Debatt

Svenske tilstander vi burde snakke om

I Sverige er nazister blitt politikere, og ungene deres Hitler-fans.

TEGNING: SIRI DOKKEN
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I oktober i fjor bekreftet det svenske sikkerhetspolitiet, Säpo, noe oppsiktsvekkende. En konflikt over foreldreansvar avdekket at en gutt i skolealder, etter sikkerhetspolitiets vurdering, var i ferd med å bli radikalisert. Først ble sosialtjenesten koblet inn, deretter ble Säpo kontaktet. Hvorfor? På skolen fornektet guttungen Holocaust, hyllet Adolf Hitler, og kom med rasistiske kommentarer til mørkhudede klassekamerater. I sosialtjenestens utredning, som Aftonbladet har gjengitt deler av, siteres det fra Säpos vurderinger av gutten. «Han har begynt å få en sterk vilje til å bli som sin far, og drilles av den samme til å gjengi NMRs tanker og ideer.»

Nazister marsjerer i våre gater. I Sverige, Finland og i Norge har Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM), eller Nordiska motståndsrörelsen (NMR) som den heter i Sverige, de siste årene trampet gjennom handlegater og bysentrum. Stolte og uniformerte, ikledd svarte bukser og hvite skjorter under vaiende flagg prydet av den norrøne tyr-runen, et symbol forbundet med krigsguden Tyr.

Under en av røttene til Yggdrasil, verdenstreet i norrøn mytologi, ligger ormen Nidhogg. Ustanselig gnager den på rota slik at treet skal råtne og dø. Målet er kaste verden ut i kaos. Målet til DNM er å erstatte det liberale demokratiet med diktatur. Skape et «folkefellesskap» basert på genetisk opphav, og på revolusjonært vis danne et Stor-Norden. De skal «bryte oss løs fra den globale sionismen som styrer den vestlige verden». Men den autoritære og raserene drømmen er en utopi – veien dit er voldelig kaos.

Ikke sjelden har nazimarsjene de siste årene endt i håndgemeng. Det skremmer. Den skarpe enden av en slik organisasjon risper oss til blods, den lager sår i samfunnet. Men marsjerende snauskaller som søker konfrontasjon med politi og motdemonstranter har begrenset appell. De som dyrker slike aktiviteter er sjelden drevet av dyp ideo­logi. Det er den myke delen av organisasjonen som virkelig burde skremme – den som sprer tanker og ideer som får skoleunger til å fornekte Holocaust. Den har potensial til å trenge dypt inn samfunnet, forme samtalen og danne opinion. I Sverige ulmer en slik utvikling. Det er de svenske tilstandene vi burde snakke om.

DNM er desidert størst i Sverige. Her har organisasjonen eget bokforlag, det produseres radio- og TV-innslag, og nettsiden oppdateres kontinuerlig. Herfra spres tanker og ideer til alle som vil lese og høre. Siden 2013 har festivalen Nordendagene blitt arrangert. Foredrag tilbyr innsikt i nasjonalsosialismen. Lederne maner til kamp: Det holder ikke å være passivt medlem – alle må gjøre mer for saken! Det arrangeres egne aktiviteter for barn (alle under 15 år slipper gratis inn). En video fra tidligere års arrangement viser småbarn som leker ute i sola, før det klippes til bokhandelen der Mein Kampf ligger på disken. Siden oppstarten har det vært et lukket arrangement for medlemmer. I fjor ble det åpnet for alle.

Organisasjonens politiske fløy er også under oppbygging. I kommunene Ludvika og Boden stiller DNM til uka med egne 1. mai-tog. I begge disse kommunene har de allerede representanter i kommunestyret. Men ambisjonene er større. Foran den svenske valghøsten stiller DNM lister i tre kommuner og tre landsting, i tillegg til Riksdagen. Valgkampen er i gang for lengst, slagordet er: Vi er ikke politikere, vi er folket! Tonen mot «samfunnseliten» er hatefull, «løgnpressen» er fiender av folket. Det er ekstremvarianten av den polariserende retorikken som politikere relativt langt inn i det moderate, politiske landskapet tidvis også benytter. Det bør være et tankekors.

I fjor publiserte DNM et 60-siders manifest, i år fulgte de  opp med et relativt omfattende partiprogram. De politiske styringsdokumentene er fulle av hardhendte løsninger og aggressiv retorikk. Men en god del av forslagene høres nok fornuftig ut for mange velgerne. Arbeid til alle, sekstimers arbeidsdag og kutte ut trygd til unnasluntrere. Strengere regler for miljøvern og dyrevern. Øke alderspensjonen, og bruke mer ressurser på dem som sliter i skolen. Legitime standpunkter alt sammen.

Spør du folkene i DNM om de er nazister, svarer de at de er nasjonal­sosia­lister. Og nasjonalsosialismen handler ikke på noen måte om hat eller undertrykking, hevdes det. Det forføreriske budskapet er at de bare vil det beste for sitt eget folk. I en tid der store deler av den vestlige verden preges av et folkelig opprør mot overnasjonalt styre, innvandring og samfunnseliter, vil nok budskapet treffe godt hos en del velgere. Donald Trumps valgseier er et godt eksempel på at store velgergrupper er villige til å se bort fra ekstreme holdninger og uttalelser så lenge de tror de kan få gjennomslag for saken de selv er mest opptatt av.

Så hvor stor appell har det politiske budskapet til DNM? Neppe særlig stor, forhåpentligvis. Samtidig er det vanskelig å fastslå. Men her er en pekepinn: I oktober 2017 gjennomførte meningsmålingsinstituttet Sentio en undersøkelse i Sverige. På spørsmålet: «Kan du tenke deg å stemme på et nazistisk parti?», svarte 92 prosent nei. Men 5,1 prosent svarte vet ikke. Og 2,9 prosent av den svenske befolkningen, som er dobbelt så stor som den norske, svarte ja.

I den norrøne gudeberetningen blir Yggdrasil stående. Hver kveld pleies sårene etter Nidhoggs bitt av nornene, gudinnene som bestemmer menneskenes skjebne. Her nede er vi nødt til å ta skjebnen i egne hender.

Mer fra: Debatt