De moderne spillkorta ble brakt til Norge av Peter Henrik Barcley og Johan Christian Løhr. I 1752 starta de landets første spillkortfabrikk. Barcley var født i Rostock, men kom til Christiania for å drive forretning.
Kortfabrikken eksisterte bare i ti år, og etter det begynte man å importere spillkort fra København. Det finnes det en kortstokk ved Nasjonalmuseet i København som stammer fra denne fabrikken.
Hvordan foregikk spillkortproduksjonen?
Jeg har ikke funnet bilde av spillkort som med sikkerhet er produsert på Barcleys fabrikk, men hvordan spillkort ble produsert er velkjent. Bortsett fra hoffkorta, ble ikke korta trykt. Snarere ble de malt ved bruk av sjablonger som ble stansa ut på forhånd. Hver kortfarge ble malt på samme ark, som siden ble skåret opp.
Hoffkorta ble trykt på forhånd, og deretter ble fargene lagt på med sjablong. Det er derfor kortfargene på eldre kort står fram så mye tydeligere fram enn selve trykket.
Når korta var malt, ble de pressa, skåret opp, sortert og pakka. På 1700-tallet hadde ikke korta de små talla i hjørnet som gjør det lett å orientere seg om hva man har på hånda, og hoffkorta var ikke vendbare – de hadde fortsatt føtter og bare ett hode.
Forbud
Forbud mot gambling og hasardspill har en lang historie i Norge. Lovverket forbød
“alle Slags saa kalte HasardSpil, være sig med Kort eller Tærninger, enten det er udi Verts- og publique eller andre Private Huse”.
Folk gjorde kreative grep for å komme rundt dette forbudet. For eksempel ble det utvikla en brikkeversjon av det populære kortspillet Gnav, fordi det ikke sto noe om brikkespill i forordninga.
Kortspill på 1700-tallet
Den engelske turisten Edward Daniel Clarke kom i selskap hos stiftamtmann Fredrik Julius Kaas da han var i Christiania. Engelskmannen syntes mye ved dette laget var merkelig, ikke minst manerene: “Herrene spilte kort med veldige merskumspiper i munnen. De røykte i nærvær av damer og spyttet på gulvet.” Han merka seg også at det “finnes en skikk i Norge … som i vårt land ville bli ansett nesten som for simpel i en ølkneipe, nemlig å skrive regnskapet for kortspill med kritt på bordet. Hos guvernøren lå det et krittstykke på hvert kortbord, og både damer og herrer gjorde bruk av det. … Dette er ubetydeligheter, men de er barbariske.”
Populære spill var Boston, Whist, Reversi og L’hombre, alle spill som på ulikt vis handler om å ta stikk. Regelbøker fra starten av 1800-tallet inneholder også reglene til andre spill, som Taroc, som spilles med korta som la grunnlaget for dagens spådomskort.
Fine spillekort
Først på begynnelsen av 1800-tallet kom det i gang en ny kortfabrikk i Christiania. Industrigründeren Ludvig Mariboe hadde en papirfabrikk ved Jerusalem mølle, omtrent der Jerusalem bru ligger i dag. Han ansatte en tysk kortmaker og gjorde om sin papirfabrikk til kortfabrikk.
I begynnelsen var ikke kundene fornøyde. Et avisinnlegg beklaga seg over at korta var så “gjennomtrykte” at man kunne se på baksiden av korta hva folk hadde på hånda. Men produsenten hadde enerett, og derfor var det ikke andre kort å få tak i. Innsenderen ønska seg at det skulle bli lov å importere utenlandske kort, når den norske produsenten ikke klarte å holde kvaliteten oppe
Trolig ble kvaliteten forbedra etter dette, for fabrikken eksisterte fortsatt i 1840, og produserte, i alle fall ifølge dem selv, “fine spillekort”.
---
Kilder:
● Søk i eldre dagspresse via nettbiblioteket.no
● Clarke, Edward Daniel. Reise i Norge 1799. Universitetsforlaget, 1977.
● P. T. Malling. Norsk Spillebog, Anviisning for Begyndere. Malling, 1836.
● Forordning av 6. oktober 1753. Schous forordninger.
● Terje Nordheim, Norske kortleiker, Samlaget 1991
---
