Jakt i ulvesonen er uakseptabelt

Forfatterne skriver på vegne av NOAH -for dyrs rettigheter

Det bidrar nok til det maniske rovdyrfokus som Senterpartiet utviser for tiden – de har nylig brukt både dokument 8-forslag og spørretime til å rope høyt om hvor viktig det er at Norge nesten ikke har rovdyr.

Partileder Vedum påstod i spørretimen at antall ulv har «eksplodert» og at statsråden er forpliktet til å regulere ulvebestanden «ned til bestandsmålet» (4–6 ynglinger).

Dette er både feil og absurd. Ingen rovdyrbestander i Norge har «eksplodert» – alle er svært fåtallige og holdes nær utryddelse. For vinteren 2016/2017 ble ulvebestanden beregnet til 430 ulver i Skandinavia, men for 2017/2018 er dette gått ned til 410 ulver. Siden 2014/2015 har ulvebestanden i Sverige minsket med ca 26 prosent og Sverige åpnet derfor ikke for lisensjakt i år. Det ble registrert 105–112 individer av ulv i Norge sist vinter, hvorav 54–56 ble registrert i helnorske revir. I år ble det registrert 115–116 individer av ulv i Norge, hvorav 70–71 ble registrert i helnorske revir. Dette tallet inkluderer ikke de 28 døde ulvene som ble skutt i Norge sist vinter – det høyeste antallet ulv skutt siden ulven ble fredet i 1971. Så er ytterligere 13 ulver registrert døde siden 1. april. Man må også få med seg at etter sist vinterens telling, er 13 alfadyr sporløst borte. I fem av revirene er både hannen og hunnen borte. I tre revir er et dyr forsvunnet. De mest stabilt reproduserende revirene i Norge – Osdalen og Julussa – ble tatt livet av vinteren 2018.

Tallene viser ingen «eksplosjon», men en ekstrem detaljstyring av ville dyr og en situasjon hvor et kritisk truet dyr med vilje holdes nede på denne rødliste-statusen.

Senterpartiet ynder å si at dersom «bestandsmålet er nådd», er det en forpliktelse å skyte ulv. Men dette er ikke holdbart verken biologisk eller juridisk. For ett år siden la Oslo tingrett til grunn at oppnåelse av bestandsmålet ikke medfører at man er fri til å skyte ulv, langt fra at det skulle være en «forpliktelse». Dette siden oppnåelse av bestandsmålet i seg selv ikke vil sikre ulvebestandens overlevelse. Det at bestandsmålet er oppnådd, sier ingenting om hvorvidt en betydelig reduksjon av bestanden vil true dens overlevelse. Bestandsmålet sier kun noe om stortingspolitikernes trangsyn på ville dyr.

Miljødirektoratet i sin faglige tilrådning til departementet kunne ikke utelukke at skyting av 43 ulv denne vinteren vil true overlevelsen av den skandinaviske ulvebestanden. Og dette selv om det skulle «fødes tilstrekkelig med valpekull i 2019 for å oppnå bestandsmålet» etter nedskyting av tre ulvefamilier innenfor ulvesonen. Bestandsmålet er et politisk vedtak som må balanseres mot andre politiske vedtak, og kan ikke gi selvstendig grunnlag for skyting.

Den skandinaviske ulvebestanden lider av høy innavl og det at nye ulver fra Finland og Russland kan vandre inn, er meget viktig for å sikre overlevelsen av bestanden. Bare for noen uker siden felte staten enda en genetisk viktig ulv i Finnmark. Hvis staten ikke rekker å ta vare på disse ulvene, er det bred enighet mellom forskerne at ulvebestanden må kunne vokse til flere tusen ulver for at den skal overleve.

Skyting av ulv innenfor sonen hjelper ikke for å få tapene ned utenfor sonen. Tapene som oppstår utenfor sonen årlig, viser dessuten at skyting ikke er en effektiv måte å forebygge skadesituasjoner på. Forutsetningen om at skyting er det mest effektive tiltaket for å forebygge tap til ulv, støttes ikke av vitenskapelige undersøkelser. Tvert imot – skytingen kan heller øke tapene i andre områder. Det må derfor være et skifte i fokus for å legge til rette for tiltak som faktisk vil forebygge skader. Disse innebærer endringer i beitepraksis som gjør arealer mindre tiltrekkende for ulv, en mer omfattende bruk av gjerder og ikke minst arbeidet med å øke aksept for tilstedeværelse av ulv. Flere land har fungerende løsninger hvor tapstall per rovdyr er lavere enn i Norge, selv om rovdyrbestandene er større i antall.

Det er kun skarve 5 prosent av Norges landareal som er «tildelt» ulven. Det er allerede en, trolig lovstridig, nulltoleranse for ulv utenfor ulvesonen – noe som betyr at alle ulver som beveger seg utenfor ulvesonen blir skutt uten at de faktisk har gjort noe «skade». Da er det enda viktigere og et absolutt minimum at ulven får leve i fred i disse begrensede områder som kalles ulvesonen. I denne betydningen kan ulvesonen nok oppfattes som et reservat. Det er en beskyttelsessone for en truet art – og en svært liten del av norsk areal. Det skulle bare mangle at et kritisk truet dyr er beskyttet i beskyttelsessonen.

Hvis det tillates skyting av ulv innenfor ulvesonen, vil også prinsippet om arealdifferensiert forvaltning blitt vesentlig svekket. Man kan da si at forutsigbarheten for alle dem som vil ha ulven, vil bli fjernet. Når et ønske om å jakte med hund i ulvesonen skal sies å være en «offentlig interesse», da burde det ikke være noen tvil om at et ønske om å ha en levedyktig ulvebestand i Norge selvsagt – og i større grad – utgjør en vesentlig offentlig interesse. En interesse som kan sies å være beskyttet av selve Grunnloven. En interesse som flertallet av befolkningen i Norge står bak – det er mer enn 60 prosent av befolkningen som vil ha ulv i Norge, også i de traktene de selv bor. NOAH håper Miljødepartementet respekterer denne offentlige interessen og fortsetter å beskytte ulvene innenfor ulvesonen – og at Stortinget respekterer dette og respekterer flertallet i befolkningen.