2
DRAMA
«Truth»
Regi: James Vanderbilt
USA/Australia, 2015
«Truthiness», Stephen Colbert kom opp med dette begrepet som parodisk, konservativ talkshow-vert i første episode av «The Colbert Report», lenge før han forvandlet seg til en trygg Letterman-arvtaker. «Truthiness» er den typen sannhet man instinktivt føler i mellomgulvet, helt uavhengig av brysomme distraksjoner som fakta, beviser og logikk. Den typen «sannsikkerhet» tilsier at for eksempel at president Obama er en kenyansk sosialist-muslim som er ute etter å utslette USAs gudfryktige befolkning ved å ta fra dem alle våpnene – mens Bush startet Irak-krigen fordi Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen sto bak 9/11. Det har muligens ikke så mye med virkeligheten å gjøre, men for en del amerikanere føles det riktig og er derfor sannsikkert.
Noe som leder oss greit til «Truth», en film som paradoksalt nok laget med en stor dose «truthiness». Et sjeldent tilfelle der historien skrives av taperen og ikke vinnerne, siden filmen er basert på memoarene til nyhetsprodusenten Mary Mapes: «Truth and Duty: The Press, The President and the Privilege of Power». I filmen spilles Mary Mapes av Oscar-vinneren Kate Blanchett. I 2004 er hun produsent for den amerikanske gullstandarden innen undersøkende TV-journalistikk, CBS-kanalens: «60 Minutes», som akkurat har eksponert amerikanske soldaters tortur av krigsfanger i Abu Ghraib. Et stykke arbeid som senere gir henne Peabody-prisen.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Marys neste sak er tilsvarende brennhett stoff, som kartlegger hvordan president George W. Bush kan ha brukt sin fars politiske kontakter for å skygge unna Vietnamkrigen, til fordel for en trygg posisjon som pilot i Texas Air National Guard. Der han knapt gadd å troppe opp i løpet av hele 1972, uten represalier. En desto hetere potet fordi valget bare er noen måneder unna, der Bush stiller til gjenvalg. Og en enda, enda hetere potet fordi hans rival John Kerry akkurat har fått en skikkelig drittpakke, i form av en løgnaktig «swiftboat»-propagandakampanje som sverter hans tid som dekorert soldat i Vietnam. En sak som dette kan avgjøre hvem som blir USAs president de neste fire årene, så Mapes samler sammen et team (spilt av Dennis Quaid, Topher Grace og Elizabeth Moss) som skal saumfare all dokumentasjon nøye. På bare noen dager, i det frenetiske stresset for å få saken ut på TV innen den egentlig er klar. Det går fort i svingene under arbeidet med å autentisere en samling fotokopierte dokumenter overlevert av den pensjonerte oberstløytnanten Bill Burkett (Stacy Keach). Bare et av flere beviser som legges overbevisende fram på «60 Minutes», av det legendariske nyhetsankeret Dan Rather (Robert Redford). Etter sendingen er alle veldig fornøyde med seg selv, helt til konservative bloggere begynner å stille legitime spørsmål til de fotokopierte dokumentene. De skal angivelig ha vært skrevet av Dubjas daværende overordnede oberstløytnant Jerry B. Killian i 1972/1973, så da er det jo litt pussig at de ser ut til være skrevet på en moderne PC i Word.
Og deretter raser hele korthuset sammen, kort for kort. For de fleste på den republikanske siden i USA er det en vedtatt sannhet at disse dokumentene var forfalsket, mens «Truth» understreker at det fortsatt er et veldig åpent spørsmål. Filmen påpeker et godt poeng: at selve sannhetsgehalten i «60 Minutes»-reportasjen aldri er blitt utfordret, bare dokumentasjonen. Alt oppstyret rundt den såkalte «Rathergate»-skandalen klarte effektivt å overdøve det faktum at pappagutten George W. Bush kan ha forfalsket sitt militære rulleblad, med alt det det medfører av dobbeltmoralistisk hykleri. Det ligger selvfølgelig en utsøkt ironi i velstående politikere på den ytre høyresiden som pisker opp krigsretorikken mens de samtidig gjør alt i sin makt for å unngå sønnene risikerer livet i krigene deres. Men dette unnskylder ikke at Mary Maple og hennes team gjorde en temmelig lusen jobb når det gjelder bevisføringen – og «Truth» gjør ikke en mye bedre jobb når det gjelder å renvaske henne. Etter det vanvittige hardkjøret i etterkant av denne saken tviler jeg ikke på at Mary Mapes selv følte seg som en journalistisk martyr, ofret på alteret til mektige krefter som er ute etter å kvele stemmen hennes. Filmen gjør allikevel ikke seg selv noen tjenester ved å skildre Mapes så ensidig positivt, og alle hennes motstandere som kyniske, opportunistiske svinepelser. Dette er en komplisert historie som dekker mange interessante temaer, og kunne ha blitt noe virkelig betydningsfullt i hendene på en filmskaper som Paul Greengrass, Kathryn Bigelow eller Michael Mann (som dekket samme territorium i sin mesterlige «The Insider»).
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Isteden er den skrevet og regissert av James Vanderbilt, en manusforfatter (bak blant annet David Finchers «Zodiac») som her gjør sin regidebut. Kvaliteten på skuespillerne er av et mye høyere kaliber en materialet de jobber med. Robert Redford gir Dan Rather en respektfull verdighet som grenser mot ren helgenerklæring, og understreker at han mest ble et symbolsk offer for intern politikk på CBS-kanalen – noe som endte en bemerkelsesverdig karriere på en uverdig måte. Undertegnede kaster opp litt i munnen hver gang representanter for den amerikanske høyresiden syter om «liberale Hollywood», men ingen tvil om at Vanderbilt har en agenda her. Og selv om man måtte dele hans politiske ståsted, er det vanskelig å svelge at så mye av filmen føles som ren propaganda-bullshit, der alt er skildret med mye manipulativt melodrama og poengene hamres inn med pompøse enetaler akkompagnert av svulstig musikk. Det er dessuten et problem av Aaron Sorkins HBO-serie «The Newsroom» viet en hel sesong til en fiktiv variant av denne historien, og gjorde det med betydelig mer swung, intelligens og skarp dialog. «Truth» preker til koret og syder av sannsikkerhet, men fint lite er særlig troverdig.