Debatt

Det absolutte nullpunkt

Hadde Quisling blitt dømt for medvirkning til folkemord, ville han kunne trekke med seg flere nordmenn.

OSLO 1940: Vidkun Quisling på sitt kontor i Oslo Rådhus. FOTO: NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Quisling visste. Hjemmefronten visste. Regjeringen i London og Kongen visste. Likevel sendte regjeringen i London ikke ut i tide advarsler om jødedeportasjoner og konsentrasjonsleirer og norsk politi og statsapparat bistod nazistene velvillig.

Lite ble gjort for å verne de norske jødene og forhindre at jødene ble deportert med D/S Donau i november 1942 og med D/S Gotenland i februar 1943. Av i alt 771 deporterte overlevde kun 34 personer.

Kontrasten til Danmark er slående. Kong Christian av Danmark – kong Haakons eldre bror – uttrykte at tiltak mot jødene måtte avvises som følge av jødenes rettsstilling innenfor Grunnloven. Og han utalte at han ikke ville gå med på et krav om at jødene skulle bære Davidstjerne. Solidariteten var slående: «Hvis et saadant Krav rejstes, imødegik vi det bedst ved, at vi alle anlagde Davidsstjernen», fremgår det av hans dagboksreferat fra ministermøte om behandlingen av jødene i de tyskkontrolerte landene. Omlag 7000 danske jøder ble reddet. Bare 51 døde.

I det norske rettsoppgjøret etter krigen, kunne man kanskje forvente at folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ville dømmes hardt. I hvert fall kunne man forvente at forbrytelser mot norske jøder ble straffet like hardt som forbrytelser mot andre nordmenn.

Quisling ble tiltalt for forsettlig medvirkning til mord på en rekke navngitte nordmenn og de norske jødene. Dessverre ser det ut til at domstolen viste en ulik holdning til mord mot norske jøder og mord på andre nordmenn. Det var fortsatt et skille mellom (stakkars) dem og oss.

I strafferetten sondrer vi mellom hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett og eventualitetsforsett. Med hensiktsforsett har gjerningspersonen tilsiktet eller ønsket følgen. Med sannsynlighetsforsett holder gjerningspersonen følgen som sannsynlig.

Eventualitetsforsett er et straffejuridisk begrep som gjør at en gjerningsperson kan straffes dersom vedkommende holder følgen som mulig (men ikke overveiende sannsynlig), og bestemmer seg for å gjennomføre handlingen selv om følgen skulle inntre.

Quisling ble dømt for forsettlig medvirkning til tyskernes henrettelse av advokat Viggo Hansteen og politifullmektig Eilifsen. Han ble også dømt for medvirkning til mord for Knut Mathiesen og tretten andre nordmenn som ble drept som represalier fordi statspolitisjef Marthinsen var blitt drept. Som begrunnelse for domfellelsen ble det bl.a. vist til at det er overveiende sannsynlig at Eilifsens liv kunne ha blitt reddet om Quisling hadde «nektet å lystre tyskerne», samt at Quisling kunne ha benådet nordmennene.

Når det gjaldt medvirkning til mord på jødene, ble han frifunnet for forsettlig medvirkning til mord på de norske jødene. Han ble frifunnet selv om retten la til grunn at Quisling hadde «forstått at jødene ville bli sendt ut av landet. Og han gjorde intet forsøk på å hindre sendingen av den annen avdeling etter at en stor del allerede var sendt med S/S « Donau ». Bare lagmannsrettens mindretall fant at Quisling måtte dømmes for medvirkning til mord på jødene: «etter det kjennskap han må ha hatt til jødebehandlingen i Tyskland, også har vært seg bevisst at flere eller færre av jødene ville bli ført i døden, når han satte sin aksjon mot dem i verk.»

Det er vanskelig å tenke seg et klarere tilfelle av eventualitetsforsett. For Quislings vedkommende kan man også reise spørsmål om ikke også sannsynlighetsforsett og hensiktsforsett var aktuelt: I 1941 hadde Quisling gjort seg til talsmann for jødeforfølgelse.

Den 12. mars 1942 fikk han endret Grunnloven ved på ny å ta inn det i 1851 opphevede forbud mot jøders adgang til riket. Den 26. oktober 1942 utferdiget han en lov om inndragning av formue som tilhørte jøder og deres ektefeller og barn. Den 17. november 1942 kom lov om meldeplikt for jøder, og det ble av det norske statspoliti så igangsatt pågripelse av jødene. Den 26. november 1942 ble 532 jøder sendt til Auschwitz med D/S Donau. I februar 1943 ble ytterligere en gruppe deportert med D/S Gotenland.

At Quisling ville bli dømt til døden for landssvik, var klart for de fleste. Man skulle da kanskje tro at med det bevismaterialet som knyttet ham til jødeforfølgelsene, så ville domfellelse av ham også for medvirkning til mord på jødene ikke sittet så langt inne. Men mye stod på spill. Hadde Quisling blitt dømt for medvirkning til folkemord, ville han kunne trekke med seg flere nordmenn. Det var mange som bistod med å sende jødene rett i døden. Og hva med den kollektive skyld i unnlatelse av å gjøre alt som sto i ens makt for å redde de norske jødene?

Norges mest omstridte frifinnelse, var frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød, som på en svært velorganisert og usedvanlig effektiv måte organiserte arrestasjonen av de norske jødene og bistod med overleveringen av jødene til tyskerne. Hjemmefrontlederen Jens Christian Hauge vitnet for tiltalte og retten la vekt på at Rød hadde hjulpet motstandsbevegelsen, mens medvirkningen til folkemordet på jødene ble tonet ned av retten:

«De handlinger som isolert sett kan sees som bistandshandlinger var nødvendig for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid.»

At medvirkning til folkemord kan bagatelliseres på denne måten fremstår som groteskt i dag. Frifinnelsen har med rette blitt kritisert av flere og blitt omtalt som «det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie».

Kritikk har også blitt reist over domstolens frifinnelse av grenselosene som tilstod å ha drept det jødiske ekteparet Feldmann under deres flukt til Sverige. Flere sentrale Milorg-medlemmer vitnet for de tiltalte. Også her har det blitt påpekt at det ser ut til at forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, samt at det er i stor grad bidro til frigjørelsen at de tiltalte deltok i motstandsarbeidet.

I krigsoppgjøret var det den såkalte Silkefronten, som ikke trodde på hevn og som manet til forsoning i rettsoppgjøret, som vant frem. Målet var at rettsoppgjøret skulle stå seg i fremtiden.

Etter mitt syn står krigsoppgjøret av de norske jødene seg ikke. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv» ; i hvert fall ikke når det dreier seg om medvirkning til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.