Debatt

Målet vårt er frihet

8. mars er ikke en likestillingsdag, det er den internasjonale kvinnedagen.

Målet vårt er frihet, og mest sentralt her er kvinnefrigjøring, skriver Maria Bonita Igland. Foto: Privat
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvert år på omtrent denne tida blomstrer debatten om menns rolle i 8.marsarbeidet opp. I år er intet unntak: Vetle Solodden Lier og Johanne Akerø synes det er ufeministisk at menn ikke har stemmerett på 8. marskomiteens møter.

Innlegget til Lier og Akerø baserer seg på argumentet om at den «allmenne definisjonen» av feminisme er likestilling for alle. Definisjonen de baserer seg på er om noe et forsøk på å utvanne begrepet og vitner om en mangelfull forståelse av hva politiske ideologier er.

Les innlegget her: Kjære 8.marskomiteen. Hvorfor har ikke menn stemmerett på møtene deres?

Alle politiske ideologier har to byggesteiner; en grunnverdi som utgjør kjernen i dets tankesett, og at ideologien har vokst fram som en motreaksjon på et system som truer dets grunnverdi.

Feminisme er en motreaksjon på et samfunn hvor menn har gjennomgående mer makt, og derav flere rettigheter og mer frihet, enn kvinner.

Feminisme er en maktkamp mot dette systemet, og det å redusere denne maktkampen til å primært handle om likestilling for alle kjønn, er farlig.

Det er farlig fordi det utelukker selve analysen i feminisme, som er at menn har mer makt enn kvinner fordi de er menn, og at dette maktforholdet må avskaffes for at vi skal nå målet om et samfunn hvor alle kjønn er frie.

Målet til feminisme er dermed langt mer ambisiøst enn bare likestilling. Målet vårt er frihet, og mest sentralt her er kvinnefrigjøring.

Lest denne? Faten: – Det er den vanskeligste jobben jeg har hatt noensinne

Videre påstår Lier og Akerø at 8. marskomiteen har ekskludert menns demokratiske rettigheter, og at parolemøtet derfor ikke lenger kan være feministisk.

Dette viser igjen at man ikke forstår hvorfor vår bevegelse har vært så slagkraftig. I flere årtusener har menn brukt makta si til å begrense kvinners rettigheter, både friheten vår i det offentlige rom og innen husets fire vegger.

Selv i 2020 har menn også mer makt enn kvinner. Det er for eksempel flere menn som er folkevalgte enn kvinner, og som dermed legger føringer for hvordan vårt samfunn skal styres.

I Bergen ble det erklært «kvinnerevolusjon» da bystyret besto av 40 % kvinner. Det ble altså erklært revolusjon fordi halve Bergens befolkning ble representert i større grad enn før. Det er ikke en revolusjon, det er en vits.

Som feminist er jeg så klart enig i at feminismens mål gagner alle kjønn. Menn som opplever trange kjønnsroller gagnes av at disse avskaffes, men dette er ikke i seg selv et argument for at menn skal få stemmerett på parolemøtene.

Om noe, er dette et argument for at også menn burde møte opp på Youngstorget på 8. mars og at menn burde engasjere seg når abortloven innskrenkes og voldtektsmenn får sitte på Stortinget. Men at menn tjener på feministisk frigjøring, er helt feil premiss for å engasjere seg i feministisk frigjøringskamp.

Les også: Søstre, ut i gatene!

Vi burde alle, uavhengig av kjønn, engasjere oss i kvinnekampen, fordi kvinner ikke bare taper, men faktisk dør av dette skjeve maktforholdet.

Hovedårsaken til at menn ikke har stemmerett på 8. mars er fordi 8. mars ikke er en likestillingsdag, men den internasjonale kvinnedagen. Parolemøtet er dagen hvor den resterende halvdelen av befolkningen, som ellers har mindre reell makt i verden, får avgjøre hvilke kampsaker som er viktig.

Det er den ene dagen i året hvor vi, kvinner, får legge føringene for hvilke politiske kampsaker som angår oss, som vi ønsker å belyse. Å påstå at dette er å fjerne demokratiske rettigheter for menn, fremstår derfor som ganske ignorant. For historia har vist at selv om menn ikke har stemmerett på parolemøtene, så har de fremdeles 364 dager i året hvor de får mene, ytre og attpåtil vedta politikk som berører kvinner.

Les også: At samene i «Frost» ikke hadde mørk hud ble for mye for amerikanerne

Hvert år oppfordrer jeg alle jeg kjenner til å delta i 8. mars, uavhengig av deres kjønn. Ofte tar jeg meg selv i å være ekstra tydelig på at guttene og mennene jeg kjenner også bør gå, og det samme gjør også de fleste andre kvinner som engasjerer seg i kvinnekamp.

Dette er fordi vi trenger at menn viser solidaritet og støtter oss i kampen for at halvparten av befolkninga skal ha samme frihet som dem. Dette arbeidet kan de gjøre helt fint uten å ha stemmerett på parolemøtet.