Som kunstner og som menneske må man definere sine egne roller. Hva en institusjon, en kritiker, et marked eller en kurator ønsker å tillegge andre av merkelapper og roller er helt uvesentlig for meg. Her har Laila vært helt tydelig og modig, noe jeg mener alle kunstnere med ønske om autonom posisjon i den nådeløse kunstbransjen kan lære noe av. Det krever mot å kreve den plassen, det innebærer å tåle motstand fra kritikere og etablerte institusjoner som kniver om definisjonsmakten. Makten over å få siste ordet og verdisette vårt arbeid. Et arbeid som krever blod, svette, tårer, følelser og utholdenhet.
Jeg mener kunstneren har sklidd lenger og lenger ut av sin posisjon og overlatt akademikernes overmodne jåleri og snobberi overkjøre opphavsmannens definisjonsmakt og autonome plass på kunstscenen.
For meg demonstrerer Traavik/Bertheussen et klart eksempel på hvordan kritikerne nå febrilsk forsøker å få siste ord til å definere hva Bertheussens kunst er verdt. Både Laila og Traavik viser oss hvordan vi alle bør forholde oss til dette. Nemlig å eie definisjonen selv.
[ Se video: Her lurer de hele Oslo med Freya-stuntet ]
Og nå velger jeg å definere min egen rolle i verket ‘Public enemy’ og avgrense den til panelsamtalens spørsmål om fordommer og folkedom. Jeg valgte å bidra til Traaviks geniale teater for å støtte opp om den delen av verket som stiller spørsmål ved fordommer og rettferdig fordeling av plassen på norsk offentlig kunstscene. Mitt syn er at kunstscenen har vært urettferdig forvaltet og offentlige kulturmidler urettferdig fordelt, noe Öde Nerdrum også var inne på. Miljøet har vært preget av noen få, men hørbare røster som skaper oss-og-dem mentalitet og ført hele bransjen over i et ensidig spor der man skuer over mot det folkelige og uakademiske, ‘De Andre’, og stempler dem som fordomsfulle, ekskluderende og ignorante, når kulturbransjen i realiteten er gjennomsyret av nettopp det samme selv, i mangel på felles møteplass.
Traavik er genial som har greid å bruke våre egne svakheter og etablerte definisjoner til å statuere kunstnernes manglende evne til å forvalte offentlig tillit med saklighet og forvaltningskompetanse. Jeg mener at en offentlig scene skal være åpen for alle sjanger, uttrykk og ideologi, mens de styrende organer må forholde seg til fellesskapets spilleregler og rettferdig fordeling, hvor personlig syn ikke skal overskygge avgjørende beslutninger.
Gratulerer til Traavik som har greid å sette kunstbransjen på hodet og nye definisjoner kan ta ny form. Selv om dette er en opplagt kritikk mot det etablerte på en side, må man uten fordommer men likevel med sunn kritisk fornuft greie å finne en bærekraftig balanse, slik at man nå ikke havner i den motsatte enden av skalaen hvor man igjen kan møte et nytt speil. Jeg håper og tror at Traavik forsøker å utfordre oss til å finne en balanse i bransjen som ivaretar rettferdighet og kan bevisstgjøre oss på hvor vi sorterer fornuft og hvor vi uttrykker følelser. Om man skulle føle seg utstøtt fra bransjen på et vis, enten som rosemaler eller rumpemaler og sitter i en forvaltningsposisjon, må man huske på at i et ekte demokrati må man å gi rom for de sjangere/mennesker man selv ikke liker/ønsker å ligne på.
Med dette går jeg tilbake til eget atelier og fortsetter mitt eget arbeid med den syndige kunstformen: figurativ skulptur!
[ Håper samfunnet vil reagere annerledes neste gang en Freya kommer på besøk ]
[ Debatt: Med denne skulpturen demonstrerte vi hvilken kraft kunst kan ha ]
