Haltende superhelt

---

3

TEATER

«Captain Amazing»

Av Alistair McDowall

Regi: Yngve Sundvor

Med Niklas Gundersen

Det Norske Teatret, Scene 3

---

Hverdagshelter finnes det over alt, og for noen er tilværelsen knapt til å bære. Men om hverdagsheltene får superkrefter og med det langt større problemer å ordne opp i, blir egne bekymringer som bagateller i forhold. Dette er essensen i «Captain Amazing», britiske Alistair McDowalls supersuksess av en monolog som startet som standupshow og endte med å fly fra teaterscene til teaterscene etter gjennombruddet på Edinburgh Fringe-festivalen i 2013. Teksten spiller på det gjenkjennelige og såre.

Når «Captain Amazing»nå settes opp på Det Norske Teatret føyer det seg inn i en trend der den såkalte «fringe»-sjangeren, som kort sagt er en betegnelse på små, uavhengige og ofte formmessig nyskapende teaterproduksjoner, inntar eller utfordrer de etablerte scenene. I Oslo har vi blant annet en egen Fringe-festival på Salt, og Oslo Nye Teater satser denne høsten på formen i en nyetablert programserie på scenen i Teaterkjelleren. Monologen «Captain Amazing» er i likhet med mer spilte stykker som «Alle fantastiske ting» med på å vise bredden i hva også det etablerte teatret kan være.

Alistair McDowall har det siste tiåret vært omtalt som en av de fremste dramatikertalentene i England, etter at stykket «Brilliant Adventures» (2011) fikk både priser og omfattende spilletid på en rekke scener. Blant dem som har løftet han fram som en av de viktige nye stemmene er Simon Stephens, dramatikeren bak stykket «Det merkelege som hende med hunden den natta», en gjentagende suksess på Det Norske Teatret. «Captain Amazing» er noe helt annet, men igjen handler det om å møte og innse utfordringene og tilbakeslagene som livet kan føre med seg.

[ Jeanne d’Arc er et lite, men hele tiden sterkt skinnende lys på Riksteatret (+) ]

Skuespiller Niklas Gundersen spiller de mange rollene i «Captain Amazing», som i første rekke handler om Magnus, en mann som sliter. Magnus mangler selvtillit og er kanskje både vant til og fornøyd med å gå i ett med omgivelsene. Så møter han sin framtidige kjæreste på jobben. De er åpenbart veldig forskjellige, men ting utvikler seg, og det skal bli både fint og fælt. For Magnus blir det hele så vanskelig gjennom samlivsbrudd, farskapsmestring og sykdom at han er i ferd med å gå til grunne. På sengekanten sammen med den syke datteren blir han Captain Amazing.

For å takle livet og kanskje bli en helt i datterens øyne, ikler han seg en fiktiv identitet som superhelt, av det slaget med røntgensyn, som kan fly og redde verden og utveksle erfaringer med superheltkollegaer som Superman og Batman. Gundersen spiller dem alle sammen: Magnus, kjæresten, sjefen, datteren, Batman, Supermann og mange flere. Superheltskikkelsen blir en fantasiflukt fra alle problemene, men også en flukt som etter hvert blir et problem i seg selv for Magnus. Det skjer i hurtige vekslinger, og med en «superheltkappe», en stol og en røykmaskin som rekvisitter. At det blir litt for spinkelt krever mer av både tekst og skuespiller.

[ Teatersjef Bjarte Hjelmeland går for promille i arbeidstida (+) ]

Agnes Ravatn har oversatt teksten til norsk, men knapt til norske forhold. I Yngve Sundvors regi griper Gundersen den riktignok med vekslende dialekter for å skille mellom typene, med vekslende hell. Teksten framstår som overraskende konvensjonell, og grepet med virkelighetsflukt for å takle motgang er på ingen måte ny. Et ferskt norsk eksempel som også inkluderer drømmer om og referanser til en superhelt, er Kingsford Siayors sterke og personlige monolog «Superkid», hvor hans egen fortelling og blottleggingen av den vonde kjernen i stoffet gjør stykket både originalt og modig uttrykksfullt. I «Captain Amazing» skal det ordinære og gjenkjennelige i det hverdagstragiske drive fortellingen, men i motsetning til for eksempel «Superkid» lener «Captain Amazing» seg på en tilsynelatende konstruert sårbarhet og situasjoner som er pregløst universelle. Det gjør at det blir noe kunstig distansert og tilgjort over det hele.

«Captain Amazing» er dessuten en svært fysisk økt av en monolog som krever en timing av en annen verden, hvor det å føre en samtale mellom to personer skal smelle fra øre til øre uten forbehold, mellom Magnus og kjæresten, Captain Amazing og erkefienden Slemmemann, superhelter seg imellom og mellom en far og en datter. Reidar Andreas Richardsens lysdesign er nydelig, og Niklas Gundersen er god i de ømmeste øyeblikkene, særlig mellom en litt klønete far og en datter som nærmest må ty til voksenopplæring. Men som forestilling framstår «Captain Amazing» som uferdig og haltende. Som tidligere danser i blant annet Carte Blanche og Jo Strømgren Kompani har Gundersen bevegelser, komisk instinkt og kroppsspråk som i utgangspunktet bærer fantasibildene av både superhelter og nemesiser, men regien og Gundersen strever med å finne balansen mellom den fysiske komikken, den latente humoren i teksten og det berørende. Kombinasjonen av en ordrik tekst, av kjappe skifter og timing blir løs og heseblesende på en feil måte, noe som gjør at nyansene i dialogene og skillet mellom de enkelte personene innimellom blir utydelig.

[ TV 2 hadde en helt ok dag på kontoret da de bestemte seg for å takke ja til TV-serien «Lunch» (+) ]

At diksjonen halter i de fysiske rundkastene, som delvis trekkes ut i tid og gjør forestillingen unødig lang, kan skyldes premiere-jag. Dessuten trenger denne typen forestillinger tid for å skru seg til i møtet med publikum. Men at det til tider virker som om Gundersen i likhet med publikum ikke helt henger med på tekstens uryddige kronologi og konsekvensene som springer ut av sujettet, er en større utfordring med røtter i regi og manus.