Morsmålet ditt skal du ikke snakke her på skolen. Her lærer vi norsk. Med slike ord blir mange barn møtt i dagens Oslo-skoler. Som lærerutdanner for studenter i praksis har jeg opplevd utsagn som dette fra lærere, rettet mot elever med andre morsmål enn norsk.
Det samme opplevde jeg som skoleelev i Finnmark på 1960-tallet.
Jeg vokste opp i Tana i en tid da samisk var undertrykt og usynlig på skolen. Jeg var en av tre med norsk som morsmål, de andre elevene hadde samisk. Likevel var det samiske totalt fraværende.
Det var aldri et samisk ord å høre på skolen, for skolekameratene mine fulgte reglene lojalt. Bare norsk hørtes, bare norsk hadde verdi.
Som barn observerte jeg miljøet, men jeg forsto ikke så mye.
Da skolekameratene mine som hadde blånektet for at de kunne samisk, likevel snakket språket med faren min når de var hjemme hos oss på besøk, ble jeg irritert.
Jeg mente at de hadde løyet for meg. Jeg skjønte ikke at samisken var noe de hadde fortrengt så grundig at de selv ikke var klar over at de kunne språket. Pappa, som var prest, hadde studert samisk på universitetet, og han brukte det i arbeidet sitt.
Det er den langvarige og systematiske undertrykkingen av samisk som gjør fornorskingspolitikken til et overgrep. Da vi bodde i Finnmark, var denne politikken fullbyrdet.
Det samiske var utslettet, men bare tilsynelatende. Ungene kunne ikke samisk, men så kunne de det altså likevel.
Hvorfor fikk ikke «vi norske» lære språket? Tanken lå utenfor enhver forestillingsevne. Ingen trengte samisk. Det var jo verdiløst. Bare i kirken og i læstadianske forsamlinger ble dette språket brukt i tillegg til norsk og finsk. På andre offentlige arenaer fantes det ikke.
Ikke før jeg møtte de flerspråklige klasserommene som lærerutdanner i Oslo, begynte noen gamle klokker å ringe. Jeg reagerte på at praksislærerne ikke visste hvilke morsmål elevene i klassen deres hadde. Jeg stusset over at elevene aldri snakket annet enn norsk på skolen.
En halvglemt stemning gled gjennom meg, et plutselig minne om tristhet.
For noe i meg hadde oppfattet mine venners sorg over det forbudte språket. Da jeg var barn i Tana, hadde jeg på en eller annen måte forstått at det var noe som ikke stemte, men jeg skjønte ikke den gang hva det var.
Denne manglende forståelsen hadde nedfelt seg i hukommelsen som en stemning. Når jeg møtte praksislærernes vennlige: -Her er vi fargeblinde, som de pleier å si for å forklare hvorfor de ikke bryr seg om elevenes morsmål eller bakgrunn, og hvorfor elevene ikke får snakke morsmålet på skolen, da steg et eller annet uventet opp i meg.
- Skal ikke Abid få vise fram urdu, og hva med Mohammed som kan arabisk? Skal språkene deres være usynlige? Kan man ikke gi en bitte liten plass til disse elevens identitet? Kan de ikke i noen glimt få fremtre som hele mennesker?
- Her på skolen snakker vi norsk, svarte praksislæreren vennlig. Når denne setningen belærende ble servert meg, kjente jeg at noe var i ferd med å presse seg fram.
Jeg forholdt meg høflig mens jeg i bakhodet lynkjapt ordnet forskningsbaserte argumenter, vel vitende om at dette ikke ville føre fram hvis jeg ikke hadde dager og uker til rådighet.
Så ble det til at jeg i stedet med tynn stemme spurte: - Men gjør det noe at de snakker morsmålet?
Jeg mintes med ett den lille fådelte skolen min i Bonakas der ikke en eneste stemme noensinne hadde spurt: -Gjør det noe om ungene snakker samisk? Ingen hadde stilt det spørsmålet.
Hvorfor forbyr man et morsmål? Hva gjør man med mennesker da? Selv hadde jeg jo levd i en skolekontekst med morsmålsforbud i årevis, jeg hadde levd i denne tausheten som omga det samiske på alle kanter. Var det tausheten som hadde rammet oss «norske» og hindret oss i å bli kjent med samisk?
For mine samiske venner var det helt identifiserbare krefter og aktører som hadde vært i virksomhet.
Fornorskingen hadde hatt effektive agenter som lojalt håndhevet lover og styringsdokument og det med en slik iver at familier med samisk bakgrunn nærmest hadde internalisert majoritetssamfunnets normer.
På sekstitallet begynte denne undertrykkingen å slippe taket rent formelt, men psykologisk og sosialt satt den beinhardt i. Vennene mine hadde mistet det mest dyrebare et menneske kan ha, de hadde mistet det som skulle ha vært morsmålet.
I dag har samisk helt andre kår etter at revitaliseringen langsomt kom i gang på slutten av åttitallet. Man kan kanskje si det så sterkt at samisk språk og kultur blomstrer.
For samisk gjelder i dag berikelsesmodellen i skolen.
Skolen ønsker å stimulere og utvikle barns kunnskap om samisk for de som har det som opplæringsspråk, språket skal ikke bare brukes til å lære barna norsk.
Siden samene har status som urfolk i Norge, og siden samisk har status som offisielt språk i tillegg til norsk, har språket fått en slik sterk posisjon.
For språkene til de innvandrede minoritetene i norsk skole er det annerledes. De blir ikke verdsatt på samme måte. Her brukes morsmål som redskap i norskopplæring, og når norskkunnskapene er tilfredsstillende, stopper morsmålsopplæringen om den i det hele tatt har vært til stede.
Flerspråklighet er kognitivt berikende, og det kan være svært sosialt berikende også.
Forskning har dokumentert dette helt fra sekstitallet. At det å snakke morsmål på skolen skal være uglesett eller til og med forbudt, er en ekstrem praksis.
Den forklares med at man vil unngå mobbing og splittelser, og at man vi fremme integrering. Men hvordan skal mennesker klare å integreres når morsmålet deres stemples som lite brukbart innenfor skolens gjerder? Ingen er jo uenig i at det gjelder å lære norsk på skolen.
Men må barnas morsmål forbys?
Slike forhold bringer oss tilbake til fornorskingstiden. For hva skjedde med de menneskene som fikk forbud mot å snakke morsmålet sitt? Det har vi altfor mange historier om, og man må være av stein for ikke å gråte når man hører eller leser dem.