Over Akerselva etter mel

Firmaet Bjølsen Valsemølle ble stifta av Gustav Martinsen i 1884, til å begynne med bare for å kjøpe og selge korn og mel. For å få malt kornet, inngikk Martinsen kompaniskap med brukseier Ole Amundsen ved Bjølsen mølle, som bare malte korn og ikke solgte.

Bjølsen mølle hadde da, som en av de første i landet, tatt i bruk revolusjonerende, ny teknologi, det vil si valsestoler. Med valsestoler kunne man produsere mer og få finere mel ut av samme mengde korn og med mindre kraft. Dessuten var valsene lettere å vedlikeholde og skifte ut enn kvernsteinene.

Etter halvannet år overtok Martinsen Amundsens «gamlemølle» og «nymølle», og kunne dermed male sitt eget korn og droppe å male andres. Fra da av var Bjølsen Valsemølle en handelsmølle. Med på kjøpet fulgte bolighus, produksjonsbygninger, pakkhus, snekkerverksteder, stall og smie. I 1889 ble også Sandaker mølle, som besto av ei rugmølle og ei byggmølle, innkjøpt. Valsemølla disponerte nå to møller på hver side av elva.

Ifølge boka «Møllene ved Akerselven: Bjølsen Valsemølle 1884-1944» var det ikke bare tungvint å måtte gå via Treschows bru og Sandakerveien når man skulle fra den ene delen av bedriften til den andre. Omveien kunne også bli svært kostbar hvis det brøyt ut brann på Sandakersida, for brannmelderen sto på Bjølsensida. Maskiner som gikk varme, og fremmedlegemer i kornet, kunne skape gnister som antente tørt treverk, og overfylte lokaler gjorde brannslukking ekstra vanskelig.

I 1890 ble det bygd ei trebru over elva. I 1897 var det 120 ansatte ved Bjølsen Valsemølle. Arbeidsmiljøet var prega av maskinstøy og støv. Driftstida var ved god vannføring 156 timer i uka, fordelt på to skift. Maskinene sto bare stille på søndager mellom kl. 6 og 18, for da var Maridalsdammen stengt.

De fire møllene delte bokstavelig talt fossekrafta mellom seg. Bjølsenmøllene forsynte seg først, på oversida av det øvre fallet. Etter bruk ble vannet ført i renne til Sandakers rugmølle. Ei annen vannrenne førte vannet Bjølsenmøllene ikke brukte, direkte til rugmølla. Vannet i det nedre fallet ble fordelt mellom byggmølla og Christiania Mek. Væveri (vest for elva) via to likestilte renner.

I 1896 ble all produksjon samla på østsida. Nye bygninger var oppført, og Sandakers rugmølle ble revet samme år. Bjølsenmøllene ble stående til 1897. I 1899 ble også Christiania Mek. Væveri innlemma i virksomheten og dermed også tilgangen til alt vannet i det nedre fallet. I 1927 ble Nedre Foss mølle og i 1932 Bakke mølle kjøpt opp av Bjølsen Valsemølle. Nå var all mølledrift langs Akerselva samla under én paraply.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Bjølsen Valsemølles første silo ble oppført 1896 og revet i 1925. Silo nr. 2 sto ferdig i 1902. Den hadde yttervegger av teglstein og indre vegger av tre fordi murstein ville ta for mye av plassen mellom beholderne. Silo nr. 3 kom i 1926 og nr. 4, i jernbetong og funksjonalistisk stil, i 1939.

Transporten av korn foregikk lenge med hest. To hester måtte til for å trekke et lass med 20-22 kornsekker opp til Sandaker. Men etter at lastebilene begynte å komme i 1908, ble hestene gradvis utkonkurrert. Før kornet kunne forlate havna med hest eller bil, måtte det fylles i sekker, noe som var både tungvint og tidkrevende. Under første verdenskrig fikk noen en god idé: Å tømme kornet rett over i spesialbygde sporvogner.

Bjølsen Valsemølle fikk kommunens tillatelse til å bruke sporveiens skinner. Vognene hadde luke på undersida, og på mølla ble det bygd ei lossebru med tilsvarende luke. Dermed kunne kornet tømmes rett ned i ei ny vogn som frakta det inn i siloen. Nå kunne 13 tonn korn fraktes i én vending. Kornet det ikke var plass til på Sandaker, ble lagra under presenninger på brygga. Det var snakk om store verdier, og sekkene la dessuten beslag på verdifull bryggeplass. I 1912-13 oppførte tre mølleselskaper under navnet «Aktieselskabet Kristiania Havnesilo» den første, store kornsiloen på Vippetangen. Statens Kornlager overtok siloen i 1934 og fikk oppført en ny silo. En støveksplosjon blåste taket av den gamle i 1976, og året etter ble den revet.