Debatt

Demokrati på avveier

USA var verdens første demokrati, men svakhetene i systemet gjør at det mer ligner et skinndemokrati.

Nasjonale meningsmålinger sier lite i en amerikansk valgkamp. Det er oppslutningen i delstatene som avgjør, og da spesielt i vippestatene. Det er derfor her presidentkandidatene Hillary Clinton, og Donald Trump, legger ned innsatsen i valgkampen framover.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den amerikanske Uavhengighetserklæringen har vært en ledestjerne for internasjonalt arbeid for menneskerettigheter. Konstitusjonen, elleve år senere, var en pragmatisk arbeidstegning for praktisk politikk med flere skjemmende, men påkrevde kompromisser for nasjonens fortsatte eksistens. I dag er den på visse punkter et antikvert dokument.

En betingelse som en del stater stilte for å ratifisere Grunnloven av 1787, var at en «Bill of Rights», som skulle sikre grunnleggende borgerrettigheter, ville bli lagt til dokumentet. Dermed ble de ti første Grunnlovstilleggene, Amendments, lagt til den 15. desember 1791. Men de verste skjønnhetsplettene på dette demokratiske dokumentet besto: slaveriet ble beholdt, den internasjonale slavehandelen skulle bestå til 1808 og slaver skulle telles som 3/5 borgere i fastsettelsen av representasjon til Kongressen (men uten stemmerett). En blodig borgerkrig måtte til for å fjerne disse skamplettene.

Permanente svakheter

Andre svakheter lot seg ikke fjerne, selv gjennom en blodig borgerkrig. Selve grunnvollen for den amerikanske unionen var «The Great Compromise»: at alle stater, uansett folketall, skulle ha to medlemmer i Senatet. Det betyr at i dag er Wyoming, som har 565.000 innbyggere, likestilt med California, som har 38,5 millioner. Det som gjør dette ekstra udemokratisk, er at alle lovforslag i Kongressen må vedtas likelydende i begge kamre. Dette gir småstater (som ofte er konservative) uforholdsmessig stor makt, klart i strid med det sentrale moderne folkestyreprinsippet: én mann, én stemme.

Unionen ble også grunnlagt på prinsippet om individuell frihet. Dermed ønsket en ikke partidannelser, slik det var blitt i England. Frykten for mobbevelde var sterk, og en satset derfor på indirekte valg gjennom valgmannskollegiet (Electoral College). Men igjen ga man småstatene uforholdsmessig stor innflytelse. I dag er det 538 medlemmer i dette organet (samme antall som medlemmer av Kongressen – 100 i Senatet, 435 i Representantenes hus – samt (etter grunnlovsendring i 1961) tre valgmenn fra den føderale hovedstaden Washington i The District of Columbia. Borgerne her hadde fram til da vært forhindret fra å stemme i presidentvalg, siden hovedstaden skulle være nøytral. En likeverdig tildeling av valgmenn ville for eksempel ha gitt Wyoming 1/436 av forsamlingen (valgkretsen i The District of Columbia kommer i tillegg til de 435 kongresskretsene). Men siden Senatsrepresentasjonen ble trukket inn, har delstaten 3/538, nesten tre ganger så stor andel som den ideelt skulle ha.

Udemokratiske effekter

Når det gjelder presidentvalget, får vi stadig meningsmålinger referert i media basert på nasjonale målinger. Disse er ikke særlig relevante ettersom valget avgjøres på delstatsnivå. Fra et generelt demokratisk synspunkt har dette flere svakheter. For det første benytter 48 stater og «The District of Columbia» det såkalte «winner-take-all»-prinsippet, som betyr at vinneren får ALLE valgmennene i disse kretsene. Det betyr en masse «bortkastede» stemmer, men ordningen har også en del andre svakheter.

Den viktigste er at dersom kandidat A vinner knapt i en rekke stater (og får alle valgmennene), mens kandidat B vinner store seire i en serie stater – slik at han totalt har flertall i stemmer nasjonalt – kan A likevel vinne dersom han har vunnet stater med mange valgmenn. I 2000 fikk Al Gore om lag 545.000 flere stemmer nasjonalt, men tapte likevel valget til George W. Bush, som vant flere valgmenn.

