Et spørsmål om sannhet

I et dunkelt klipperom er det febrilsk aktivitet. Et TV-innslag blir til mens reportere, researchere og en stresset dresskledd sjef ser nervøst på. Det er bare minutter igjen til sendning, men kvinnen midt i rommet, med trassig blondt hår og skarpt blikk er helt fokusert. Med saklige kommentarer instruerer hun klipperen helt til det siste, så roper hun «kjør!», og båndet med innslaget flyr fra hånd til hånd som en stafettpinne, inn i mål.

– Helt kjørt

– Da jeg så dem spille inn denne scenen gjenopplevde jeg alt stress og press og følelsen av å forsøke å holde humør og ro mens vi hadde kniven på strupen. Etter fem opptak var jeg jeg helt kjørt, forteller Mary Mapes.

På telefon fra sitt hjem i Texas forteller hun om sitt livs største krise, som nå er blitt film med Cate Blanchett i hovedrollen. Det er en krise som forteller mye om journalistikkens kår på 2000-tallet. I 2004 jobbet Mary Mapes som produsent på «CBS 60 minutes», TV-kjempens journalistiske flaggskip. Hun hadde nylig fått pris for avsløringen av Abu Ghraib-skandalen og utgjorde programmets dynamiske duo sammen med nyhetsikonet Dan Rather, CBSs ansikt utad gjennom 26 år.

LES DAGSAVISENS ANMELDELSE AV FILMEN: Den subjektive sannheten

Heksejakt

Før presidentvalget fikk Mapes et tips, et scoop om president Bush' tjenestegjøring i militæret. Familien Bush skulle ha brukt sin innflytelse for å få unge George inn i nasjonalgarden – en post som garanterte at han slapp å bli sendt i strid i Vietnam. De fant dokumenter som pekte på at Bush i tillegg hadde skulket tjenesten i lengre perioder. Etter at programmet ble sendt, begynte flere Bush-vennlige bloggere å stille spørsmål ved hvorvidt dokumentene var ekte. Det ble begynnelsen på en heksejakt som skulle bety slutten for både Mapes’ og Rathers TV-karrierer.

– Dette var første gangen internett fikk et eget liv og reiste seg mot en nyhetsstory med en helt ny kraft og hurtighet. I dag skjer det daglig, mener James Vanderbilt, som har skrevet og regissert «Truth».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Legende

Vanderbilt er oppvokst med Dan Rathers tillitvekkende skikkelse på TV. Rather loset amerikanerne gjennom drapet på John F. Kennedy, Watergate og Iran-Contras-skandalen. Han etterfulgte Walter Cronkite (som etterfulgte Edward R. Murrow) som nyhetsanker på CBS.

– Rather var en del av historien. Hvem som satt i akkurat den stolen var utrolig, utrolig viktig. Derfor var det fantastisk da Robert Redford takket ja til rollen. Vi pratet mye om kontrasten til «Alle presidentens menn», som også handlet om to journalister som gjør en gravejobb om en sittende president. Men de to historiene slutter veldig forskjellig.

Havnet i skyggen

Denne gangen havnet journalistenes egne politiske overbevisninger i sentrum. Mapes ble hardest angrepet, og ble beskrevet som en liberal radikalfeminist som ville påvirke valget i Bush' disfavør. CBS, hvis morselskap hadde økonomiske bånd til Bush-administrasjonen, bakket og tvang Rather til å be om unnskyldning i beste sendetid.

En komité ble satt til å utrede saken, blant dem en forhenværende republikansk justisminister som frittet ut de impliserte om deres politisk hensikter. Den dag i dag er det uklart om dokumentene var ekte eller forfalsket. Og det ironiske med Rathers og Mapes’ syndefall var at den virkelige avsløringen havnet i medieskyggen. I det omdiskuterte innslaget bekreftet Texas-guvernøren Ben Barnes at George W. Bush hadde tydd til sine kontakter for å slippe å slåss i Vietnam. Barnes hadde selv hjulpet til med dette.

De omtalte dokumentene ble kun brukt for å understreke tesen og poengtere påstanden om skulking. Men på grunn av hardkjøret mot Rather og Mapes ble hele programmet underkjent, og ingen annen nyhetsredaksjon våget å ta i tematikken. To måneder senere ble Bush gjenvalgt.

Krangler om fakta

– Vi pleier å si at alle eier sine egne meninger, men ikke sine egne fakta. Men i dag har vi et politisk system i USA der vi krangler om hva fakta egentlig er. Vi har TV-selskap som finner på de fakta som de vil ha og siden slipper dem løs på seerne, sier Mary Mapes og fortsetter:

– Det har ført til et diskusjonsklima der vi ikke engang kan enes om hvorvidt himmelen er blå eller gresset er grønt når det gjelder spørsmål om klimaforandringer, terrorisme, konstitusjonen – svært basale spørsmål. Da blir det vanskelig å ha en meningsfylt diskusjon om hvor landet er på vei, eller hvem vi er. Når man slipper ut usannheter i det politiske blodomløpet så blir det en gift.

Det finns naturligvis mange som ikke anerkjenner Mary Mapes' sannheter. Bloggsfæren flommer over av konservative synsere som har viet de siste elleve årene til å brennmerke henne som løgner. En talsperson for CBS kommenterte filmen med at «det er oppsiktsvekkende hvor lite sannhet som finnes i «Truth»». Og Mary Mapes' navn er fortsatt radioaktivt i mediebransjen – hun har ikke arbeidet med nyhetsjournalistikk sidan 2005.

Hun hevder at hun ikke savner det, og at det er deilig å slippe å avbryte familieferier på grunn av store nyhetshendelser for å kaste seg på første og beste fly. Men når jeg spør om den pågående valgkampen, så våkner nyhetsjegeren i henne.

– Det finnes så mye å grave i. Hillary Clintons problem er knyttet til bristende åpenhet, og Bernie Sanders har et merkelig syn på våpenlovgivning. På den republikanske siden vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne, sier hun og ler:

– Så mange motsigende og hysteriske historier, det er som en buffé!