Metoo-kritikk mot Ingmar Bergman: – Han misbrukte makt

– Ingmar Bergman la grunnlaget for et kulturelt miljø som har lagt til rette for overgrep og seksuell trakassering. Det er først nå med metoo-kampanjen at folk skjønner hva som skjedde i kulissene.

Dette sier Thomas Sjöberg, forfatter og biograf. Gjennom hele 2018 markeres 100-årsjubileet for Ingmar Bergman, Sveriges store filmskaper. I en kronikk i avisen Dagens Nyheter denne uka setter Sjöberg spørsmålstegn ved hvordan Bergmans ettermæle fortoner seg i jubileumsåret i lys av #metoo-kampanjen. Her går Sjöberg også hardt ut mot Bergman-stiftelsen, som forvalter det omfattende arkivet etter Ingmar Bergman. «Mytologien og mystikken rundt maktspilleren Bergman og hans person, hovedsakelig skapt av regissøren selv, holdes effektivt i live av en liten krets Bergman-omfavnere» (..) med #Metoo-kampanjen som bakgrunn skal det bli interessant å se hvor mye av oppmerksomheten rundt feiringen av Bergman som vil bli viet en problematisering av hans privatliv. Bergmans casting couch-aktige metode ble ikke bare unnskyldt, men oppmuntret av en omverden som så på mens det foregikk», skriver Sjöberg i Dagens Nyheter.

– Jeg mener at Bergman brukte sin seksualitet i sitt arbeid. Han forførte svært unge kvinner som han jobbet med, og fikk barn med dem. Dette gjorde han systematisk gjennom flere tiår. Han skilte ikke sitt seksualliv fra sitt profesjonelle liv. Det er helt klart at dette var maktmisbruk, sier Sjöberg til Dagsavisen.

– Jeg tar inn Bergman i metoo-debatten fordi det er et enkelt faktum at Bergman gjennom flere tiår representerte ideen om det mannlige geniet som gjør hva han vil, og oppmuntres av sine omgivelser.

Forførte

Sjöberg har tidligere skrevet undersøkende biografier om blant andre Ikea-grunnlegger Ingvar Kamprad, og den omstridte boken «Carl XVII Gustaf – den motvillige monarken» (2010). I 2013 ga han ut «Ingmar Bergman: En fortelling om kärlek, sex och svik». Boken konsentrerer seg om Bergmans forhold til de mange kvinnene i hans liv, deriblant Liv Ullmann, og hans maktposisjon i svensk kulturliv. Svenske anmeldere ga Sjöberg både ros og kritikk for hvordan boken vektla Bergmans privatliv opp mot hans filmkarriere.

Ingmar Berg­­man var gift fem ganger og hadde ni barn med seks forskjellige kvin­­­ner, inkludert Liv Ullmann som spilte i flere av Bergmans filmer. Han had­­­­de også årelange forhold med Bibi Andersson og Harriet Anders­­son, som spilte i flere av Bergmans største filmer på 50-tallet. Liv Ullmann spilte inn sin første Bergman-film «Persona» sommeren 1965 på Fåro, der Bergman året etter bosatte seg sammen med Ullmann, og fikk datteren Linn.

– Sommeren 1965 var Bergman allerede gift, og under innspillingen av «Persona» fikk han en ny elskerinne i Liv Ullmann, som han gjorde gravid. Hun var 20 og han var 47, hun ble vel betatt av den store regissøren. Han forførte skuespillerinner på løpende bånd, ingen av dem vil vel se på seg selv som et offer, det tror jeg heller ikke de var. Men det må nå være grunn til å problematisere hvordan Ingmar Bergman oppførte seg mot sine kvinnelige skuespillere. Kanskje var alt helt OK. Men det må iallfall gå an å diskutere det. Og det vil ikke Bergman-stiftelsen være med på, sier Sjoberg.

Nektet tilgang

Under arbeidet med Bergman-boken ble Sjöberg nektet tilgang til arkivet etter Bergman, som forvaltes av den private Ingmar Bergman-stiftelsen. Stiftelsen ble opprettet i 2002 etter initiativ fra Bergman og tidligere kulturminister Åse Kleveland, daværende leder for Svenska Filminstitutet, som ble stiftelsens første direktør. I Dagens Nyheter kritiserer Sjöberg stiftelsen for å skjønnmale historien om Ingmar Bergman og for å «hindre alternative fortellinger om Sveriges nasjonalklenodium». Bergman-stiftelsens leder Jan Moberg svarer i Dagens Nyheter at Bergmans arkiv stilles til rådighet for forskning viet Bergmans kunstnerskap, mens «(...) Sjöberg gjorde det klart at han bare var interessert i Bergmans privatliv».

– Det går ikke an å sette opp et skille mellom Bergmans privatliv og kunstnerskap. Det gjorde da heller ikke Bergman selv, kommenterer Sjöberg.

