Nye tilløp til rustningskontroll

På pressekonferansen etter toppmøtet i Helsinki 16. juli sa Vladimir Putin at han hadde lagt fram et notat om rustningskontroll. Dette skjedde i en samtale hvor bare han og Donald Trump var til stede. Trump kommenterte det ikke – han var ikke fortrolig med sakene – men nå har den russiskspråklige versjonen lekket ut. Notatet kaster interessant lys over de russiske preferansene.

Det militære bakteppet er at nye våpen er underveis på begge sider samtidig som tidligere nedrustningsavtaler har falt bort eller står i fare for å gjøre det. Hvis den siste avtalen – Nye START fra 2010, som reduserte antall atomvåpen med en tredjedel og som har omfattende verifikasjonsbestemmelser – ikke forlenges, kan vi snart stå uten noen som helst avtale på dette feltet, for første gang siden 1972. Bakteppet er også at russerne har dårlig råd, for økonomien skranter og forsvarsbudsjettet reduseres.

Putin vil gjenopplive dialogen om rustningskontroll og nedrustning. Det er en påfallende grad av kontinuitet i forslagene. De begynner med forlengelse av Nye START, som løper ut i 2021, men som kan forlenges med 5 år. Det er det stemning for også i den amerikanske Kongressen. Vanskeligere er det med INF-avtalen fra 1987, som forbyr amerikanske og russiske landbaserte kryssermissiler med rekkevidde mellom 500 og 5500 km. Dette ble den lykkelige utgangen på debatten om de såkalte euro-missilene, som rystet europeiske land på 1980-tallet. Nå beskylder USA russerne for å ha testet og utplassert nye missiler i denne kategorien, og russerne hevder de europeiske rakettskjoldanleggene i Romania og Polen kan brukes på tilsvarende måte. Saken er vanskelig for russerne, for deres asiatiske naboer er ikke underlagt noen begrensninger, men notatet tar likevel til orde for å «bekrefte avtaleforpliktelsene».

Nye generasjoner kryssermissiler er en stor utfordring for INF-avtalen spesielt og for strategisk stabilitet generelt. Dette er missiler som er vanskelig å oppdage, som er uhyre treffsikre, og som ser likedan ut enten de bærer konvensjonelle eller kjernefysiske våpen slik at en fiende ikke kan vite hva det er som er i ferd med å treffe dem. Også asiatiske land skaffer seg slike våpen. Derfor har det lenge versert forslag om et globalt forbud mot dem. Det vil sitte langt inne, men ved å fjerne en hel våpenkategori ikke bare bilateralt, men universelt, kan verifikasjonen bli enklere. Med Trumps hang til det spektakulære kan ikke amerikansk støtte til noe sånt utelukkes.

Russland vil også forby utplassering av våpen i det ytre rom. Avtalen om Det Ytre Rom fra 1967 forbyr bare atomvåpen. Dette støter an mot USAs opprettelse av en egen kommando for romforsvar, som i første omgang dreier seg om en organisatorisk forandring, men som signaliserer hvilken vekt landet legger på denne sektoren. USA har ressursene og de teknologiske forutsetningene for et tydelig lederskap, kanskje mer enn på noe annet område, og i amerikansk politikk er det upatriotisk å forsake noe av dette.

Å redusere faren for en krig ingen ønsker, ved teknisk feil, menneskelig svikt eller feilkalkulering er naturligvis i begges og alles interesse. Ny konvensjonell teknologi gjør kommando- og kontrollsystemer og rombaserte etterretningskilder sårbare på nye måter og øker derfor faren for atomkrig ved uhell. Videre har det lenge vært bekymring i Europa knyttet til øvingsvirksomhet og patruljering, ikke minst fra russisk side. Men nå tar russerne til orde for større åpenhet og forutsigbarhet på dette feltet. Samtaler om strategisk stabilitet kan også knyttes opp til regionale konflikter som for eksempel Syria.

Nå er slike samtaler på gang. Det russiske notatet nevner rådslag mellom sivile og militære ledere på flere nivåer, og amerikanerne er klare for slike drøftinger. I slutten av juli var det et møte på ekspertnivå for å klargjøre rammene for dem. Høyt på lista står bedre forståelse av hverandres doktriner.

Mens det russiske lederskapet er rimelig velordnet – det ligger i det autoritære politiske systemets natur – er det amerikanske kaotisk. Etterspillet etter toppmøtet i Helsinki ventilerte mye av det. Presidenten selv fikk hard kritikk for sin innsats. Det er ille at Trump liker autoritære ledere, og verre ble det da han på pressekonferansen henfalt til floskler mens Putin demonstrerte grep om sakene. I generelle ordelag sier Trump at han vil snu relasjonen fra historisk dårlig til god, men han har selv valgt å omgi seg med utenrikspolitiske hauker og sikkerhetspolitiske medarbeidere som sverger på amerikansk militær overlegenhet og våpnenes nytteverdi. Ingen over og ingen ved siden. Sanksjonene mot Russland for annekteringen av Krim, kjemivåpenangrepene i Storbritannia, undergraving av sanksjonene mot Nord-Korea og andre ugjerninger opprettholdes og utvides. Det viktigste er likevel at så lenge Robert Mullers etterforskning av mulig valgkampsamarbeid med russerne pågår, er presidenten bundet på hender om ikke også på føtter.

Dette til tross har de to store atommaktene et felles ansvar for å hindre at atomtrusselen rammer oss alle. Det er ikke mye de greier å samarbeide om, men strategisk stabilitet er en overordnet interesse. Reddes det som reddes kan.