Debatt

«Big man-syndromet»

Hvorfor klamrer så mange afrikanske statsledere seg til makta?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Sean Jacobs, sørafrikansk medieforsker ved New School, New York. Han er også grunnlegger og redaktør av blogkollektivet www.AfricaIsACountry.com  

Ved forrige ukes valg i Uganda ble Yoweri Museveni gjenvalgt til sin femte presidentperiode i et tvilsomt valg. På ny kom spørsmålet om hvorfor så mange afrikanske statsledere ikke kjenner sin besøkelsestid, men klamrer seg til masta, på dagsorden. Museveni har sittet lenger ved makta enn flertallet av Ugandas innbyggere har levd: Han har sittet i 30 år, og 70 % av befolkningen er under 25. Den sørafrikanske TV-journalisten Imran Garda tvitret spøkefullt etter valget «Yoweri Museveni har erklært seg selv vinneren av valget i Uganda. Og neste valg. Og det etter der også».

Mange afrikanske land har grunnlovsbestemmelser som sier at en president kan sitt i maks to valgperioder. Men med jevne mellomrom foreslår presidenter lovendringer for å forlenge sine perioder. Nylig stemte parlamentet i Rwanda for å endre valglovene, slik at president Paul Kagame, som har sittet siden 2000, kan regjere til 2034. Den parlamentariske kommisjonen som loddet folkets stemning til Kagames planer, fant kun ti personer som imot. I Republikken Kongo, fikk Denis Sassou Nguesso sine 32 år ved makten forlenget ved en problematisk folkeavstemning. Både i Burundi og Den demokratiske republikken Kongo (DRC) har politisk uro og protester fulgt forsøk på å utvide presidentperioden.

En forklaring som går igjen, er det såkalte «Big Man-syndromet», som igjen forklares med «afrikansk kultur». Selv om de «store mennene» dominerer i mange afrikanske land, bør fenomenet ikke reduseres til et spørsmål om kultur. Denne «sykdommen» har røtter i nyere afrikansk historie. Koloniadministratorer brukte afrikanske tradisjonelle styringsstrukturer, men deformerte disse for å tilpasse dem til sine egne kontrollbehov. Den personlige makten til høvdinger eller tradisjonelle ledere ble framhevet på bekostning av eksisterende, demokratiske kontrollmekanismer. Etter uavhengigheten, er disse systemene ytterligere perfeksjonert av «store menn».

De fleste steder hvor statsledere ikke kjenner sin besøkelsestid, er valgsystemet i realiteten underlagt presidentens forgodtbefinnende. Presidenten kan i praksis lage, bryte og endre lovene når det passer han (det er stort sett menn). Museveni, for eksempel, kontrollerer valgkommisjonen og statens maktapparat. Og den som kontrollerer valgopptellingen, vinner valget. I opptakten til valget, ble politiet og hæren brukt til å trakassere opposisjonen. Musevenis kampanje foregikk uten forstyrrelser.

Lederne sidestiller gjerne seg selv med folket. Det er kun presidenten som kan og vil gjøre det som trengs, og han trenger alltid mer tid. Museveni trenger fem nye år for å oppnå det han ikke har klart de siste 30 årene. Dette er av patriotiske hensyn. Paul Kagames forsvar for å utvide regjeringstiden sin var: «Det er folket, skjønner du, som vil at jeg skal fortsette.»

Presidenten styrer ikke alene, men er avhengig av et nettverk som igjen er avhengige av han. Presidentskapet er som en familiebedrift, og det er få muligheter for store inntekter utenfor politikken. Oppsamling av rikdom og forretningsmuligheter er knyttet til kontroll av staten. Når et embete forlates, mister du – og dine allierte i statsapparatet, partisystemet og i familien – muligheten til å styre kontrakter eller få del av fortjeneste.

Eksterne aktører er også viktige. Den afrikanske unionen (AU) refser sjelden statsledere som bryter sine lands valglover. Den nåværende lederen av AU (en symbolstilling som roterer mellom kontinentets presidenter) er Tsjads Idriss Déby, som har sittet siden 1990. Hans forgjenger var Zimbabwes Robert Mugabe, som har sittet siden 1980. Før han satt den mauritanske kuppmakeren, Mohamed Ould Abdel Aziz. AU vil altså ikke utvise Museveni. Etter Musevenis valgseier, postet presidenten i nabolandet Kenya, Uhuru Kenyatta på Facebook: «Ugandas folk har talt, og de har talt veldig tydelig.»

Kritikken av valgprosessene fra USA og EU lyder hult, enn så lenge de fortsetter å investere i utvinningsindustrier som finansierer illegitime styrer, eller de lar hensyn til «krigen mot terror», som i Uganda, trumfe demokratiske hensyn. I Norge har vi en pågående debatt om hvordan inntekter fra Statoils oljeproduksjon i Angola, bidrar til statskassen som styres av president Dos Santos og hans familie. En angolansk vits er: «Hvem er folket i Angola?» «Presidenten!» «Hvor går alle pengene?» «Til folket!»

Presidenten er altså avhengig av både utenforstående og lokale aktører, som den politiske eliten, hæren og politiet. Disse er garantister for en presidents styre, men kan også bidra til hans fall. Hendelsene i Burkina Faso og Senegal var dramatiske. Der ble hær og politi brukt til å trakassere opposisjonen, men viste seg å være avgjørende for å sette en stopper for forlengelse for de sittende regimer. Folkelige opprør og massive protester er viktige, men ikke nok. I Senegal i 2012 tapte sittende president Abdoulaye Wade mot opposisjonskandidaten, Macky Sall, som fikk dobbelt så mange stemmer. Det så allikevel lenge ut som Wade ville erklære seg selv som vinner, men han måtte gi tapt da sikkerhetsstyrkene advarte ham og erklærte at ville respektere valgresultatet. Inntil da hadde Wade brukt politi og hær til å trakassere opposisjonen.

Sall annonserte nylig en folkeavstemning om å redusere sitt presidentmandat fra sju til fem år. «Har du noen gang sett presidenter redusere sitt mandat?» skal han ha sagt. «Vel, jeg kommer til å gjøre det. Vi må forstå, at også i Afrika kan vi gå foran som eksempler, og at makten ikke er et mål i seg selv.» Sørafrikanske Nelson Mandela er oftest framhevet, også for å gi fra seg makten etter kun en presidentperiode, og landets valgsystem fortsetter solid. Nigerias frieste valg i fjor, må delvis tilskrives at president Jonathan ga fra seg kontrollen over valgkommisjonen. Tanzanias nyvalgte president, John Maugufuli, har utfordret politiske eliter i Tanzania gjennom korrupsjonstiltak, og inspirert en twitter-storm med utfordringer til andre statsledere under #WhatWouldMagufuliDo?

Mer fra: Debatt