– Det er et beintøft miljø

– Uff, jeg kjente jeg grøsset da jeg la meg etter filmen og tenkte «det var sånn det var».

Det er sju år siden hun kom seg ut av rusmiljøet, men hun føler det som det var et helt liv siden. Siv, som velger å ikke bruke fullt navn, av hensyn til familien, beskriver det som et ekkelt flashback å se Peter Grönlunds «Flukten», som får kinopremiere denne helgen.

Få kvinnelige selgere

Filmen dreier seg rundt doplangeren Minna (Malin Levanon) og hennes håpløse tilværelse i et hardt rusmiljø. Siv kjenner seg altfor godt igjen i hovedkarakteren i filmen. Selv var hun også doplanger. En av få kvinnelige i miljøet. Det er ikke noe du ofte ser. Hun tror det er viktig at filmen portretteres fra en kvinnelig selgers synspunkt.

– Det er ofte typisk i filmer om rusmiljøer, at vinklingen fra en enkeltpersons ståsted gjerne blir glemt. Det er absolutt viktig med en film som skildrer miljøet fra den vinkelen. Det er viktig at folk ser det, for det er en verden de færreste får innblikk i. Det er en veldig lukka verden, og det er veldig få som klarer å bryte ut av det.

På samfunnets bunn

Regissør Peter Grönlund har selv arbeidet sosialt i flere år. Blant annet har han bakgrunn fra gatemagasinet «Situation Sthlm», det svenske alibiet til gateavisa «=Oslo».

– Jeg visste jeg ville gjøre en fortelling som tok tak i spørsmålene knyttet til dette miljøet. Samfunnstendenser blir aldri så tydelige som på samfunnets bunn, der man ikke har noe. Jeg er interessert i samtiden og den sosialpolitiske konteksten, sier Grönlund om sin spillefilmdebut.

Tidligere har han laget kortfilmer der temaene som går igjen er marginaliserte menneskeskjebner som lever utenfor det etablerte samfunnet, og som ofte har sluttet seg til en subkultur eller en gruppe. Han mener «Flukten» handler mye om tida vi lever i.

– Den handler om et individualistisk, konkurransedrevet samfunn. Konkurransen hardner egoismen og en gruppes samhold. Jeg slenger ut et antall spørsmål jeg håper skal vekke noe hos folk, sier Grönlund, og forteller at det å jobbe i «Situation Sthlm» forandret hans måte å skrive og skape på.

– Det begynte å handle mer om miljøer som dette. Det er noe hos meg som jeg kjenner igjen hos disse menneskene. Det er veldig personlige historier. Det handler om universell tematikk som ensomhet, samhold og lojalitet.

Mye juling

Siv beskriver fortida som doplanger som steinhard.

– Det er et beintøft miljø, spesielt når du er dame. Det var lett å bli seksuelt trakassert. Det er et veldig mannsdominert miljø, så du må være dobbelt så tøff for å kompensere med at du er kvinne. Du hadde ikke kjent meg igjen, om du hadde møtt meg da. Det var mye vold. Du må regne med mye juling. Jeg var en av gutta, og hadde en helt annen måte å være på. Det er en overlevelsesmekanikk. Og det fiksa hun (Malin Levanon, journ.anm.) i rollen. Hun må ha sett og observert mye.

Få kvinner velger å lange

Siv synes også det er interessant at «Flukten» handler om en kvinnelig pusher som ikke velger å være prostituert, da de fleste kvinnelige rusmisbrukere velger å heller selge sin egen kropp for å finansiere sitt misbruk.

– Jeg husker fra tida i miljøet, at de flest valgte å «gå på gata». Det er få som velger det jeg valgte.

– Hvorfor er det så få?

– Det er en fare for å bli tatt. Det følger fengselsstraff. For mange er det lettere å prostituere seg. Av to onder er det mange som dessverre velger det. Men jeg har aldri «gått på gata». Det kjente jeg veldig på, at det skulle jeg aldri gjøre. Det var flere av jentene som jeg ville rekruttere til å pushe i stedet, fordi jeg ville redde de fra prostitusjon, men de ville heller være prostituerte. Det er også mange gutter «på gata», men det er mye mer skjult, og det er mer skambelagt.

God virkelighetsskildring

Siv mener «Flukten» skildrer godt den virkeligheten hun selv brukte å være en del av.

– Bare det tempoet filmen hadde, dette med å hente, dele opp, selge – også har man plutselig for lite – det fikk man godt fram. Det var jo sånn det var.

Hun synes det mørke miljøets hardhet og kulde er godt fanget opp.

– Å være langer er som en evig runddans, noe jeg synes «Flukten» har klart å fange opp. Det er ikke rom for medmenneskelighet og godhet i det miljøet. Det er en ting som er viktig og det er stoffet, sant. Penger og rusen. Da er det ikke rom for noe sosialt. Det var å stå opp om natta – eller når står man opp? Pakke sammen. Ut på gata, og hente stoff, og begynne på nytt hele tida. Også ble du ransaket. Og så var det inn på glattcelle på nytt.

Kritiserer politiets praksis

Siv mener «Flukten» også skildrer en viktig problematikk ved politiets praksis.

– Du kan sette spørsmålstegn ved hvorfor politiet fokuserer på å ta små-pushere som oss, i stedet for å heller bruke tid på å ta bakmennene som håver inn store summer, sier hun.

– Politiet gjør det helt klart vanskeligere å leve for dem som er avhengig. Ingenting forandres sånn som politiet jobber nå. De kjører på syke narkomane og tar fra dem det lille de har. Det gjør ingen forskjell. De skaper bare et hardere miljø. Det er ikke det de burde bruke ressurser på. Folk som selger så små kvanta som mange av mine venner, gjør det kun for å overleve og finanseiere eget forbruk.

Siv mener filmen kan være viktig å se for folk som ikke er i miljøet, for å forstå hverdagen til rusmisbrukere og små-langere bedre.

– Også kan en jo håpe at folk blir skremt av filmen. Jeg tror ikke folk vet hva de går inn i før de gjør det, for det er et helvete. Det er bare en eksistens, uten håp og godhet – og ingenting.