Store, uanmeldte militære øvelser, tette militære møter i luften og til sjøs, nye armeringstendenser. Mer enn to tiår etter at blokk-til-blokk konflikten som delte kontinentet vårt ble avsluttet, har gjenferdet fra den kalde krigen kommet tilbake.
En ny debatt har reist seg om hva som er tilstrekkelige reaksjoner på en mer aggressiv russisk utenrikspolitikk. I diskusjonen om å finne en rett balanse mellom avskrekking og beroligelse, har det reelle fokuset over lengre tid har vært på avskrekking.
Vi må imidlertid huske på at avskrekking ikke alene er en garantist for vår sikkerhet. For eksempel vil utstasjoneringen av fire multinasjonale bataljoner på om lag 1.000 soldater hver på NATOs østflanke, og økningen av militære programmer og aktiviteter, sende kraftige signaler om NATOs vilje og evne til å støtte sine allierte. Handlingene vil også bidra til et russisk svar på en slik opptrapping, et svar som igjen kan virke truende i Vesten.
Denne nullsumslogikken er fortsatt dominerende i store deler av sikkerhetspolitikken og kunne observeres i 2015, da Norge arrangerte sin første militærøvelse i Finnmark siden 1967. Øvelsen, nær den norsk-russiske grensen, ble umiddelbart fulgt opp av en uannonsert øvelse på russisk side. Den øvelsen var åtte ganger større.
Mer enn fire år etter begynnelsen av krisen i Ukraina, er usikkerheten og de gjensidige beskyldningene om hvem som har ansvar for fremtidig forverring av sikkerhetssituasjon i Europa, dominerende i det sikkerhetspolitiske bildet. Fortsetter vi denne kursen uten å finne den rette balansen mellom avskrekking og beroligelse, vil vi fortsatt befinne oss i en eskalerende spiral som vil kunne lede oss mot et nytt våpenkappløp i Europa. De siste årenes statistikk over militært forbruk kan antyde at vi er der allerede.
For å forhindre en slik farlig utvikling, burde vi snu oppmerksomheten mot vår egen historie og grave fram et glemt og forsømt verktøy i sikkerhetspolitikken; våpenkontroll og militær tillitsbygging.
I mange år var våpenkontroll og såkalt «Confidence- and Security-Building Measures (CSBM)» en hjørnestein i europeisk sikkerhet. Forhandlinger, ikke i en tid preget av avspenning, men på høyden av den kalde krigen på 70- og 80-tallet, førte til ødeleggelsen av mer enn 60,000 tunge våpensystemer og reduserte faren knyttet til overraskelsesangrep i betydelig grad. Men så snart den overhengende trusselen fra militær konfrontasjon forsvant fra den daglige bevisstheten til europeiske beslutningstakere, ble verdien av våpenkontroll også raskt glemt.
Mange våpenkontrollbyråer ble utsatt for store budsjettkutt og er i dag sterkt underbemannet. Moderniseringsforsøk for å tilpasse de gamle traktatene til den nye politiske, militære og teknologiske realiteten har mislykkes fordi de ble offer for politisk spill fra viktige interessenter. I 2007 annonserte Russland at de skulle utsette implementeringen av en av de største våpenkontrolltraktater i Europa, «Treaty on Conventional Armed Forces in Europe (CFE)», en avtale mellom NATO-land og Warszawapakten som reduserer og begrenser antallet konvensjonelle våpensystemer i Europa. Begrunnelsen var at de trodde at den hadde tapt all sin relevans for Russlands sikkerhetsinteresser i Europa.
Da krisen i Ukraina startet, startet også en kontroversiell debatt om Russlands økte bruk av smutthull i det såkalte Wien-dokumentet for å unngå forhåndsvarsling og andres observering av deres militære aktiviteter i Europa. Men, selv om Russland ga inntrykk av å trekke seg bort fra eksisterende våpenkontrollarkitektur i Europa, kan vi ikke glemme våre egne sikkerhetsinteresser og mål om å bevare og modernisere eksisterende avtaler, samt å utvikle nye ideer for fremtidens våpenkontroll i Europa.
Selv om mange vestlige stater, Norge inkludert, på generelt grunnlag støtter modernisering av Wien-dokumentet, mangler flere moderniseringstiltak fortsatt tilstrekkelig politisk støtte. Det viser seg også vanskelig å konsolidere overlappende hensyn. I tillegg til dette etterslepet trenger vi helt nye ideer, siden konfliktens natur har endret seg. Hybrid krigføring og ikke-statlige aktører spiller en stadig større rolle. Ny teknologi, som droner og skiftet mot små og raskere enheter, er åpenbare eksempler på ting som ikke tas hensyn til i de eksisterende våpenkontrollavtalene.
Mens debatten om hvordan vi best mulig kan avskrekke russisk agitasjon mot Norge lever i beste velgående, diskuterer vi altfor sjelden hvordan vi kan oppnå de samme målene gjennom nye tiltak innenfor våpenkontroll og militær tillitsbygging. Vi burde slutte å bare tenke i én retning og forstå at avskrekking og beroligelse ikke står på motsatt side av hverandre i det sikkerhetspolitiske spektrumet. Diskusjonen om en mer fleksibel, utholdende, og moderne våpenkontroll i Europa. behøves. Det er ikke et naivt hensyn – det er bare å kaste et lite blikk på hvor viktig disse virkemidlene har vært for Europa de siste 50 årene.
