Tenk deg at du er innelåst. Alene. Du vet ikke når du slipper ut. Det er vanskelig å fokusere. Hjertet dundrer. Frykten stiger. Du slår febrilsk i døra. Skriker. Hører rasling i nøkler.
En høy stemme snakker, men du får ikke med deg ordene.
Et stort antall innsatte har psykiske utfordringer allerede før innsettelse. Flere har erfart ekstreme handlinger som vold, misbruk eller overgrep i oppveksten.
Det er således vanskelig å forstå at flere innsatte selv har påført andre den samme smerten. I fengsel får de sin straff, men fungerer straffen?
Mennesker med traumatiserte erfaringer reagerer kraftigere enn andre.
I fengsel håndteres uønsket atferd ofte med fysisk makt eller isolasjon, selv om det forverrer deres psykiske helse. At vold mot ansatte øker, er således naturlig.
Jeg er utdannet fengselsbetjent og har jobbet 16 år i fengsel, både som betjent og avdelingsleder. Jeg har selv besluttet å isolere innsatte som straff for uønsket atferd.
Rent rutinemessig og uten å undre meg over hva jeg ønsket å oppnå, eller hvilke konsekvenser det ville medføre. Stadig hører jeg fortvilte ansatte som ikke opplever å ha kompetanse til å håndtere de sykeste.
Sivilombudsmannen bekrefter at ansatte mangler kunnskap om traumer og alternative virkemidler å forebygge og håndtere konflikter på.
Straffens formål
Straff av uønskede handlinger ligger i oss og tilhører historietradisjoner langt tilbake.
Behov for gjenopprettelse for ofre og samfunn. Sånn må det være. Men hva er målet med straffen? Fengselsstraff er berøvelse av frihet. Samtidig skal innholdet ha en forbedrende effekt.
Det betyr ikke at innsattes handlinger forsvares eller at ofrene blir glemt, men det handler om hvordan vi kan forhindre nye ofre.
Innsattes traumer
I dag vet vi at ekstreme erfaringer, spesielt i tidlig barndom, fører til at hjernens utvikling stopper opp eller blir forhindret fra å utvikle seg optimalt.
Det fordi hjernen har hatt nok med å beskytte seg mot fare.
Manglende utvikling kan gå sterkt utover personens evne til blant annet å styre impulskontroll og konsekvensvurdering.
Hjernen bygges opp gjennom erfaringer. I nye situasjoner leter den etter tidligere erfaringer for å skape mening i det som skjer.
Når erfaringene er vonde, tolkes fort situasjoner som utrygge, selv om det ikke foreligger en reell fare. Den kunnskapen må ansatte ha.
Det handler sjelden om vond vilje, men manglende evner til å reagere annerledes.
Det fører lett til utagering, vold, rus, selvskading, tilbaketrekning eller selvisolasjon. Når innsatte i fengslene er sykere, må kunnskapen til ansatte tilpasses.
Skaper farligere mennesker
Det å straffe uønsket atferd fører til ytterligere stress, frustrasjon, skam, følelse av å være misforstått, betydningsløs og/eller mindreverdig.
Noen blir også re-traumatisert i fengsel. Sivilombudsmannen påpeker at tradisjonelle konflikttilnærminger ikke fungerer. Det er fordi atferd ikke er problemet.
Fokuset må derfor flyttes vekk fra atferd, til de bakenforliggende årsakene til atferden.
Likevel er bruk av fysisk makt og isolasjon noen ganger nødvendig. Det oppleves trygt for ansatte å ha den muligheten.
Sivilombudsmannen påpeker samtidig at der kontroll er en overordnet prioritet, er det økt risiko for at det vokser frem holdninger blant ansatte om at tvang og maktbruk er normalt og nødvendig.
Jeg har selv erfart dette på kroppen og vært vitne til stygge episoder som kunne vært unngått med annen tilnærming. Når voldsbruk mot ansatte stadig øker, er det alvorlig at regjeringen og deler av kriminalomsorgen mener løsningen er flere maktmidler. En skummel utvikling.
Mangler oppfølging
Hjernen er nemlig i kontinuerlig utvikling. Gjentatte trygge erfaringer med beherskede ansatte kan bidra til videreutvikling av hjernen.
Vi har mange dyktige ansatte i Kriminalomsorgen. Skjønnsutøvelsen for ansatte er likevel for vid, noe som fører til vilkårlighet, uforutsigbarhet og utrygghet. Yrket er krevende.
Ansatte står daglig i situasjoner hvor det er utfordrende å opptre behersket.
De er containere for menneskers elendighet. Manglende ressurser og lav bemanning påvirker også deres stress. Samtidig er det for enkelt å kun skylde på ressurser.
Jeg mener det er alvorlig at et så krevende yrke ikke har et system med tydelige rutiner som ivaretar at ansatte får ventilere. Forskning viser at det er befriende å høre om andres reaksjoner slik at de blir normalisert.
Kulturer med holdninger som «dette må du tåle» fører til at normale reaksjoner forblir hos den enkelte arbeidstaker.
Debriefing etter hendelser er ikke nok. Det er sjelden de største hendelsene som utgjør risiko for utbrenthet, men hverdagsstress.
Jeg kjenner sammenlignbare institusjoner hvor vold er kraftig redusert med traumekunnskap. Fokuset flyttes vekk fra diagnoser og atferd, til ressurser og forbedringsmuligheter.
Det er ingen trylleformel, men vil i langt større grad forebygge at vi løslater farligere, sintere og mer uforutsigbare mennesker tilbake til samfunnet.