Innvandrernes barn gjør det mye bedre enn foreldregenerasjonen når det gjelder utdanning og arbeid, mens mediene fortsatt er mest opptatt av negative vinklinger.
På kvinnedagen 8. mars kom Statistisk sentralbyrå (SSB) med en ny rapport om utdanning og arbeid blant innvandrere og deres barn, som de presenterte med overskriften «Norskfødte med innvandrerforeldre er mye mer likestilte enn innvandrere». Det er nesten så de burde lagt til et utropstegn, for dette er gode og oppsiktsvekkende nyheter! Dagsavisen gjorde rapporten til forsidesak dagen etter: «Fire av ti innvandrerkvinner fra 16–24 år er ikke i jobb eller under utdanning». En helt annen historie om integrering og innvandrere, basert på samme rapport. Den er like riktig som SSBs versjon. Som forsker på dette feltet, blir jeg likevel litt oppgitt over Dagsavisens vinkling.
Ja, innvandrerkvinner har utfordringer når det gjelder arbeidsmarkedsdeltagelse. Det vet vi. Innvandrerkvinner og arbeid er et sentralt tema i integreringsdebatten av mange grunner. På den ene siden berører temaet bekymringen for deres sosioøkonomiske integrasjon, fattigdom og hvilke konsekvenser det har for velferdsstatens bærekraft hvis store grupper står utenfor arbeidslivet. På den annen side ses spørsmålet om innvandrerkvinners tilpasninger mellom familie og arbeid som en målestokk på deres kulturelle integrasjon i det norske samfunnet. Den lave(re) sysselsettingsandelen blant innvandrerkvinner forstås gjerne som et uttrykk for «tradisjonelle» kulturelle verdier som står i kontrast til norske likestillingsidealer. Det er ingen tvil om at arbeid er viktig, ikke bare for den norske velferdsstaten, men også for den enkelte kvinne. Det er en kilde til økonomisk selvstendighet, til sosiale nettverk og til en følelse av mestring.
Dette er viktig, men vi har diskutert det i årevis. At såpass gammelt nytt er verdt et førstesideoppslag, overrasker meg – men så er ikke jeg ekspert på medielogikk. Historien SSB selv valgte å trekke frem derimot, det er jo nytt og spennende, og så er det til og med positivt! Det skjer store endringer mellom innvandrerne og deres barn (såkalte norskfødte med innvandrerforeldre). Og det er et viktig funn, for de norskfødtes tilpasninger og valg gir oss en pekepinn på de langsiktige konsekvensene av innvandringen. Innvandrernes barn har vokst opp i Norge, og har helt andre forutsetninger enn sine foreldre for deltagelse i det norske samfunnet. Hvilke valg gjør de når de nå begynner å etablere familie og gå ut i arbeidsmarkedet?
La oss begynne med utdanning – dette er en suksesshistorie som begynner å bli kjent. Norskfødte med innvandrerbakgrunn – både guttene og jentene – tar i større grad høyere utdanning enn unge uten innvandringsbakgrunn! Det er verdt et utropstegn, for de er på universiteter og høyskoler tross dårligere karakterer fra grunnskolen og på tross av at de har foreldre med klart lavere utdanning enn det majoritetsungdom har.
Men hva skjer i arbeidsmarkedet? Det har vi ikke visst like mye om. De norskfødte er en ung gruppe, og det er først nylig at de er blitt gamle nok til å gå ut i arbeid. Forskningen viser at de norskfødte har klart høyere deltagelse i arbeid enn innvandrere, men lavere enn personer uten innvandringsbakgrunn med samme utdanning og sosiale bakgrunn.
Både i majoritetsbefolkningen, men i enda større grad blant innvandrere, er det et kjønnsgap i sysselsetting: menn jobber mer enn kvinner. For de norskfødte imidlertid forsvinner dette kjønnsgapet! Igjen verdt et utropstegn. De norskfødte er fortsatt en ung gruppe, og mønstrene kan endre seg, men det er påfallende at det foreløpig ikke er en forskjell i norskfødte kvinner og menns tilbøyelighet til å være i arbeid.
Vi vet at ulikestillingen virkelig tar til når kvinner får barn. Mange av de norskfødte kvinnene har vokst opp i familier med en klar kjønnsdeling hvor far var i arbeid mens mors hovedansvar var barn og hjem. Hvordan organiserer de selv omsorg for små barn og deltagelse i arbeid? Den nye SSB-rapporten viser følgende:
• 69 prosent av norskfødte mødre i alderen 25 til 29 år er i arbeid. Til sammenligning er andelen 83 prosent for majoritetskvinner og 44 prosent for innvandrerkvinner.
• Blant de litt eldre mødrene, 30 til 34 år, er 75 prosent av de norskfødte mødrene i arbeid, sammenlignet med 87 prosent av majoritetsmødre og 55 prosent av innvandrermødre.
De norskfødte mødrene har altså lavere deltagelse i arbeid enn majoritetskvinner, men betydelig høyere enn innvandrerkvinner. All norsk forskning tyder på at det skjer store endringer mellom innvandrerne og deres barn når det gjelder hvordan familie og arbeid organiseres. Selv om mange selv vokste opp med en hjemmeværende mor, kombinerer flertallet av de norskfødte kvinnene omsorg for små barn med deltagelse i arbeid. Som SSB konkluderte: «Norskfødte med innvandrerforeldre er mye mer likestilte enn innvandrere».
En analysetung rapport som den SSB slapp på kvinnedagen forteller mange historier. Både forskerne og brukerne av forskningen må fylle tallene med mening. Er tallene høye eller lave? Peker de mot endring eller kontinuitet? Hvilken historie vi forteller om innvandring og integrering, har ikke bare betydning for hvordan vi tenker rundt og diskuterer integrering, men også for hvilke tiltak vi ser som relevante. Legger vi vekt på for eksempel innvandrerkvinnene som ligger langt «bak» majoriteten (som Dagsavisen valgte), eller de norskfødte kvinnene som har gjort et kjempebyks sammenlignet med foreldregenerasjonen? Jeg synes den siste historien er den mest interessante og viktige. Vi er vitne til en dramatisk endring i forståelser og praksiser knyttet til kjønn, arbeid og barneomsorg på én generasjon. Det mener jeg er verdt en forside!
