Å bli skuespiller i 1870-tallets Kristiania

De fleste skuespillermemoarer inneholder Øyeblikket med stor Ø, der den vordende skuespiller for første gang ble bitt av teaterbasillen. For Alma skjedde det da hun som tolvåring så Erik Bøghs stykke, Esmeralda, en syngespillversjon av Ringeren i Notre-Dame.

Når hun senere beskrev dette øyeblikket fant hun fram de mest svulstige ordene i repertoaret: “Jeg kjendte hjertet svulme sterkere og sterkere i hver akts spænding – og hadde der vært en akt til, tror jeg det maatte ha bristet. Den kvelden ble jeg solgt med hud og haar, og er aldrig blitt løskjøpt siden” “Den orm, som aldrig dør og den ild, som aldrig slukkes … herjet i min arme sjel”

Så mye teater hun kunne få til

Alma vokste opp i Karl XIIs gate, og tilbrakte barndommen i farens bokhandel i Skippergata 31, omtrent der Arkaden ligger i dag. Farens bokhandel solgte billigbøker av den typen man abonnerte på. Familien var innvandrere, mora fra Danmark og faren fra Tyskland.

Etter at Esmeralda hadde åpna øya hennes for teaterets mysterier, gjorde hun alt for å få sett mer teater. Selv de billigste teaterbillettene kosta mye for en tolvåring, og hun gjorde ulikt arbeid både i bokhandelen til faren sin og for naboene. Det krevde mye arbeid å få penger til en tur på teateret. Hun fikk en halv skilling per arbeidsøkt, og det gikk tjuefire arbeidsøkter på en billett.

“naar jeg trillet bokpakker til dampskibsekspeditionerne med en bror eller søster i den ene enden av barnevognen og pakkestabelen i den andre, eller jeg passet den lille bokhanderbutiken for far midt i middagsstunden, eller jeg gik ærend for en av madamerne i Skippergaten 31, altid deklamerte jeg høit de store tragiske roller … til opmuntring for de forbipasserende, og især for dagens passasjer i barnevognen.”

Les også: Da en rik, gammel dame kom teatrene til unnsetning (+)

Første prøve

Da hun var femten tok hun mot til seg og banka på hjemme hos idolet sitt, “mine idealers Gudinde, fru Laura Gundersen”. Før hun banka på ba hun til Gud om at ikke fru Gundersen skulle syns hun var for stygg til å bli skuespiller. Da Alma kom inn hadde fru Gundersen besøk av selveste Aasta Hansteen og Arne Garborg, og Alma, som hadde forberedt en passasje fra Esmeralga, måtte framføre den for disse celebre gjestene. Heldigvis ble konklusjonen at hun var dyktig nok til at det var verdt å satse på henne. Fru Gundersen tok henne med på Theatret, og anbefalte henne for ledelsen.

Les også: En stolt kvakksalver og giktlege

Læretid

Dermed ble Alma tatt opp som elev ved Kristiania theater. Det betydde ikke at hun fikk formell undervisning. Snarere skulle hun lære ved å observere skuespillerne og teaterfolka i sitt arbeid.

Det gjorde hun også. Hun fulgte med på hvordan teaterets skuespillere arbeida med å innstudere rollene sine, og hun lærte av hvordan de ble instruert. Hun ble kjent med de ulike skuespillernes spillestil og arbeidsmetoder. Når det var behov for statister fikk hun prøve seg på scenen. En gang spilte hun tjenestejente. En annen gang en trettenårig gutt. En gang spilte hun et ufødt barn. Som regel hadde hun i høyden en replikk eller to.

Elevstatusen gjorde at hun kunne komme og gå i teateret så mye hun ville, fra vaktmesteren ankom om morgenen og til de siste reiste hjem om kvelden. Dessuten fikk hun nå se stykkene hvor mange ganger hun ville. I tida som viserpike ble det sjelden snakk om å se hver oppsetning mer enn en gang, men nå kunne hun virkelig studere de ulike oppsetningene.

Lønn fikk hun naturligvis ikke, men hun var en god pianist, og for å få til smør på brødet drev hun musikkundervisning.

Les også: De første norske spillkortfabrikkene

Debut

Våren 1879, da hun var 16, var hun endelig klar til å debutere i sin første hovedrolle. Det var hovedrollen i stykket “Rataplan, den lille Tambour”. At det var hennes debutrolle ble annonsert i avisene, slik at de som var interessert i å se en ny skuespillers første opptreden. Stor omtale ble det ikke i første omgang, men en avis skrev at hun “debuterte med hell”. Med første hovedrolle begynte hun endelig også å få lønn fra teateret. Noen levelønn var det ikke, og det tok flere år før hun kunne legge bort pianoundervisningen og bli skuespiller på heltid.

I årene som fulgte, skulle Alma bli et kjent navn på byens teaterscener. Mannen sin, Johan, møtte hun da hun ble satt til å hjelpe ham med å trene bort trønderdialekten sin før han selv skulle gjøre sin debut. Etter en konflikt med teaterledelsen ble de to sagt opp sammen, og gikk videre til å drive flere teatre i Kristiania. Først Fahlstrøms theater, deretter Eldorado, og i 1912 gjorde de om Eldorado i Storgata til kino.

I navnet var det mannen hennes som var teatersjefen, men skuespillerne deres la vekt på at det virkelig bare var i navnet:

“På Fahlstrøms teater var fruen chef … Og det til gagns. Hun var elsket og hatet. Hun var behagelig og grusom. Oppmuntrende og forferdelig. Men altbestemmende. Hun var chef.”

---

KILDER

● Søk i eldre dagspresse via nettbiblioteket.no

● Alma Fahlstrøm, To norske skuespilleres liv og de Fahlstrømske teatres historie: 1878–1917. Oslo 1927.

---

Les også: – Hvorfor skal ansvaret legges på redde, nedbrutte jenter? (+)

Les også: Kate Winslet til Dagsavisen: – Instinktet vårt er å «pakke inn» kvinner (+)

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen