Den siste sangen med The Beatles: Et vemodig sukk

---

5

The Beatles

Now And Then

Apple

---

At The Beatles plutselig skulle være aktuelle to uker etter at The Rolling Stones rørte på seg igjen er nesten rørende. Det er også vemodig, fordi anledningen minner oss om at skjebnen behandlet The Beatles så hardt. Tenk om vi hadde fått høre hva John, Paul, George og Ringo kunne utrettet sammen etter alle disse årene? I stedet kommer en rekonstruksjon av det siste som fantes av ikke utgitt materiale fra John Lennons hjemmeopptak.

«Now And Then» er basert på en demo Lennon spilte inn alene ved pianoet i 1979, i Daktota-bygningen i New York. Den ble forsøkt pusset opp da de tre gjenlevende medlemmene rekonstruerte hans «Real Love» og «Free As A Bird» sammen med produsenten Jeff Lynne i 1995. Paul McCartney forteller om dette allerede i Jeff Lynne-dokumentaren «Mr. Blue Sky» fra 2012, om denne tredje sangen som George Harrison mente var «fucking rubbish, this». – Men det er John, minnet McCartney om. Hjelper ikke, mente Harrison, det var fortsatt «fucking rubbish». Harrison gjorde sine gitarpålegg, men innspillingen ble skrinlagt. McCartney sier i filmen at han kommer til å gjøre den ferdig en dag. Nå er også George Harrison borte, og «Now And Then» kommer ut på plate. I presentasjonen av den nye singelen mener hans enke Olivia Harrison at innvendingene til George gikk på de tekniske problemene, som nå er fikset.

Originalopptaket til John Lennon har lenge vært lett tilgjengelig for dem som ville lete. Ikke i hi-fi, men stemmen hans er upåklagelig, full av innlevelse, med en sår undertone. Dette er Lennon på sitt mest romantiske, i det siste året før han ble revet bort. Dette alene gjør det verdt å høre sangen i en ny, påkostet drakt. Her er det viktigste med «Now And Then»: Den kvalifiserer seg virkelig som en ordentlig sang. Den repeterer riktignok seg selv noen ganger, med et vers som kommer om igjen noen ganger med små variasjoner, en “bro” to ganger, men mangler den kanskje refrenget? Jeg smelter litt uansett.

Sangen er gjort ferdig med kunstig intelligens, fikk vi vite på forhånd. Kanskje en uheldig formulering, for det handler ikke om å få komponert nye deler av sangen, eller å ty til «dataspill» i akkompagnementet. Bare å gjøre lyden av det gamle vokalsporet til Lennon bedre, teknisk sett. Med god hjelp fra teknologien regissøren Peter Jackson utviklet i forbindelse med «Get Back»-filmen.

Paul McCartney har produsert sporet sammen med George Martins sønn Giles. At Jeff Lynne er kreditert som ekstra produsent kommer kanskje fra det som henger igjen fra 1995-forsøket, men «Now And Then» høres ikke helt annerledes ut enn noe han selv kunne gjort med ELO. Et strykeorkester gjorde pålegg i «Eleanor Rigby»-leia, men ble av sikkerhetsgrunner fortalt at de var med på en soloinnspilling med Paul McCartney. Det er også lagt inn vanskelig gjenkjennelige harmoniske elementer fra «Here, There And Everywhere», og «Because» for å fylle ut lyden, som en anerkjennelse av moderne samplingsteknikk.

Grunnen til at denne sangen kommer nå er neppe tvingende kunstnerisk nødvendighet. Derimot er den gunstig for å skape oppmerksomhet rundt nyutgivelsene av gruppas samlealbum «1962-1966» og «1967-1970». Hva skal vi med dem? I dag er det ingenting som forhindrer oss fra å lage spillelister med akkurat de sangene vi helt vil ha med The Beatles. Men disse nye platene kommer til å være nødvendige for mange samlere, og markedsføres dessuten strategisk samtidig med at julehandelen begynner.

Det kom et samlealbum med The Beatles allerede i 1966, « A Collection Of The Beatles – Oldies But Goldies», men denne omfattet jo bare første halvdel av historien deres. «1962-1966» og «1967-1970», populært kalt «det røde» og «det blå», ble dobbeltalbumene som i mange år passet på at The Beatles stadig fikk nye fans. For eventuelle unge lesere, så var det sånn at man for det meste bare kunne høre gamle sanger på plater. Mange av singelplatene til The Beatles ble ikke med på LP-platene deres, og siden singlene fort gikk ut av produksjon var det faktisk vanskelig å få kjøpt mange av deres mest kjente sanger tidlig på 70-tallet. Dette skjønte også deres omdiskuterte forretningsfører Allen Klein, som hadde sett piratplatene komme på markedet, og rakk å sette sammen de nye samlingene før han (uten sammenheng for øvrig) fikk sparken. Lykkeligvis fantes det bilder av gruppa tatt med sju års mellomrom på samme sted i EMIs hovedkontor i London, som kunne brukes på omslaget av de to albumene, og bidro til å gi dem en spesiell identitet i platehistorien.