Et annet negativt resultat av «winner-take-all»-prinsippet er at tre av de største delstatene, som i de senere år er blitt svært forutsigbare ved presidentvalg – Texas går til republikanerne, New York og California til demokratene – knapt har presidentvalgkamp i sine stater ettersom resultatet der tas for gitt. Dermed er nesten 90 millioner velgere i nasjonens tre viktigste stater ekskludert fra finalevalgkampen (i nominasjonsprosessen spiller de riktig nok en viktig rolle). Den intense valgkampen foregår i «svingstatene», stater som strever økonomisk i dagens situasjon og (ironisk nok) bidrar lite til nasjonalproduktet.

Kongressvalgene

USA arvet systemet med enmannskretser fra moderlandet Storbritannia. Det fremmer politisk stabilitet, men bidrar til mange «bortkastede» stemmer og liten følelse av delaktighet blant en stor del av nasjonens innbyggere. I USA har systemet i de senere år utviklet en alvorlig demokratisk svakhet. Ettersom de demokratiske velgerne er konsentrert i de store byene, betyr det at demokratene får mange «bortkastede» stemmer på grunn av store seiersmarginer i mange kretser. Republikanerne, som dominerer i landdistriktene, har ikke de samme problemene med «overskuddsstemmer».

I tillegg til disse demografiske utslagene er det også i årenes løp blitt utviklet en del teknikker som tjener kyniske partiinteresser. USA er det eneste vestlige demokrati som lar politikerne selv bestemme sine valgkretser. Det er nemlig slik i de fleste stater at det parti som har flertall i delstatsforsamlingen, også har majoriteten i valgkommisjonene som trekker opp grensene etter folketellingen hvert tiende år. I 2010 satset republikanerne mye på å vinne delstatsvalgene, og de lyktes meget bra og fikk kontroll med 40 prosent av kommisjonene, mens demokratene vant flertall i kun 14 prosent. Gjennom manipulering av grensene for valgkretsene («gerrymandering») – som kun krever at de er sammenhengende og har om lag like mange innbyggere – vant republikanerne (GOP) i 2012 valget til Representantenes hus med hele 33 seter, mens de nasjonalt fikk 1.417.278 færre stemmer enn demokratene i dette valget. En kalkulasjon utført av nøytrale eksperter angir at demokratene måtte ha vunnet med over 7 prosent margin for å få kontroll over underhuset. Hadde valgkretsene fra 2008 blitt brukt, ville demokratene ha fått flertall. En overgang til proporsjonal fordeling av stemmene innenfor hver delstat ville ha eliminert denne skjevheten.

Verdens beste?

Ved skandalevalget i 2000 uttalte ekspresident Jimmy Carter, som hadde vært internasjonal observatør ved mange valg i gryende demokratier: «Ikke engang et u-land ville ha vært bekjent av et slikt valgsystem». Det året ble ca. 7 prosent av de avlagte stemmene forkastet som mangelfulle. Ikke noe annet vestlig demokrati har en slik vrakingsrate.

Noen delstater har permanent registrering, slik at når du først er registrert en gang, forblir du registrert. Men svært mange stater har periodisk registrering, som betyr at du må registrere deg før hvert valg. Fristen for å gjøre dette varierer, men 30 dager før valgdag er ikke uvanlig. Dette medfører at mange ikke registrerer seg i tide. En frammøteprosent på mellom 50 og 60 prosent er ikke imponerende i internasjonal sammenheng. (I 1996 møtte kun 49 prosent)

Etter at republikanerne fikk kontroll både i guvernørboligen og delstatsforsamlingen i mange delstater (særlig i sørstatene) ved valgene i 2010, 2012 og 2014, har de i mange stater innført begrensninger i adgangen til å delta i valgprosessen ved å begrense antall valgdager og stemmelokaler, satt kortere frister for forhåndsvalg, samt krav om ID-papirer, etc. Etter at Høyesterett i 2013 lempet på den føderale kontrollen med valgene, har flere stater tatt i bruk valgordninger som tidligere var blitt avvist som diskriminerende av det føderale justisdepartementet, men som nå er akseptable. Denne trenden ble forsterket etter partiets selvransaking etter det mislykte forsøket på å gjøre Obama til en «en-periode-president» ved valget i 2012. Ved denne operasjonen, kjent som «parti-obduksjonen», ble den fraksjonen som ønsket å tiltrekke nye grupper (særlig ikke-hvite) til partiet, nærmest overkjørt av dem som ønsket å gjøre GOP til et parti for hvite velgere og primært en forsvarer av deres interesser.

