Beatles-dokumentaristen Lindsay-Hogg: – De brydde seg ikke om å beskytte imaget

Peter Jacksons «Get Back» (2021) ble ikke det siste Beatles-TV-verset likevel. Nå relanseres 80-minuttersdokumentaren som var utgangspunktet for åttetimersserien: «Let It Be» fra 1970. Konteksten er den samme, fortellingen mer komprimert: John, Paul, George og Ringo lager svanesang-albumet ved samme navn, for så å gi den berømte takkonserten i Londons Savile Row. Påfølgende vår gikk medlemmene hver til sitt.

– Selv om filmen er 50 år gammel, ser du nøyaktig hva som foregår mellom dem, sier regissør Michael Lindsay-Hogg (84) i et eksklusivt intervju med Dagsavisen.

– Du ser hvordan de trekkes fra hverandre – og mot hverandre. Det vi ikke forventet fra taket, var hvor nære de var, og hvilken sann glede de fant i å opptre sammen igjen.

Fortapt og forlatt

Bortsett fra noen korte video- og laserdisk-gjestespill har «Let It Be» vært utilgjengelig for fansen de 50 årene. Filmen har den tvilsomme ære av å være en av de mest piratkopierte noensinne.

Amerikaneren Lindsay-Hogg forklarer «fortapt»-statusen med at den ble misforstått i samtida. Kritikkene var deretter.

«Å se en institusjon som Beatles i ‘Let It Be’ er omtrent som å se Royal Albert Hall bli omskapt til kontorbygg for Det nasjonale kullkompaniet,» skrev Sunday Telegraph famøst.

– Hovedproblemet var at «Let It Be» forelå måneden etter at de brøyt opp, sier regissøren med et nikk til Liverpool-kvartetten han møtte via pop-programmet «Ready Steady Go!» på 60-tallet.

– Publikum misforsto hva filmen handlet om, og hva de så. Den gikk ikke lenge på kino. VHS-versjonen ble trukket fra markedet. Bootlegene som ble kopiert derfra, var mørke, dystre og med dårlig lyd. De lignet ikke engang filmen jeg laget sammen med fotografen min. Sånn var det: Den var fortapt og forlatt.

Tidligere forsøk på relansering skal ha kokt ned til det faktum at de fabelaktige fire forble oppløst.

– «Hvorfor?» tenkte folk, «Beatles eksisterer jo ikke lenger.» Det var handlingslammelse, men forståelig sådan. Jeg syntes det var leit, for filmen hadde og har flotte kvaliteter, fortsetter Lindsay-Hogg ubeskjedent.

– Det løsnet da Peter begynte å jobbe på «Get Back», med fersk teknologi vi kunne bruke fordelaktig på «Let It Be». Takket være suksessen hans havnet vi i en posisjon der vi fikk mulighet til å se den på ny, noe jeg er svært takknemlig for.

Les også: Den siste sangen med The Beatles er et vemodig sukk (+)

Upolert selvtillit

Ifølge Lindsay-Hogg er originaldokumentet historisk verdifullt.

– Ingen hadde foreviget Beatles i øvingssituasjon før. Det hadde bare fantes små utdrag til et fjernsynsshow. Jeg hadde dem rett foran meg mens de øvde, drakk te, røyket sigaretter og prøvde å komponere. Og jeg var meg det bevisst, at uansett form var prosjektet av historisk signifikans.

Ifølge samme mann utgjør det også viktig motvekt til dagens polerte musikkdokumentarer. Et høydepunkt er når leadgitarist Harrison kjekler med bassist og uoffisiell bandsjef McCartney, og melder passivt-aggressivt at han kan «spille hva enn du vil jeg skal spille» på en låt.

For ikke å snakke om når gruppa vender ryggen til politiets formaninger om å avbryte takfinalen.

– De var ikke spesielt opptatt av å beskytte imaget sitt, sier Lindsay-Hogg.

– I dag, på grunn av hvordan et image kan bli manipulert og forvrengt, er artister og managementene deres veldig fokuserte på å få publikum til å reagere positivt. Hvis ikke blir resultatet en storm av negativitet på YouTube og andre kanaler for sladder og hevn. Presentasjonen blir skreddersydd og doktorert, så utøverne skal framstå så tilgjengelige og vennlige og beundringsverdige som mulig.

Beatles var utstyrt med en egen type selvtillit, mener han.

– De brydde seg knapt. De hadde selvtillit fordi de var umanipulerte mennesker: «Jepp, hvis det var det jeg sa, var det det jeg sa.» De hadde selvtilliten til ekte kunstnere. Ikke at de betraktet seg selv sånn – men det var det de var.

Stor guide: Les alt om festivalsommeren i Norge i 2024

Balansekunst

– Hva er hovedmotivasjonen din for å gjenutgi filmen?

– Det starter selvsagt med Beatles-kjennere og -tilhengere. De utgjør en diger flokk, slik de bør. Og etter «Get Back» begynte jungeltrommene å gå: «Får vi se ‘Let It Be’ nå?» Peter jobbet på et større lerret. Jeg redigerte så det skulle bli mest mulig musikk, men samtidig innsikt i hvem de var: hva som skilte og forente dem.

– Var du fristet til å gjøre forandringer?

– Nei, jeg ville ikke redigere mer. Jeg gjorde mitt i 1969. Jeg leverte det jeg mente var riktig da, repliserer Lindsay-Hogg overfor Dagsavisen.

– Jeg gjorde det jeg mente var riktig ved å balansere musikken og utforskingen av disse gutta. Jeg følte jeg hadde lyktes i å fange fire flotte musikere, og at de var på vei i ulike retninger. Da verden ble kjent med dem, var de tidlig i 20-årene. Her nærmer de seg 30, og tilværelsen hadde endret seg med skilsmisser og det hele. Og de måtte hanskes med det samme som alle andre som blir voksne: valgene de måtte ta, ikke bare om musikken, men selve livet.

Les også: Den perfekte sommerpopen er her allerede (+)

---

«Let It Be»

* Britisk dokumentarfilm fra 1970

* Regi: Michael Lindsay-Hogg

* Fotograf: Anthony B. Richmond

* Medvirkende: George Harrison, John Lennon, Paul McCartney, Ringo Starr, Billy Preston, George Martin, Mal Evans

* Lengde: 1 t. 21 m.

* Nypremiere: 8. mai på Disney+

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen