Kultur

– Et sjokk at menn ikke snakker om metoo

Bilde 1 av 4

PARIS/CANNES (Dagsavisen): – For det første må det foregå trakassering mot menn også, men hvorfor er det ingen som snakker om det? Og hva føler menn generelt om metoo og det som nå avdekkes? Det sjokkerer meg at ikke menn snakker mer om metoo enn det de gjør, mer enn det sjokkerer meg at kvinner snakker om det og diskuterer i hvilken skala de er blitt trakassert, sier Juliette Binoche.

Frankrikes mest kjente filmstjerne er nå aktuell på norske kinoer igjen, som den kjærlighetssøkende Isabel i Claire Denis «Let The Sunshine In». Denne helgen mottar hun også en hederspris under filmfestivalen i Göteborg, den andre i løpet av få uker. Dagsavisen møtte henne nylig i Paris i forbindelse med den nye filmen og mottakelsen av franske UniFrances ærespris.

– Priser gjør meg alltid lykkelig og jeg føler meg velsignet. Det er selvsagt en anerkjennelse du verdsetter, sier 53-åringen bak filmer som «Blå» og «De elskende på Pont Neuf» til Dagsavisen.

Les også: Inviterer til katastrofefest

Fortalt historien

Som skuespiller i Frankrike har hun fram til nå stått mer eller mindre alene i den voldsomme metoo-debatten som har rast andre steder i verden. Fransk filmbransje har i mindre grad enn i USA, England og Skandinavia tatt et oppgjør med ukulturen, men Binoche sier at hun ikke kan støtte budskapet som for eksempel filmdivaen Catherine Deneuve forkynte i det berømmelige brevet der hun tok til orde for at metoo-kampanje hadde gått for langt.

– Jeg har fortalt min historie i detalj til Le Monde, og har ikke noe behov for å gjenta meg selv. Men det jeg vil si er at vi lever i en helt unik tid. Jeg har alltid jobbet ut fra en selvstendighet ingen kan bryte, og jeg lærte meg tidlig å ta ansvar for meg selv. Sier jeg ja til en rolle må det være ut fra et ønske jeg selv har, ikke ut fra det omgivelsene eventuelt forsøker å presse meg inn i, sier Binoche.

Til Le Monde fortalte hun om hvordan hun tre ganger er blitt utsatt for forsøk på seksuelle overgrep. Den første gangen var hun bare sju år, mens den andre var da hun var 18 år og ble overfalt av en regissør. Etter at hun ble trakassert en tredje gang, var hun, som hun sier, «mentalt og fysisk forberedt på Harvey Weinstein».

– Jeg visste instinktivt at han var et udyr, og jeg følte da jeg jobbet med han hva han var i stand til. Han er den typen person du aldri i livet vil velge å gå ut og ha det moro med, sa Binoche til Le Monde i oktober, men understreker at Weinstein aldri direkte trakasserte henne da de jobbet sammen på de nå klassiske filmene «Chocolat» og «Den engelske pasienten», filmer som gjorde Binoche til superstjerne.

Les også: Da Hollywood gikk i svart

Forførelse

– Du vet når du blir trakassert. Men du vet også utmerket godt når noen forsøker å forføre deg, som er en helt naturlig og i utgangspunktet fin ting. Men trakassering er en annen sak, fordi det handler om å bryte deg ned som person, om å ikke respektere deg for den du er. Helt ærlig finnes det tilfeller hvor du må tenke deg om fordi du er så vant til enkelte omgangsmønstre at en nedverdigende handling ikke trenger gjennom der og da. Du må stoppe opp og tenke, «hva skjedde egentlig her?». Derfor er det viktig at også menn snakker om dette, fordi det handler om nyanser, reaksjonsmønstre og omgangsformer som er under press, sier hun.

– Hvordan vurderer du din egen karriere når du ser tilbake på alle rollene du har gjort, hvorav flere var med på å flytte grensene for hva man kunne gjøre på film?

– Du jobber innefra, som en værhane. Får jeg lov til å være kald, kan jeg velge å være «hot»? Da jeg på 1980-tallet måtte gjennom alle nakenscenene hadde jeg store utfordringer med hvordan jeg skulle takle dem og bearbeide dem. Nakenhet på film var også et salgsargument den gangen som du som skuespiller måtte forholde deg til. På det punktet har mye endret seg. 1980-tallet var voldsomt i den forstand at det ble forventet at en kvinnelig skuespiller skulle ta av seg klærne.

Les også: «Let The Sunshine In»: Solfaktor hundre

Vettskremt

– Hvordan forholdt du deg til det den gangen?

– Ved å være det bevisst. Jeg snakket med regissørene for å finne en plattform som gjorde det naturlig, andre ganger kastet jeg meg ut i det fordi det rett og slett føltes som en frigjøringsprosess. Du måtte tilpasse deg, men det var ikke enkelt fordi du ville ikke sette deg selv i en situasjon der du ble manipulert eller utnyttet på en pervers måte, sier Binoche, som de senere årene har jobbet mer enn noensinne, tre-fire filmer i snitt årlig.

