Debatt

Kona til rabbineren

Boka til Marte Michelet er vellykket uansett kritikeres terningkast. Fordi den har fått oss til å tenke – og lese mer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Det var dødsstraff for all hjelp til jøder, enten hjelpen var stor eller liten», sier den lille, stolte hattekledde kvinnen fra svart-hvitt-opptaket. Navnet hennes var Henriette Samuel, enken etter Oslo-rabbineren Julius Samuel. I mai 1961 vitnet hun i rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. I det relativt lite kjente vitnemålet, uttrykker hun stor takknemlighet og respekt for den hjelpen de norske jødene fikk.

«Hva visste hjemmefronten?», spør forfatter Marte Michelet i høstens mest omtalte bokutgivelse. Påstander om at vi kunne gjort mer for å hjelpe jødene, har falt mange tungt for brystet. Men bokas utfordring av den store norske fortellingen om krigen og utraderingen av hjemmefrontens heroiske innsats, har også fått stor støtte. Særlig fra jødiske miljøer. Det siste gjør selvsagt inntrykk.

Michelets bok er mer nyansert enn debatten har gitt inntrykk av, og hun underslår ikke på noen måte de mange enkeltmenneskenes innsats. Men hennes konklusjon er tydelig. Den norske hjemmefronten burde og kunne gjort mer for å redde norske jøder fra den sikre død på kontinentet: «Motstandsbevegelsens radar (var) ikke stilt inn på å fange opp utviklingen i jødeforfølgelsene. Det fantes ingen grunnholdning der jødenes sak ble sett som motstandsbevegelsens sak. Dermed ble den markante opptrappingen av den antijødiske politikken i Norge, fra ordren om J-stempling i januar 1942 til masseaksjonen i Trondheim i oktober 1942, verken viet oppmerksomhet eller budt motstand», skriver Michelet.

Å utfordre myter og fasttømrede holdninger og syn, slik Michelet gjør, er helt vesentlig. Det er hevet over tvil at vi i Norge har hatt en tendens til å glorifisere egen innsats og motstand, slik seierherrene har en helt menneskelig tendens til å gjøre. Etterkrigstidas nye, kalde krig påvirket i stor grad også historiefortellingen. Men sannheten er veldig sjelden et svar man kan sette to streker under. Heller ikke Michelets bok er sannheten. Men den er del av den. Likevel var det veldig interessant å finne tyskfødte Henriette Samuels vitnemål i Kristian Ottosens bok «I slik en natt: Historien om deportasjonen av jøder fra Norge» (1995), og deretter finne det skurrete filmopptaket fra rettssalen i Israel. Hun forteller en helt annen historie enn Michelet.

Roser norsk motstandsbevegelse. Se Henriette Samuels vitnemål i Jerusalem

Få i det jødiske miljøet kan ha sittet nærmere hvordan de forfulgte selv opplevde å bli hjulpet enn kona til landets overrabbiner.

– Hvordan var situasjonen for de norske jødene før tyskerne rykket inn, spør den israelske aktoren.

– Jødene i Norge levde fritt og uforstyrret, og følte seg hjemme. De hadde det godt økonomisk. Det fantes ingen antisemittisme.

– Kan de fortelle oss om jødenes situasjon i tiden mellom 1940 og begynnelsen av 1942 under den tyske okkupasjonen?

– Jødene levde i den tro at Hitlers jødelover ikke kunne gjennomføres i et land som hadde fostret en Henrik Wergeland og en Fridtjof Nansen, forklarte Samuel.

– Alle jødiske menn ble arrestert i en lynaksjon den 26. oktober 1942. Men takket være den norske motstandsbevegelsen rakk noen å gå i dekning.

Julius Samuel ble advart av mange, også av en Gestapo-mann om at han burde forsvinne. Han fikk tilbud om hjelp, men avslo. Han måtte bli hos sin menighet.

Henriette fortalte videre om Ingebjørg Sletten, som fortalte henne at hennes mann var arrestert og sendt ut av Norge og som hjalp familien i dekning og ut av landet.

– Hun var en av de ledende personene i motstandsbevegelsen, men det hadde jeg ingen anelse om, for den norske motstandsbevegelsen måtte arbeide så forsiktig at ingen visste hvem som var aktive.

– Si meg, fru Samuel, hva skjedde med jødene som ikke ble deportert?

– Natten mellom 25. og 26. november forsøkte undergrunnsbevegelsen så langt det var mulig å underrette jødene om at de var i fare og måtte i dekning.

– Og hva skjedde med disse jødene, hvordan kom de seg unna?

– Etter hvert som fluktveiene og de politiske forholdene lå til rette for det, ble disse jødene reddet over til Sverige av motstandsbevegelsen. Dette var en farefylt operasjon, siden veiene og grensen var strengt bevoktet av tyske vaktmannskaper.

Via ulike dekkleiligheter endte familien Samuel i en villa utenfor Oslo.

– Vi var fem barn og to voksne der, og ble hver dag forsynt med klær og matvarer av en stab som Ingebjørg organiserte. Alle var medlemmer av Hjemmefronten, og gikk på arbeid om dagen og brukte natten til å kjempe for Hjemmefronten.

Natt til 4. desember krysset Samuel grensa til Sverige. Det var iskaldt. Gjemt blant potetsekker på et lasteplan og med neddopede barn på 3, 9 og 10 år. Det siste stykket måtte tilbakelegges til fots.

– Omtrent 850 norske jøder ble reddet til Sverige av den norske motstandsbevegelsen, forklarte Henriette Samuel. Etter krigen flyttet hun til Palestina, og opplevde opprettelsen av staten Israel. Men heller ikke Samuel har fasit på historien.

«Sterk ros til norsk motstandsbevegelse», skrev Arbeiderbladet dagen etter Henriette Samuels vitnemål i Jerusalem. Men avisen brakte også et intervju med nettopp den reddende engelen, Ingebjørg, som i 1940 jobbet på sin hovedoppgave i tysk litteratur. Hun bidrar ikke til klarsyn på krigens sannheter under tittelen «Gjorde for lite sier hun som gjorde så mye».

– Still ikke oss som var med å hjelpe våre jødiske venner her, i noen heroisk glans. Vi gjorde så alt for lite for dem», sa hun, og la til, som et nærmest eviggyldig postulat:

– Vi kan selv betrakte oss som å sitte på anklagebenken i Jerusalem.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen