KRONIKK:Fakta, frivillighet og folkeavstemning

Regjeringen har løftet kommunereform fremst på kommunepolitikeres agenda. SV vil at de tre F-ene, fakta, frivillighet og folkeavstemning skal være de styrende prinsipper for reformen.

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) har tydelig signalisert at de kommunene som ikke frivillig gjør vedtak om sammenslåinger i løpet av 2016 vil bli slått sammen med tvang. Norge har lang tradisjon for at det lokale selvstyre står sterkt. Allikevel vil regjeringen presse gjennom sammenslåinger uansett hva innbyggerne og deres folkevalgte lokalt sier. Det er ikke et mål med færrest mulig kommuner, det er et mål om best mulig kommuner. Kan kommuner bli bedre av sammenslåing? Ja. Kan de bli dårligere? Ja. Bør sammenslåing skje ved tvang? Nei.

Jeg er positiv til at Stavanger slår seg sammen med andre kommuner. Allikevel ønsker jeg ikke sammenslåinger som skjer mot andre kommuners vilje. Jeg tror utfordringene ved et langvarig samarbeid blir større dersom noen er tvunget inn i et samarbeid. Det kommer tydelige krav fra ordføreren i Sandnes, Stanley Wirak, om at dette må skje i riktig rekkefølge. Wirak signaliserer at de i Sandnes er åpne for alt, men ikke vil at vi skal bestemme oss på forhånd. Den gode rekkefølgen dette bør gjøres i er å først utrede grundig, så diskutere lokalt og så vedta.

Denne regionen slår seg ofte på brystet med at vi er så gode på samarbeid på tvers av kommunegrenser. Det er jo ikke slik at flere kommuner automatisk betyr ineffektivitet og liten vekst. Denne regionen har vokst gjennom flere tiår – med dagens kommunestruktur! Det er ikke slik at forandring nødvendigvis er bedre. Men det kan det være. Og jeg tror innbyggerne i regionen vil tjene på en større kommune. Det betyr ikke at Sandnes og Stavanger nødvendigvis må slå seg sammen. Dersom Sandnes ikke vil slå seg sammen i vår retning kan de se videre sørover. Både Sandnes og andre kommuner er allikevel velkomne til å diskutere dette med Stavanger – men SV ønsker frivillig sammenslåing. Det tror vi er best for videre samarbeid.

Ekspertutvalget foreslår blant annet at kommuner bør ha minst 15.000-20.000 innbyggere av hensyn til kvaliteten på kommunenes tjenester. Kommunene rundt byene er ofte større enn dette måltallet, men klarer allikevel ikke å gi god nok velferd og skaffe nok kvalifiserte fagfolk. Difi sin innbyggerundersøkelse fra 2013 viser at innbyggere i små kommuner er mer tilfreds med de kommunale tjenestene enn i store kommuner.

Mangelen på fagfolk løses ikke med storkommuner, men ved å utdanne mange nok og sikre lønns- og arbeidsforhold slik at flere vil jobbe i kommunene. Mange kommuner samarbeider i dag innenfor flere felt for å få større kompetansemiljø, for eksempel innenfor barnevern.

Slik storparten av Distrikts-Norge ser ut, er ikke en minimumsgrense 15.000–20.000 innbyggere gjennomførbart. Da får folk mange mil til kommunesenteret og mister oversikt som gjør det mulig å delta i demokratiet, og de vil allikevel måtte samarbeide med nabokommuner som oppgaver. Vil en ha sterkere demokrati og fagmiljøer og like tjenester i hele landet, er det gode og likeverdige inntekter som er viktigst, og at en ikke bryter opp fagmiljø med anbudsutsetting

En reform som tar utgangspunkt i innbyggertall og mindre inntektsfordeling mellom kommuner vil være en:

• Tvangsreform: Mindre kommuner blir tvunget til å slå seg sammen, og trues med å miste inntekter hvis ikke.
• Antidemokratireform: Regjeringen gir færre folkevalgte, mer sentralisering, og lenger til makta. Som igjen vil kunne føre til større fraflytting fra distriktene.
• Privatiseringsreform: Regjeringen gjør det enklere med privatisering- og konkurranseutsetting av helse- og omsorgstilbud, noe som i dag er vanskelig i kommuner med for eksempel ett sykehjem.
• Sparereform: Hovedhensikten bak regjeringens kommunereform er å spare utgifter. Regjeringen vil med dette forslaget spare penger på bekostning av demokrati og velferd.
• Forskjellsreform: Rike kommuner får beholde mer av sine egne inntekter, og deler ikke lenger med mindre og fattige kommuner.

At det er de samme som ivrer mest for kommunesammenslåing som stadig ønsker privatisering og anbudsutsetting rimer dårlig. Slik bryter man opp fagmiljøer, skaper usikkerhet for ansatte og borgere og bidrar til at det er vanskelig å sikre et stabilt kompetansemiljø i kommunen.

Et mål for kommunereformen må jo være å styrke lokaldemokratiet. Faren er at den fører til store avstander mellom sentrum i periferi innenfor en kommune, og derfor bør det vektlegges å sikre at demokratiet og folkestyret får enda bedre vilkår. Det innebærer også at hver folkevalgte får flere velgere bak seg, med andre ord: færre folkevalgte. Dermed øker avstanden mellom folkevalgte og folket, som ikke styrker demokratiet. Faren med økt avstand er at det øker borgeres avmaktsfølelse. Det kan vel ikke være en ønsket effekt av kommunereformen?

Et annet interessant spørsmål er hva vi bør gjøre med fylkeskommunen. Det regjeringen skisserer er jo å overføre flere av dagens fylkeskommunale oppgaver til storkommunene. Dermed blir også behovet for fylkeskommunen mindre, som vel også er målet. Bør det erstattes av regioner, eller vil staten tilføre andre oppgaver til fylkeskommunen? Jeg mener det trengs et folkevalgt nivå mellom kommune og stat, som kan sikre gode vedtak i saker som angår hele fylker og regioner.

Når vi framover skal utrede og diskutere løsninger må vi legge tre F-er til grunn: fakta, frivillighet og folkeavstemning. SV mener vi skal basere politikken som føres på fakta og kunnskap. Mange beskylder motstandere av kommunesammenslåing for å lytte for mye til følelser, mens de som er for kommunesammenslåing er faktabaserte. Det er en unyansert hersketeknikk. Jeg er for kommunesammenslåing i Stavanger, men knytter allikevel sterke følelser til det. Til hvor kommunesentrum bør ligge. Til hva kommunen skal hete. I mine øyne er svaret på begge de forrige setningene Stavanger. Som det tilsvarende sikkert er Sandnes for dem som bor der.

Frivillighet og folkeavstemning henger sammen. Et grunnleggende prinsipp i vårt demokrati er at folkets vilje skal høres og følges. Det bør i alle høyeste også være det rådende prinsippet i en sak som angår oss alle, nemlig hvordan kommunen vi bor i skal være. SV er et parti som ønsker folkestyre, og da må vi også høre på folket!