Blant dem var Erik poppes «Tusen ganger god natt», men ikke alle har kommet i kinodistribusjon utenfor hjemlandet Frankrike. Det er heller ikke alle som vet at hun både har sunget og danset i forestillinger der hun typisk nok har «gjort ting hun ikke kan».

– Men jeg er fucking vettskremt når jeg gjør sånt. Du må gå inn i de redslene du har og lære av det. Å synge var virkelig skremmende, fordi jeg har ikke gehøret som gir meg en stor stemme. Jeg måtte angripe det som en skuespiller og legge inn følelsene i uttrykket slik jeg har lært det. Det var det samme med dansen.

Les også: En dansk diva krysser sitt spor

Claire Denis

I «Let The Sunshine In» spiller hun en middelaldrende kvinne som desperat leter etter den store kjærligheten. Filmen er regissert av den franske kultregissøren Claire Denis, som har en filosofisk tilnærmelse til forholdet mennesker imellom.

– Livet er til for å leves, og kroppen trenger å bli elsket. Det å elske er bevegelse og det maskuline er avhengig av det feminine og vice versa. Uansett om vi snakker om heteroseksuelle eller homoseksuelle, så består bevegelsen i at to poler trekkes mot hverandre. Uten seksualiteten står livet stille, mener Binoche, som mener hun og Denis instinktivt fant hverandre under innspillingen.

– Ut fra det, er det annerledes å jobbe med en kvinnelig regissør enn en mannlig?

– Jeg har aldri følt det. Uansett hvem jobber du med en sensibilitet og en intelligens som man ikke kan forklare som noe annet enn en forførelse. Ikke så å forstå at denne forførelsen behøver å være av seksuell karakter, men du må sørge for at det tennes en ild mellom regissør og skuespiller som gjør at begge yter sitt beste i en felles handling. Prosessen er helt avgjørende for resultatet fordi du ikke har penger, tid og ressurser nok til at du kan holde på så lenge du skulle ønske for å få ting som du vil, sier Binoche.

– Claire har vært i de situasjonene hun beskriver, og da jeg spilte rollen som Isabelle følte jeg at scenene og reaksjonene var virkelige, at de kom ut fra et levd liv. Du føler umiddelbart forskjellen på en scene som er konstruert og en som er levd, og denne gangen var det ingen tvil om at det lå en tankeprosess bak virkelige hendelser, sier Binoche, som sier at for sin egen del har hun forsont seg med hva kjærligheten er.

– Kjærligheten som varer evig finnes kun i deg selv. Den som er utenfor deg selv og som alle higer etter den er bare en illusjon. Bare når du har levd en stund er du i stand til å forstå det, og det er derfor vi går rundt og lider så mye for kjærlighetens skyld, fordi vi tror vi leter etter noe som egentlig ikke er mulig å finne. Idet du ikke forventer det fullkomne fra den andre personen, skjer det ting som får deg til å forstå at kjærligheten bor i deg selv og ikke i omgivelsene, sier Binoche, og peker på at jakten på kjærlighet og nærhet har vært en rød tråd gjennom hele hennes filmografi.

Les også: Han blir Hamilton i ny TV-serie

Kjærligheten

– Jeg har alltid elsket å snakke om kjærlighet og lengselen etter den, sier hun: – Og kanskje er forholdet mellom menn og kvinner sannere i dag enn det noensinne har vært? Men bildet av den typiske mannen har endret seg, og uten at jeg vil snakke for mannen tror jeg menn i dag har vanskeligere med å tilpasse seg enn da alt var opplest og vedtatt. Mannen skulle forsørge, kvinnen skulle passe barn og stelle hus. Ingen vil tilbake dit, men skal man opprettholde likestillingen vi har opparbeidet oss må vi sørge for at kvinner er selvstendige allerede idet de går inn i et forhold

– Hva gjør at du velger disse rollene?

– Galskap, sannsynligvis. Ting du aldri hadde drømt om kommer til deg, og spørsmålet er jo om man skal våge å si ja eller ikke. For min del er det som regel mindre smertefullt å si ja enn det er å takke nei. I hvert fall i utgangspunktet. Og som regel har det gått bra. Det kunne selvsagt endt med katastrofe, og innimellom har det vel også gjort det. Men det er slik det er å leve, en flopp gjør deg mer ydmyk, mer levende og rede for det som måtte komme neste gang. Jeg synes det er verre når en film jeg er med i ikke blir mottatt så godt som man kunne ønske, og da tenker jeg ikke på meg selv, men på regissøren og alle de som har lagt så mye i filmproduksjonen. Jeg velger ikke prosjekter, verken film eller noe annet, på grunn av pengene. Det hender selvsagt at jeg velger en film som «Ghost In The Shell», som spiller inn sykt mye penger etter min målestokk, selv om produsentene på langt nær var fornøyd. For min del var utbyttet fullstendig surrealistisk høyt.

Mer fra Dagsavisen