2016 – et skjebnevalg

Outsideren Donald Trump (stemplet som sosiopat av sin «ghostwriter»-biograf, Tony Schwartz) stakk kjepper i hjulene for hva som skulle bli høyresidens parademarsj ved 2016-valget. Partiledelsen, som allerede hadde mistet kontrollen med de nærmest rabiate, reaksjonære Tea Party-aktivistene i Kongressen, ble brutalt skjøvet til side av en enda mer skruppelløs demagog, Donald Trump. Resultatet er at donorene med de dypeste lommene i et stort antall nå har gitt opp håpet for partiet om å gjenvinne Det hvite hus og i stedet satser på å redde flertallet i Senatet.

Som et resultat av brakseieren ved valget i 2010 står hele 24 republikanere på valg i Senatet i år, mot demokratenes ti. Kontrollen i dette kammeret er ekstra viktig etter årets valg fordi det republikanske flertallet i Senatet, i klart brudd med vanlig praksis, har nektet å behandle presidentens nominasjon til det ledige setet i Høyesterett etter den erkekonservative Antonin Scalia, som døde i februar. Det er Senatets plikt å behandle presidentens nominasjon til føderale domstoler og gi ham sitt «råd og samtykke» vedrørende hans forslag til tilsetting.

Brannslukking

Milliardærene Charles Koch og hans bror David, hovedfinanskilden for Tea Party-bevegelsen, holder årlige seminarer for innbudte konservative finansfyrster, hvor politiske strategier utarbeides og pengestøtte registreres. Seminarene er preget av hemmelighold. Stort sett er de «off limits» for pressen, men i år har både Koch selv og hans talsmenn sagt at han ikke satser på presidentvalget, men kanaliserer sin virksomhet og ressurser for å sikre fortsatt republikansk kontroll over Senatet.

Særlig gjelder dette de utsatte kandidatene i Rustbeltet, de gamle industristatene sør for De store sjøene, som red inn på Tea Party-bølgen i 2010. Demokratene har 44 senatorer samt to uavhengige som stort sett stemmer med dem. Vinner Hillary Clinton presidentvalget, og demokratene beholder dagens seter, trenger de bare fire nye seter for å ta kontroll over Senatet, ettersom visepresidenten er den formelle leder av kammeret og kan avgjøre med sin vippestemme ved stemmelikhet. I tillegg til Rustbeltet er stater som Iowa, New Hampshire, Virginia og Florida viktige vippestater, og derfor vil valgkampen i det alt vesentlige foregå i disse statene. I de fleste av disse statene leder Clinton på meningsmålingene, hvilket er en langt bedre pekepinn enn nasjonale meningsmålinger.

Skinndemokrati

Mange eksperter mener imidlertid at pengene vil ha enda større betydning for utfallet av valget i disse statene i år enn tidligere. Dette er en dyster indikasjon på folkestyrets reelle status i verdens første demokrati. Et hovedproblem er at pengesterke donorer kan opptre anonymt takket være smutthull i valgkamplovene og Høyesteretts frislepp av pengebruk, som nå defineres som utøvelse av ytringsfrihet.

Likhetspunktene er mange med tilstandene i slutten av det 19. århundre, som Mark Twain døpte «Den forgylte tid» (The Gilded Age), fordi gullet satt bare på overflaten. I dag sitter gullet også bare på overflaten, men denne 0.1-prosenten har tilrevet seg den politiske makten. Den triste sannhet er at verdens første demokrati nå synes å være kun et skinndemokrati.

Mer fra: Debatt