Debatt

Krigen som forandret Midtøsten

50 år etter seksdagerskrigen betaler millioner fortsatt prisen for de skjebnesvangre dagene.

Det er 50 år siden blant annet Vestbredden ble okkupert av Israel. Her en palestinsk demonstrant som       konfronterer en israelsk soldat på Vestbredden. FOTO: JAAFAR ASHTIYEH/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

JAFFA (Dagsavisen): Krigen i juni 1967 er en advarsel til alle og enhver. Ifølge nyere historikere, var storkrigen i Midtøsten en krig ingen av partene faktisk ønsket. Men en farlig dynamikk fikk dominere. Krigen brøt ut, og forandret regionen på en måte ingen kunne ha forestilt seg.

I forkant av krigen hadde Egypts president Gamal Abdel Nasser lovet å tilintetgjøre Israel. Han mobiliserte sine styrker på Israels grense. Bare 22 år etter andre verdenskrig trodde israelerne at de var innesperret i felle. Den 5. juni slo det israelske flyvåpenet til.

Nesten 200 jagerfly fløy mot de egyptiske flybasene den morgenen. Først ble rullebanene bombardert, deretter ble flyene bombet, en etter en, på bakken. Hele 500 egyptiske fly ble ubrukeliggjort, og i løpet av tre timer hadde Israel fullt luftherredømme, og i virkeligheten vunnet krigen.

Krigen skulle likevel vare i seks dager til, noe som kom til å forandre Midtøstens kart. I de neste 50 årene har palestinerne på Vestbredden levd under en brutal okkupasjon, med daglige militærraid og veisperringer som gjør livets gang til en daglig pine. Vel så utrolig er det å tenke på at kampen om Vestbredden startet som følge av regelrett lureri og løgn.

Dengang hadde ikke partene tilgang til satellittbilder og moderne kommunikasjon. Selv om Egypts flyvåpen i virkeligheten var slått ut, fortalte president Nasser til Jordans kong Hussein at Egypts tropper stormet mot Tel Aviv. Nasser sa at Jordan, som i den gang okkuperte Vestbredden og Øst-Jerusalem, måtte inn i krigen.

Da Jordan gikk inn i krigen, ble disse områdene erobret av Israel. Etter seks dager hadde Israel erobret Sinai-ørkenen og Gaza-stripen fra Egypt, Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, og Golan-høydene fra Syria. Sinai-ørkenen ble senere gitt tilbake, som del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979. Kairo nektet da å ta Gaza tilbake.

Krigen skulle bli skjellsettende for Midtøsten. Men ikke på grunn av sin brutalitet. Rundt 20.000 mennesker ble drept. I Iran-Irak-krigen noen år senere skulle over 1.2 millioner mennesker bli drept. Opp til en million mennesker ble drept i Irak under den vestlige koalisjonens angrep mot Saddam Hussein. Over en halv million mennesker er foreløpig blitt drept i Syria.

Nederlaget kom først og fremst på et annet felt. Israel var et lite land, kun på størrelse med Telemark fylke, med bare 12 kilometer fra øst til vest på det smaleste. Hvordan kunne dette lille landet slå en samlet arabisk verden, som også inkluderte styrker selv fra fjerne Irak?

Nederlaget utløste en intens intern debatt om at noe var alvorlig galt i arabiske samfunn, i måten landene ble styrt på. Krigen kom til å sette sine spor ikke bare på økonomien, men også kulturlivet. Islamistene, som tilbød en annen samfunnsform, fikk seg en vitamin‑innsprøyting. Regimene svar var bare mer undertrykking. Fortsatt sliter den arabiske verdenen med å finne en ny samfunnsorden. Det var først i 2011, da den arabiske våren brøt ut, at det ble klart at Midtøstens dypere problemer egentlig ikke var knyttet til Israel, men heller til mangelen på demokrati i arabiske land.

Også israelerne, seierherrene, tapte. På den ene siden reddet overraskelsesangrepet i juni Israel fra det som kunne ha blitt et ubotelig tap. Men plutselig var Israel en brutaliserende okkupasjonsmakt. 50 år senere lever rundt 3.5 millioner palestinere under direkte eller indirekte israelsk kontroll over deres dagligliv.

Sakte, men sikkert har også det israelske demokratiet betalt prisen. Når en okkupasjon må opprettholdes over flere generasjoner, blir verdier som menneskerettigheter, toleranse og åpenhet knust dag ut og dag inn. Samtidig har den dominerende jødedommen i Israel blitt forandret. Med okkupasjonen av Vestbredden fikk jødene, for første gang på 2000 år, kontrollen over sine historiske helligdommer i Øst-Jerusalem, Hebron og Nablus. Dette skapte nærmest en religiøs rus som forfektet at messianske tider var kommet. I dag dominerer bosetterne den israelske regjeringen.

50 år senere er heller ikke palestinerne nær noen egen stat. Ikke bare på grunn av okkupasjonen, også på grunn av egen politisk udyktighet. I stedet for å stå samlet, er palestinerne splittet mellom to regjeringer, en i Gaza og en på Vestbredden, begge korrupte og undertrykkende. Tre forskjellige israelske regjeringer har riktignok tilbudt å gi tilbake storparten av Vestbredden i bytte mot en fred. Men samtidig bygger Israel nesten ustoppelig ved bosetningene.

Krigen i 1967 har kun en tragisk epilog. Kanskje en gang i framtiden, når alle lidelsene er blitt en fjern fortid, vil en kunne si at krigen åpnet for en tostatsløsning. For før krigen kjempet palestinerne og de arabiske statene for en palestinsk stat der Israel ligger, ikke ved siden av landet. I dag er det Israel som sier nei til en tostatsløsning. Den dramatiske krigen varte i kun seks dager, men på sett og vis fortsetter den ennå. For i Midtøsten er det dessverre mange som vet å starte kriger. Problemet er at man aldri, absolutt aldri, kan vite hvordan de ender.

Mer fra: Debatt