Debatt

Krigens folkerett under press

Det internasjonale rammeverket for regulering av krigføring knaker i sammenføyningene.

KJEMISKE VÅPEN: Tross syriske myndigheters gjentatte løfter om oppfølging av Kjemivåpenkonvensjonen, kommer det stadig nye rapporter om bruk av kjemivåpen i Syria. Senest 4. april i Khan Sheikhun. FOTO: OMAR HAJ KADOUR/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Gro Nystuen, folkerettsjurist, og Torbjørn Graff Hugo, statsviter

Selv noe så grunnleggende som forbudet mot kjemivåpen respekteres ikke. Dette bør få alarmklokkene til å ringe i Utenriksdepartementets korridorer.

Internasjonale regler for bruk av makt mellom stater ble grunnfestet i FN-pakten av 1945. Verdens land lovte å bruke fredelige midler for å løse felles utfordringer og å spare fremtidige generasjoner for «krigens svøpe». Man satte også i gang et møysommelig diplomatisk arbeid for å begrense de humanitære konsekvensene av krigføring. Spesielt grusomme våpentyper ble eksplisitt forbudt.

Drøyt 70 år senere ser det ut til at den dyrekjøpte lærdommen fra andre verdenskrig er i ferd med å bli glemt.

Til tross for syriske myndigheters gjentatte løfter om oppfølging av Kjemivåpenkonvensjonen, kommer det stadig nye rapporter om bruk av kjemivåpen i Syria. I flere konflikter begås systematiske og alvorlige brudd på Genève-konvensjonene og deres protokoller. Dette er i og for seg ikke noe nytt. Men det internasjonale samfunnets manglende evne og vilje til å følge opp bruddene er urovekkende. I 2015 ble et forslag fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Sveits om å etablere en mekanisme for etterlevelse av krigføringsreglene skutt ned, etter årevis med konsultasjoner. FNs sikkerhetsråd virker totalt handlingslammet.

Et tilsvarende bedrøvelig scenario utspilte seg under tilsynskonferansen til Ikkespredningsavtalen for atomvåpen samme år. Offisielt er det ingen som bestrider avtalens mål om en atomvåpenfri verden. Likevel endte de siste årenes forhandlinger om gjennomføring av avtalen med mageplask: Ingen enighet. Intet sluttdokument. Ingen handlingsplan for videre arbeid. På Biologivåpenkonvensjonens tilsynskonferanse i fjor høst endte man med et sluttdokument som på punkt etter punkt var svakere enn sluttdokumentet fra den forrige tilsynskonferanse fem år tidligere.

Den stående Nedrustningskonferansen i Genève går i 2017 inn i sitt 19. år uten engang et arbeidsprogram. Forhandlinger om en konvensjon for å regulere fissilt materiale er ikke kommet i gang, nå flere tiår på overtid. Prøvestansavtalen, som forbyr testing av atomvåpen, er ikke trådt i kraft fordi kjernevåpenstater som USA og Kina ikke vil ratifisere den.

Eksemplene over kan ikke avskrives som enkelttilfeller. De danner et mønster av forfall.

Klasevåpenkonvensjonen og Minekonvensjonen, to av etterkrigstidens store norske diplomatiske triumfer, har inntil nå stått som positive unntak til de siste tiårenes negative tendens. Men nå mangler det økonomiske midler til gjennomføring av avtalenes forpliktelser. I 2015 var antallet ofre for landminer nesten dobbelt så høyt som året før, og på samme nivå som for ti år siden. Det internasjonale atomenergibyrået, som har som formål å hindre spredning av atomvåpen, strever også med magre budsjetter.

Folkeretten kan ikke tas for gitt. Uten iherdig, tålmodig og langsiktig diplomatisk arbeid vil sentrale internasjonale avtaler miste gjennomslagskraft. Dette vil kunne få alvorlige humanitære og sikkerhetspolitiske konsekvenser.

Den negative utviklingen er spesielt problematisk for et lite land som Norge. I den grad man i det hele tatt kan snakke om en tradisjonell norsk utenrikspolitisk strategi, har den handlet om å forsøke å regulere staters makt- og voldsbruk gjennom en kontinuerlig utvikling og styrking av internasjonale lover og normer. Få har artikulert logikken bak denne strategien mer konsist enn tidligere utenriksminister Knut Frydenlund: «På samme måte som lilleputtfolkene bandt Gulliver til jorden med de mange små bånd så han ikke kunne røre seg, måtte oppgaven for de mindre land være å binde stormaktene til det internasjonale regelverk gjennom utallige bånd».

Flere av disse «utallige bånd» er nå i ferd med å svekkes. For Norge vil dette uten tvil bety mer usikkerhet og mindre forutsigbarhet. Uten effektive multilaterale arenaer vil også Norges mulighet til å påvirke reguleringen av nye trusler bli svært begrenset. Dette gjelder reguleringer innen for eksempel cyber-sfæren, autonom og høyautomatisert våpenteknologi og syntetisk biologi.

Likevel var altså Norge blant landene som besluttet å ikke delta i FN-forhandlingene om et forbud mot atomvåpen som begynte i slutten av mars. At enkelte NATO-allierte ikke ser med blide øyne på forslag om å regulere hvilke militære maktmidler som skal være tillatt har tidligere ikke hindret Norge i å forfølge sine interesser. USA var for eksempel sterkt imot å forby både miner og klaseammunisjon. For Norge har det pleid å være et spørsmål om å finne en balanse mellom FN-basert og allianse-basert sikkerhet. Er dette i ferd med å snu?

Folkerettens nett av «utallige bånd» trenger omsorg. Internasjonale lover og normer må forsvares, gjennomføres og styrkes hvis de ikke skal forvitre. I dagens situasjon, med krig i Midtøsten, et stadig mer aggressivt Russland og en svært uforutsigbar administrasjon i USA, er dette er viktigere enn noensinne, ikke minst for Norge. I det lange løp er det nemlig folkeretten som er vår viktigste allierte.