bør gjøre med det. Det som tidligere har vært den norske modellen er denne: Vi legger til rette så alle kan være med i fellesskapet.
