Kultur

Turismen må temmes

KRONIKK: Mens kloden trues av terror, tørke, flomkatastrofer og desperate flyktninger som krabber opp på badestrendene, vokser turismen uhindret videre. Burde det gi grunn til håp – eller bekymring?

Bilde 1 av 2

Av Arild Molstad, forfatter og reiseekspert

Prognosene for det globale reiselivet, en av verdens største næringer, peker stadig oppover. Feriereiser til utviklingsland har økt dobbelt så raskt som for verden totalt, drevet fram av lavpristilbud, turistenes ønske om mer eksotiske opplevelser og vertslandenes behov for eksportinntekter. Men den globale reiselivsnæringen står overfor et paradigmeskifte, der klodens reisemål konfronteres av en økning i antall reisende som truer både deres kvalitet, integritet og overlevelsesevne. Nettopp derfor gir dette året reiselivsbransjen en god grunn til å ikke bare ture videre, men ettertanke. FNs generalforsamling har dessuten erklært 2017 som «det internasjonale året for bærekraftig turisme».

Turismen når stadig nye høyder. Den står for ni prosent av verdens årlige brutto verdiskaping, en av elleve nye jobber og over en tredjedel av verdens tjenestehandel. Den kan også styrke økonomien i nasjoner der primærnæringer trues av klimaendringer. Men er reiselivsbransjen sitt voksende ansvar bevisst, i en verden der næringen forsøpler til vanns, på land og i luften – også her hjemme?

Nok en gang er stortingsmeldingen for norsk reiseliv blitt utsatt, og det skal bli spennende å se om den for alvor vil ta inn over seg de reelle aktiva som norske naturattraksjoner representerer – fra helse- og rekreasjonsgoder til økosystemtjenester som elver, innsjøer, fjell, breer, våtmarker, skog og mark. Ikke bare øker disse godene verdien på våre turistseverdigheter, men de er også selve livsgrunnlaget for Norge som reiselivsnasjon. Reiselivsbransjen har lenge klaget over at den ikke tas seriøst, og det bør tas grep som endrer på dette. En av utfordringene er at politikere for alvor må innse at reiselivets produkter er sterkt undervurdert økonomisk, at en mer helhetlig, bærekraftig tilnærming må til for å verne om dem, og forstå hvordan de påvirker relaterte næringer.

Fremdeles måles suksess stort sett etter antall besøkende, uten å ta hensyn til deres økologiske fotavtrykk eller hvordan de sliter på reisemålenes natur- og miljøkapital.

I tillegg preges bransjen av en «gratispassasjer»-holdning til den kultur- og naturkapital som den faktisk lever av. Både turismenæringen og politikere – både her til lands og ute – må ta sin del av skylden for å ha støttet opp om markedsmekanismer der miljøødeleggelser ofte skjer ustraffet i privat regi, mens samfunnskostnadene påføres skattebetalerne. Hva skjedde med «polluter pays»- og «føre var»-prinsippene? Utslipp fra skips- og luftfart inngår ikke i Parisavtalen. Dette frigir ikke næringene fra å vise ansvar. Å øremerke inntektene fra den nye 80-kroners flyavgiften til miljøvern ville være et skritt i riktig retning. Å endre den til å bli progressiv (at avgiften øker med reiselengde) ville i tillegg påvirke etterspørselen i større grad enn et vilkårlig beløp. Slik øremerking er uglesett i norsk statsforvaltning, men bør i tider som i disse tas i bruk.

Andre bransjer har for lengst har oppdaget at å vise miljøengasjement gir både goodwill, merkevarelojalitet og markedsandeler. Mens brands som Stormberg, Bodyshop, Toms Shoes, Tesla og IKEA demonstrerer miljø- og samfunnsengasjement i praksis, henger reiselivsbransjen etter. Hederlige norske unntak finnes: Basecamp Explorer, Hvitserk, Røros er blant dem som har engasjert seg for å jobbe bærekraftig og sosialt ansvarlig med turisme. Men når kommer en større innsats på paybackturisme (som også kommer både vertsland og lokalbefolkning til gode) fra norske turoperatører? I framtiden vil stadig flere turister ønske å vite mer om hvordan pengene deres også kan komme reisemålet til gode.

Mens 1,2 milliarder av oss i år krysser grenser på søken etter uforglemmelige reiseopplevelser, lever et tilsvarende antall mennesker under FNs fattigdomsgrense. Stadig oftere føler vi på huden det voksende gapet mellom rik og fattig, om det er på en strand i Hellas eller i en sidegate i Havanna. På den ukomfortable sammenhengen mellom de ressurssvake og natur- og kulturrikdommen som omgir dem – og at noe må gjøres. Vi kan heller ikke bare skylde på at politikere, hotelleiere, cruiseredere og turoperatører ikke er seg sitt ansvar bevisst. Altfor få av oss tenker over betydningen av veivalgene vi tar på reisen, hvor vi bor og spiser, hvem vi hyrer som guider, hvilke turoperatører vi kan stole på.

Payback handler om å gjøre skikkelig opp for seg etter et besøk, og bør anses som et bidrag til å bevare reisemålet for framtida. Et ansvar som også ligger hos bransjen, reisende, politikere og myndigheter. I Norge har vi et år på oss for å gi FNs år for bærekraftig turisme mer mening enn hva begrepet har i dag.

Mer fra Dagsavisen