– Hans privatliv styrte hans profesjonelle liv. Hvis han ikke hadde forført en ny skuespiller for hver film ville hans profesjonelle liv vært dødt. Hans privatliv var nødvendig for hans kunst. Hans filmer handlet om hans eget privatliv. Det var samme sak, repliserer Sjöberg.

– Det er problematisk at stiftelsens direktør alene har makten til å avgjøre hvem som får tilgang til dette arkivet, som er på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Jeg har tross alt skrevet fem bøker tidligere, blant annet om den svenske kongen og om Ivar Kamprad. Bergman-stiftelsen ville for eksempel ikke gi meg tilgang til en låneavtale mellom Bergman og det svenske filminstituttet fra 1951. Miljøet rundt Bergman-stiftelsen er usunt. De slipper ikke inn andre enn godkjente forskere og slipper ikke til andre synspunkter, mener Sjöberg.

– Ullmann er ensidig

Verken Liv eller Linn Ullmann bidro til Sjöbergs bok.

– Jeg kan forstå om Liv og Linn Ullmann ikke har hatt lyst til å bli intervjuet av en journalist som har skrevet skandalebøker. Men andre av Bergmans barn og slektninger bidro i arbeidet med boken og ga meg tilgang til slektsarkivet. Liv Ullmann ba meg sende spørsmål på mail. Det gjorde jeg, og fikk svar tilbake: «Hvis jeg skulle svare på alt dette, kunne jeg like gjerne skrevet min egen bok». Linn Ullmann fikk jeg aldri kontakt med, forteller Sjöberg.

8. februar innleder Cinemateket i Oslo en omfattende retrospektiv serie av Ingmar Bergmans filmer, som også skal vises på cinematek over hele landet. Bergman-retrospektiven i Oslo åpnes av Linn Ullmann, som i 2015 ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for den selvbiografiske romanen «De urolige», om livet med Ingmar Bergman og Liv Ullmann som foreldre, og om Bergmans siste tid på Farö. Liv Ullmann samarbeidet med Ingmar Bergman om flere prosjekter utover 90- og 2000-tallet, blant annet filmene «Enskilda samtal» og «Trolösa», med manus av Ingmar Bergman. I 2015 var Ullmann ansvarlig for teaterversjonen av «Enskilda samtal», som er basert på dagbøkene etter Ingmar Bergmans mor. Forestillingen, «Fortrolige samtaler», går nå Nationaltheatret i anledning Bergman-jubileet.

– Liv Ullmann har fortsatt sitt hyllingsverk til Liv Bergman. Det får hun gjerne holde på med. Jeg synes det blir sukkersøtt og ensidig. For debatten vil det være bra å ha en kritisk tilnærming til personkulten rundt Ingmar Bergman. Der har Liv Ullmann bidratt til å opprettholde myten rundt kulturmannen og geniet Bergman, mener Sjöberg.

– Jeg ser det som min livsoppgave er å rive ned mytene om maktens menn – kong Carl Gustaf, Ingvar Kamprad, Ingmar Bergman. Men det er som om Bergman fortsatt er urørlig.

Bergman-stiftelsen: «Absurd»

– Dette er et forsøk på å kuppe metoo-bevegelsen til Thomas Sjöbergs egne formål. Man kan ikke ta hans engasjement for metoo-kampanjen på alvor, kommenterer Jan Holmberg, direktør for Ingmar Bergman-stiftelsen.

– Ingmar Bergman var mann, jeg kan strekke meg til at han var geni også, og det er sant at han hadde stor makt i svensk kulturliv. Men han har ikke lagt grunnlag for overgrep mot kvinner. Sjöbergs resonnement er absurd. Det er heller ikke kommet fram noen anklager mot Bergman for trakassering, understreker Holmberg.

– Bergman forførte ikke en ny skuespiller for hver film, som Sjöberg hevder. Det var snakk om høyst ti skuespillere gjennom et femtitall filmer. Og å hevde at Bergman forførte dem er å forminske disse kvinnene. Dette er snakk om store skuespillere som Bibi Andersson, Harriet Anderson og Liv Ullmann. Spør Liv Ullmann om hun føler seg som et offer, kommenterer lederen for Bergman-stiftelsen. Til Sjöbergs kritikk av hvordan stiftelsen forvalter Bergman-arkivet, svarer Holmberg:

– Skillet mellom Bergmans kunst og privatliv er interessant og komplekst, og et tema som har  vært gjenstand for mye Bergman-forsking. Om Sjöberg vil undersøke dette på en seriøs måte er han velkommen til det. Men han ville bare spekulere i Bergmans privatliv.

– Sjöberg er den eneste av et hundretalls forskere som ikke har fått tilgang til arkivet. Vanligvis overlater styret disse vurderingene til meg, men i dette tilfellet var det styrets beslutning. Vi gjør ikke Bergman-arkivet tilgjengelig for sladderjournalistikk.