Hvorfor skal vi være oppmerksom på et varsel om politisk uvær i Øst-Europa? Fordi de politiske og økonomiske investeringene Norge har gjort i Ukraina kan bli forspilt hvis antikorrupsjonsarbeidet bremses. Et velfungerende næringsliv i Ukraina henger tett sammen med kampen for menneskerettigheter.
21. november var det fire år siden det såkalte Maidan-opprøret, der folk tok til gatene med et håp om å befri sitt land fra vanstyre og oligarker. Men fortsatt klarer ikke regjeringen å levere på det viktigste området: å bekjempe korrupsjon. Det internasjonale samfunn har investert mye i Ukraina siden revolusjonen. Norge har stilt opp med hjelp til statsbudsjett, justisreformer og ressurser til å fremme næringssamarbeid mellom våre land. Nå bør Norge ta signalene om sviktende reformprosesser i Ukraina på alvor.
For et land som er i en krig som ikke kan vinnes, har Ukraina likevel kjempet seg til mange positive endringer. Fra 1. september 2017 har Assosiasjonsavtalen, som inkluderer en frihandelsavtale mellom EU og Ukraina, trådd i kraft. Allerede fra juni i år kunne ukrainerne besøke EU-land visumfritt. Den ukrainske presidenten ble tatt imot i Det hvite hus kort tid etterpå. Flere oppfatter dette som at landet har steget noen vektklasser i den realpolitiske bokseringen.
Noen av de strukturelle reformer har også båret resultater. Tiltak som et åpent online system for offentlige anskaffelser ProZorro, elektroniske selvangivelser for folkevalgte, etableringen av et uavhengig antikorrupsjonsbyrå, har vært intet mindre enn revolusjonerende. Men ifølge Den europeiske næringslivsorganisasjonen (EBA) er storskala korrupsjon og mangel på tillit til justissystemet fortsatt de to største hindrene for å tiltrekke mer utenlandsk kapital til Ukraina. Tross sine anselige naturresurser, høyt utdannet befolkning og imponerende muligheter for vekst og innovasjon, blir ikke potensialet utnyttet fullt. Hva er i veien?
Selv om en del institusjonelle endringer og mekanismer er kommet på plass, mangler det fortsatt reell politisk vilje til uavhengige granskninger og rettsprosesser som kan bevise at kampen mot forbrytere, uansett hvor høyt opp i systemet, er tatt på alvor. Det spøkes om at korrupsjonsbekjempelse i Ukraina minner om fisking på National Geographic: Man viser fangsten til TV-kamera, høster applaus, så slippes den diskret ut igjen. Korrupsjonsskandaler der toppolitikere, dommere og statlige selskaper er innblandet, ble jevnlig brettet ut på skjerm- og avissidene, med ekstra bilag i perioder med Panama- og Paradise papers lekkasjer.
I takt med at myndighetene ikke leverer på antikorrupsjonsløfter, gjenopptas forfølgelsene av aktivister og journalister som avdekker maktmisbruk og stadig peker på hvor skoen trykker. Omfanget av denne negative utviklingen får mange internasjonale organisasjoner til å slå alarm. Europarådets parlamentariske forsamling vedtok i sommer en resolusjon som ba myndighetene i Ukraina slutte å angripe representantene for reformkrefter.
Det finnes stemmer som advarer mot å pålegge et land i en låst militærkonflikt enda mer internasjonalt press når det gjelder reformer. Det argumenteres med at krigen mot Russland er for altoppslukende; at den politiske og sosiale situasjonen er for ustabil; at mer internasjonal kritikk vil svekke Ukraina. Men oppfordringen til tydelig politisk troskap og støtte opp mot antikorrupsjonstiltak stryker ikke bort alt Ukraina har lyktes med hittil. Tvert imot. De oppnådde resultatene i antikorrupsjonsarbeid må vernes om, styrkes og videreføres til neste nivå. Og mennesker som daglig risikerer liv og helse for å avdekke og rapportere om ulovlige forhold, enten det er i Parlamentet, byråkratenes kontor eller i et byggefirma i utkanten av byen, må regne med statens beskyttelse.
I Ukraina henger framtidig økonomisk velstand og utvikling tett sammen med kamp for mer åpenhet, demokrati og menneskerettigheter. Her har Norge, EU-partnere, men først og fremst ukrainerne selv, en dugnad de kan slutte seg til.