The Beatles hadde bare vært oppløst i tre år i 1973, men det virket som en evighet i popmusikkens rivende utvikling. Da disse samleplatene kom i 1973 var det som en åpenbaring. Ikke bare for godt voksne over 20, men for meg som var 16, hadde hørt disse da de kom, så var det en opplevelse å høre alle de mest kjente alt på ett brett. I Norge gikk «1962-1966» til topps på salgslistene, med «1967-1970» på andreplass. Hjemme i Storbritannia nådde de bare nr. 2 og 3, holdt nede gjennom en hel måned av «Aladdin Sane» med David Bowie.

CD-platene tok over platemarkedet mot slutten av 80-tallet, men de røde og blå samlingene kom ikke i det nye formatet før i 1993. Og da ble det rabalder. De ble presentert nøyaktig sånn som de hadde vært på vinyl, på to doble CDer. Men CD-platene hadde plass til mye mer musikk enn gamle vinylplater. De fire sidene på det røde albumet hadde 63 minutter musikk, og hadde fint fått plass på én CD. Det blå hadde 100 minutter, men det hadde likevel vært 60 minutter «ledig» plass til å utvide innholdet. Platene ble solgt til dobbel pris, i ei tid der det allerede var mye klaging over at CD-plater med gamle opptak var kunstig høyt priset. I Storbritannia ble det stilt spørsmål i Underhuset, og pristilsynet ble koblet inn.

Forklaringen fra representantene til The Beatles var at de ville gi ut platene i akkurat det formatet de hadde hatt på LP, av nostalgiske hensyn. Det ble nærmest påstått at kundene ville klaget over å få flere sanger for pengene. Vi ble også minnet om at lydkvaliteten var veldig mye bedre enn før. I dag vil mange stille spørsmål ved dette også. Selv skrev jeg at dette var sanger som fortsatt hørtes like utmerket ut på de gamle platene, tilsølt av brus og sjokolade.

Jeg forsøkte meg også på en kritisk analyse av selve sangene i 1973, men innvendingene forsvant som vanlig i det platene ble satt i spilleren. «We Can Work It Out», «Day Tripper» og «Paperback Writer» på det røde albumene vil alltid overgå det meste som har vært laget siden. Det blå albumet har noen flere eksempler på slitasje. For min egen del trenger jeg ikke å høre «Hey Jude» og «Let it Be» igjen noen gang, men flere som er langt mer opptatt av The Beatles enn meg er dypt uenige.

30 år etter de omdiskuterte første CD-utgavene har man omsider tatt hensyn til innvendingene fra den gangen. Det blå albumet er utvidet fra 28 til 37 spor. Det røde fra 26 til 37. Det pussige er at CDene selges for akkurat samme pris som for 30 år siden, rundt 330 kroner, til tross for en viss prisstigning i varehandelen ellers. På vinyl må man ut med tusenlappen, men der er innholdet vokst fra to til tre LPer på hver av de to samlingene.

På «1962-1966» er det blitt plass til litt mer god gammeldags rock’n’roll, inkludert noen av de tidligere coverlåtene. Senere er det flere LP-spor som har fått være med, overraskede nyskapende innspillinger som «Tomorrow Never Knows» på det røde og «Within You Without You» på det blå albumet.

Jeg ser tilbake på min personlige kåring av de 20 beste sangene til The Beatles, og ser at det er fire sanger der som ikke har fått plass blant de 74 her. «Only A Northern Song», «Every Little Thing», «She Said She Said og «If I Fell». På den andre siden mens jeg hører gjennom det nye utvalget, hvorfor hadde jeg ikke med «You Got To Hide You Love Away» på min egen Top Twenty? Eller «Michelle»/»Girl», som var den første Beatles-singelen jeg fikk, der begge sidene fortsatt er like uimotståelig sjarmerende?

Til slutt må det nevnes at to av de kvalifiserte hitlåtene til The Beatles glimrer med sitt fravær på de nye samlingene. «Real Love» og «Free As A Bird», som vi nevnte innledningsvis. Disse hadde ødelagt albumtittelen «1967-1970», men det hadde de vært verdt om Apple virkelig ville ha dem med. Den enkle sannheten er nok at disse to når alt kommer til alt ikke tilhører den store Beatles-historien. Det gjør nok ikke «Now And Then» heller. Men den har fått plass som siste spor på «1967-1970». Jeg er redd også denne kommer til å forsvinne i glemselen, men enn så lenge er sangen en hyggelig, og litt trist påminnelse om et av verdens beste band.