Berlinalen har sagt konsekvent nei til å skifte ut sin berømte røde løper med en svart, som var ønsket fra 23.000 underskrivere som fulgte oppfordringen fra den tyske skuespilleren Claudia Eisinger for å uttrykke sin sympati med ofrene for seksuelle overgrep. I stedet stiller festivalen seg bak et samlet europeisk initiativ som skal ivareta kvinner som står fram og varsler om seksuelt misbruk og trakassering i bransjen. Det blir også en påminnelse om at etter de store overskriftene og sensasjonelle Hollywood-skandalene, står hverdagen for tur. Metoo-avsløringene har for alltid endret filmbransjen, men det vil ikke si at arbeidet er over. De fleste i filmbransjen er ikke kjente, de arbeider heller ikke i land hvor det å varsle om uønsket seksuell oppmerksomhet automatisk medfører at man blir hørt og tatt på alvor.
Les også: I krise etter #metoo-avsløring
Flere ganger daglig skriker fotografer og publikum seg hese langs den røde løperen foran festivalpalasset i Berlin. Det plystres og ropes og fram og tilbake går stjerner, celebriteter, toppolitikere og andre og soler seg i blitsregnet. Tilsynelatende. Løperen i Berlin er en av filmverdenens største, og rødeste, men innimellom rødmer den av tilropene til unge stjerner som stiger ut av bilene for å konfrontere medienes hig etter massekonsum. Den røde løperen er kanskje det fremste symbolet på de mange drømmene som lokker folk til en karriere innen filmbransjen. Det få oppdager før de er dypt inne i den er alt det som dette røde symbolteppet skjuler av knuste forhåpninger, svik og maktmisbruk. Derfor er nettopp løperen blitt slagmarken i kampen om hvordan Berlinalen skal forholde seg til metoo-debatten.
Les også: – Et sjokk at menn ikke snakker om metoo
Berlinalen er den første av de virkelig store filmfestivalene som arrangeres etter at Harvey Weinstein-skandalen satte søkelyset på en global ukultur. I kjølvannet har kampanjer som metoo og timesup kastet et globalt lys over seksuell trakassering og maktmisbruk generelt. Senest på britenes store prisgalla BAFTA sist søndag skrev 190 skuespillere under et timesup-opprop hvor de krever slutt på seksuell trakassering. De følger kolleger som i en rekke land har ropt et klart varsku om at dette ikke lenger er noe man som samfunn kan finne seg i.
Kravet om at Berlinalen selv må ta et tydelig standpunkt mot seksuell trakassering har imidlertid delt vannene, ikke minst fordi festivalen har vegret seg mot å drive konkret symbolpolitikk. Det til tross for at de selv i år har invitert en filmskaper som i hjemlandet er beskyldt for vold og trakassering. Den koreanske regissøren Kim Ki-duk fikk nylig en dom for å ha slått en kvinnelig skuespiller under en innspilling. Det var for fire år siden at den tungt prisbehengte regissøren, kjent for voldelige filmer, slo til skuespilleren mens de øvde inn en scene. På pressekonferansen til sin nye film på årets Berlin-festival svarte han at han har måttet akseptere dommen for handlingen, men påstår filmcrewet ikke reagerte negativt da det skjedde. Skuespilleren var imidlertid av en annen oppfatning, medgikk Kim Ki-duk, og demonstrerte dermed kjernen i metoo-problematikken: Mektige menn på toppen av hierarkiet som bygger karrierer med den ene hånden og knuser dem med den andre.
Les også: Metoo-kritikk mot Ingmar Bergman: – Han misbrukte makt
Berlinalens festivalsjef Dieter Kosslick har forsikret at løperen forblir rød, men at de som går den selvsagt skal gjøre som de vil i ytringsfrihetens navn. Videre sier han at diskusjonene festivalen vil engasjere seg i med henblikk på holdningsendringer, stikker dypere enn det en løper tillater. Han mener en det er et skrikende behov for likestilling i filmbransjen som vil demme opp for sexisme og maktmisbruk. Der er han på linje med Sveriges mektigste filmbyråkrat, Anna Serner, som leder det svenske filminstituttet. Her under Berlin-festivalen holdt Serner en tale for svenske filmskapere og svensk presse hvor hun roste de som har kommet gjennom nåløyet til en av verdens viktigste filmfestivaler. Hun understreket at det er på tross av begrensningene den svenske filmbransjen opplever på hjemmeplan, hvor de aktivt går ut og støtter og belønner søkere som oppfyller målene om 50/50 likestilling når filmstøtten skal fordeles.
Det ble også Serners kronargument da hun som en internasjonal gudmor for likestillingskravet gikk i bresjen da initiativet «Speak Up!» nå lanseres under Berlinalen, i regi av festivalen selv og den nordiske avdelingen av Women in Film and Television (WIFT Nordic). Kampanjens ansikt utad er den polske regissøren Malgorzata Szumowska, som er blant de sterkeste stemmene for å sette søkelyset på problematikken i land der ytringsfrihet og likestilling har dårlige kår. Hun oppfordrer den europeiske filmbransjen til selv å ta styringen gjennom «Speak Up!», en organisasjon og et nettsted som skal gjøre det mulig å varsle om seksuell trakassering, misbruk og annen maktmisbruk uten å være redd for at det blir feid under teppet.
Svenskene viser med sin filmpolitikk at likestillingsmålet kan oppnås, men de skjuler heller ikke riset bak speilet, som er trusselen om kvotering. Berlinalen tar som en av bransjens største maktbastioner til orde for noe av det samme, samtidig som de inviterer til internasjonal solidaritet med kvinner og menn som utsettes for seksualisert vold og maktutøvelse. Årets festival er et debattforum som ikke minst inkluderer land der seksuell trakassering ikke når den offentlige debatten. Det gjelder blant annet flere asiatiske og afrikanske land, men også noen av de landene i Europa som Berlinalen har hatt særlig fokus på, som Polen. Så om festivalen bedyrer den ikke vil drive symbolpolitikk, så er det kanskje det den gjør likevel når den inviterer en voldsdømt regissør til festivalen med sin nye film. Slik viser de hvilke utfordringer bransjen har når fotografene har reist hjem, talene har stilnet og den røde løperen er pakket bort.