Tango-revolusjonen fra Plaza Francia

– Det begynte med at Edouardo Makaroff og jeg ønsket å gjøre noe nytt ut fra tangokonseptet. Vi ville bevege oss bort fra den elektroniske musikken i Gotan Project, og inn i et lydbilde preget av pop, rock og jazz. Opprinnelig ønsket vi å bruke flere forskjellige vokalister, og det var jo egentlig ren galskap. Ingen var full klaff før vi fikk høre Catherine Ringer, og da gjenkjente jeg med en gang det vi ubevisst hadde vært på leting etter. Som et utrolig apropos slo hun i sin tid gjennom med en sang om en avdød argentinsk danser, og med hennes bakgrunn i Les Rita Mitsoku kom også den organiske rocken naturlig inn i lydbildet. Og vi trivdes også i hverandres selskap, sier Müller på telefon fra basen i Paris.

Snart er de i Norge, på Oslo World Music Festival.

Electronicastjernen medgir at å ha en fast vokalist ikke er noen hemsko når de skal spille livekonserter med «levende» musikk, i stedet for båndlagte rytmer.

– Det er klart at det er fornuftig. Vokalister på tape er ikke det samme, sier han, og fortsetter:

– Catherine var selv overrasket over hvor passende prosjektet var, og jeg har en følelse av at hun var lettet over at det ble slik. Husk at hun var vant til å gjøre absolutt alt på egen hånd den siste tida i Les Rita Mitsoku, alt fra arrangementer til praktiske ting. Nå er hun glad for å være en del av en gruppe igjen, sier Müller med hentydning til at Ringers duopartner og kjæreste Fred Chichin døde av kreft i 2007.

Gruppa har hentet navnet sitt fra en «plaza» i Buenos Aires som særlig på 1970-tallet var et yndet sted blant ungdommen; et torg hvor man kunne røyke, flørte og diskutere politikk.

– Det er fortsatt et sted for motkulturell aktivitet, og symbolsk noe som går til hjertet i den argentinske musikken, sier Müller, som videre hevder Plaza Francia henter inspirasjon fra 1960- og 70-tallets klassiske popmusikk – i utgangspunktet fjernt fra den brubyggingen som Gotan Project med stort hell forsøkte mellom tango og elektronika.

– Det er den eldre popmusikken som appellerer mest til meg, gullalderen om du vil, som varer til litt innpå 1980-tallet. Men også Kurt Weill og musikken som grenser til det jeg vokste opp med. Det var mye hardcore elektronisk musikk, som Can, Klaus Schulze, Kraftwerk, Yellow Magic Orchestra, tidlig Depeche Mode, Gary Numan, påvirkningen har kommet fra mange kanter underveis. Men når det gjelder Plaza Francia handlet det om å komme oss litt bort fra det minimalistiske i Gotan Project til fordel for noe mer komplekst. Gotans prosjekt har vært å trekke ut noen bestemte karakteristikker og repetitive elementer, men som musiker utvikler du deg stadig, og vi måtte samtidig erkjenne at den elektroniske musikken og DJ-scenen i dag har gått fra å være undergrunn til å bli «mainstream».

LES OGSÅ: - Dansen gir meg livsglede

Electronica i form av dance er nå den dominerende bestanddelen innen popmusikken, og DJ-ene er de nye rockestjernene. Som en seniormusiker som meg er det viktigere å skape kvalitet gjennom en gruppe som Plaza Francia enn å starte en ny revolusjon. Den overlater vi til yngre krefter.

– Men tangoen har dere ikke forlatt?

– Aldri! Tangoen er jo vår fellesnevner, og jeg tviler på at den vil slippe taket noen gang. Har du først fått tangoen innabords forblir den en del av ditt musikalske liv for alltid.

LES OGSÅ: En nomade vender hjem

– Deres første plate som Plaza Francia heter jo «A New Tango Song Book», er det et forvarsel om at dere vil fornye tangoen en gang til?

– Ideen var snarere noen nye sanger og ikke så mye ny tango. Innen tangoen i dag finnes det nesten bare standardlåter, og for all del store låter skrevet av komponister som Piazzolla og andre, men ideen er bokstavelig talt noen nye tangosanger, også når det gjelder tekstene. For eksempel handler «La Mano Encima» om mishandling av kvinner. I tradisjonelle macho tangosanger er det helt naturlig at mennene gir kvinnene en ørefik. Vi skrev derfor en klassisk tango med motsatt fortegn, om at vold mot kvinner er uakseptabelt. Også andre sanger moderniserer temaer som i klassisk tango framstår som rene anakronismer. Vi savnet en ny og moderne form for kreativitet innen tangokomposisjonen, sier Müller.

– Hva med Gotan Project, hva skjer videre med det nå?

– Det er vanskelig å svare på. Plaza Francia innehar momentum akkurat nå. Det eneste jeg kan si er at Gotan ikke er helt dødt, men snarere ligger i dyp dvale. Jeg vet at plateselskapet ønsker å utgi et remiksalbum, og samtidig ser vi hvordan nye generasjoner stadig finner platene og vil ha mer. Det er som en snøball som fortsetter å vokse uten at vi behøver å gjøre noe som helst, og det er jo helt eventyrlig. Jeg vet ikke hva framtida vil bringe, men for meg er det ren glede å spille i noe som er mer elektrisk enn elektronisk. Jeg har levd med elektronisk musikk siden 1983, og det er fremdeles en stor del av livet mitt. Jeg har nettopp gitt ut en plate i Berlin sammen med electronicapioneren Hans-Joachim Roedelius, et rent pasjonsprosjekt. Så ja, jeg driver fortsatt med elektronisk musikk. Tross alt var det min første kjærlighet, sier han.

STED: Sentrum Scene 31. oktober