Bøker

Radikale grep

Originale formvalg løfter Demian Vitanzas bok om radikaliseringen av en norsk fremmedkriger. Men formen avslører også det historien utelater.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Demian Vitanza

«Dette livet eller det neste»

Aschehoug

Konkurransen er hard i klassen for norske bøker om Syria. Demian Vitanzas «Dette livet eller neste» skiller seg fra de fleste andre i at forfatteren – i samråd med Syria-fareren dette handler om – har valgt å kalle boka en roman. «Det må være en roman. Det kan ikke være ekte. Ja, akkurat som det var. Eller ikke helt. Men samtidig en annen historie, for ikke sant, det kan ikke være med ekte folk». Stilen er lik gjennom hele boka. Førsteperson, korthogd, muntlig. Vitanza ble kjent med den hjemvendte fremmedkrigeren da han holdt skrivekurs for de innsatte i fengselet der «Tariq» soner en dom på åtte år for militær innsats i Syria. Saken ble behørig dekket i norske medier, så interesserte lesere kan lett finne ut hvem som skjuler seg bak aliaset Tariq, og sammenligne ulike versjoner. I «Dette livet eller det neste» forteller han om oppvekst og radikalisering, og om tida som fremmedkriger i Syria.

Den første delen er best. Tariq beskriver en oppvekst som var nesten norsk, men ikke helt. Hans pakistanske mor skjønte ikke kodene. «De andre kidsa kom med freshe treningsbukser og gymbagene sine, mens jeg gikk rundt med en forbanna plastpose [...] Sånne små ting blir store. Greit, man skipper gymmen». Far er stort sett fraværende, i fengsel. Kommer tilbake, men blir aldri en støtte for sønnen, selv om han prøver å kjøpe ham med smågodt. «Jeg lurer på hvor mye det har å si at jeg ikke har hatt noen skikkelig pappa ... Jeg mener, om man har en far, jeg vet ikke, jeg lurer på om det hadde vært annerledes. Noen å lene seg mot, skjønner du?» Tariq vil ikke legge skylden på noen, sier han, aller minst moren. «Men likevel, så ser jeg i ettertid, du vet, ting kunne vært annerledes om jeg hadde kommet meg inn på et bra spor».

Det gjorde han ikke. Tolv år gammel blir Tariq sendt til en militært drevet internatskole i Pakistan. Skildringene av den beintøffe disiplinen og vilkårlige volden der er vond lesning. Tilbake i Norge følger en ungdomstid som gangster, med dop og etter hvert langing. En tilværelse på utsida av hovedstrømmen, før han frelses av islam. «Du vet, det er en sånn mykhet i moskeen. Folk bryr seg om hverandre. Det var nytt for oss».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For alle som jakter etter grunner til hvorfor ungdom som vokser opp i Norge radikaliseres, er det ting å lære av denne boka. En del av forklaringen ligner den Åsne Seierstad kommer til i «To søstre»: Foreldre som ikke helt forstår Norge, og søker løsningen i den kulturen de kom fra, i koranstudier eller militærskoler, når barna blir «vanskelige». En klar følelse av utenforskap. Åpne armer i radikale islamistiske miljøer. Reell fortvilelse over situasjonen i Syria, og et tilhørende ønske om å skape en ny og bedre verden der. Kanskje også et ønske om spenning. At noe skal skje.

I hvert fall slik Tariq framstiller det. «Dette livet eller det neste» er hans partsinnlegg. Vitanza har valgt å gjengi kun det fremmedkrigeren sier, ikke sine egne spørsmål eller forklaringer. Som et transkribert lydopptak, hvor kun en av partene har mikrofon: «Jeg stoler ikke på noen. Jeg vet ikke, det er vel en slags skade. // Nei, ikke på deg heller». Sjangervalget øker opplevelsen av autentisitet. Dette er en spennende bok, velskrevet med en klar og gjennomført fortellerstemme.

Men sjangervalget – førstepersons fiksjonsfortelling – betyr også at fortelleren får styre teksten unna mange ubehageligheter. Kan han virkelig ha vært så dum, så uskyldig, som han framstiller seg, i møtet med diverse grupperinger – for eksempel IS/Daesh – i Syria? Var hans bidrag så små, så vilkårlige? «Hele greia var litt i blinde, vi bare gjorde tinga vi måtte gjøre og hadde tillit til at Gud kom til å lede oss [...] Hele greia var litt tilfeldig». Hvorfor denne insisteringen på at boka må være en roman, altså fiksjon, i stedet for en faktafortelling, sakprosa? For å beskytte andre, sier Tariq, men forklaringen virker tynn.

Men det gjør egentlig ikke så mye. Damian Vitanza lover aldri å fortelle «sannheten» i boka si. Den forteller en persons versjon av noe som kan ha skjedd omtrent slik. Tariq sitter allerede i fengsel, dømt for terror og krigføring. For islamisme. «Dette livet eller det neste» gjør imidlertid en ting klar: Islam er ikke hovedproblemet. Utenforskap er. «Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte».