Mørk og giftig «Alle mine sønner»

---

5

TEATER

«Alle mine sønner»

Av Arthur Miller

Regi: Maren Bjørseth

Med Kim Haugen, Petronella Barker, Hermann Sabado, Stine Fevik, Olav Waastad, Tone Mostraum, Bernhard Arnø, Seda Witt, Leo Magnus de la Nuez

Nationaltheatret, Hovedscenen

---

Arthur Miller lovte at hvis «Alle mine sønner» ble en like stor flopp på Broadway som hans første drama hadde vært, tatt av etter bare fire forestillinger, så skulle han finne et annet yrke. Men USAs kanskje fremste dramatiker slapp å skifte beite. «Alle mine sønner» (1946) står igjen som en av hans største suksesser. Det er lett å skjønne hvorfor, og man kan bare tenke seg hvilket avtrykk det satte et par små år etter at krigen var slutt, sett gjennom en familie som syder av hemmeligheter og løgner, det hele med utgangspunkt i to voksne sønner som ble sendt ut for kjempe i andre verdenskrig. Bare den ene kom hjem igjen. Det beksvarte bakteppet skal på ingen måte bli lysere.

Stykket er kanskje ikke like kjent her hjemme som for eksempel «En handelsreisendes død» og «Heksejakt», sistnevnte en allegori over mccarthyismen som Miller selv stiftet bekjentskap med etter «Alle mine sønner». Da jakten på kommunister ble intensivert, ble Miller gransket for «Un-American Activities» etter sin ramsalte kritikk av den amerikanske kapitalismen, av krigsprofitørene og av den amerikanske drømmen i stykket som nå settes opp på Nationaltheatret.

Maren Bjørseth oppsetning av «Heksejakt» på Oslo Nye Teater fikk et kort liv under pandemien. Nå gir hun seg i kast med Miller på nytt, og tolkningen av stykkets giftige svik og skjøre mellommenneskelige bånd er både finstemt og dramatisk turnert. For ikke å glemme humoren, som i Bjørseths rytmiske svir nærmest danses fram med elegant bruk av et fint sammensatt ensemble.

Handlingen starter etter en stormfull natt. Et tre Keller-familien plantet som minne om sønnen Larry, som ble meldt savnet under et tokt med flyvåpenet tre år tidligere, er blåst over ende. Men mer skal opp med rota i løpet av dagen som ligger foran dem. Faren Joe Keller (Kim Haugen) er sjef for den lokale fabrikken, og sønnen Chris (Hermann Sabado) arbeider hos han. De er begge overbevist om at Larry døde den dagen flyet hans ble meldt savnet, mens moren Kate (Petronella Barker) lever i den hele og fulle overbevisning om at Larry lever. I sin desperasjon etter å opprettholde livsløgnen søker hun bevis i det overtroiske og nekter andre å hevde det motsatte.

Chris har invitert Ann (Stine Fevik), Larrys kjæreste fra før krigen og datteren til Joes tidligere kompanjong, til å komme å bo med dem noen dager. Chris ønsker å fri til Ann, og hun vil si ja. Ann har til Kates store fortvilelse sluttet å vente på Larry. Og Anns ankomst bringer også annet slagg til overflaten. Faren hennes sitter fengslet for å ha forårsaket minst 21 unge kampflygeres liv etter å ha sendt et defekt parti med topplokk til flymotorer ut fra fabrikken under krigen.

Les også: Jon Fosses nye «Einkvan» er blitt en rå og sensuell forestilling om ensomhet (+)

Hans overordnede, Joe Keller, ble frikjent under ankesaken, mens Anns far fikk bære skylden alene. Keller-familien er overbevist om farens uskyld. Naboene derimot, har hele tiden mistenkt at også Joe Keller var skyldig, noe Anns far hele tiden har hevdet. Men alle gjør gode miner til slett spill, og Joe er blitt en samlende figur i fellesskapet. I Kim Haugens skikkelse ser vi det ulmende og motsetningsfylte i den lokale magnaten, det faretruende under den joviale overflaten som gjør denne rollefiguren til en av Millers mest fascinerende. Her ser vi den amerikanske dobbeltmoralen ta form, og når det brister rakner også drømmen.

Det er et klassisk moraldrama om skyld og uskyld, om fordekte løgner, kynisme og det å la andre sone for deres egne feilgrep. Først og fremst handler det om feighet. Feighet for å innrømme, feighet for å erkjenne. Bjørseths regi er stram, men samtidig leken. De dirrende båndene mellom familiemedlemmene spennes ytterligere av figurene rundt. Gutten Bert som Joe har utpekt til gatas «politi», levende opptatt av «fengselet». Ekteparet Lubey, han med sine horoskoper, legen i all sin travelhet og hans kone igjen som har sin egen agenda for å stanse et giftermål mellom Chris og Ann. Og George, Anns bror som også dukker opp, rett fra fengselet til faren. Når teppet går ned for pausen blir hans ankomst en liten genistrek av en «cliffhanger».

Olav Myrtvedts scenografi er i starten en gedigen studioduk hvor en video projiserer noe nær et kaleidoskopteppe av firkantede brikker som skifter form, som i et puslespill, eller i en datakode som når som helst kan falle på plass. Men før det kommer så langt, åpenbares det som er Keller-familiens hjem og hage. Tidsbildet er sent 1940-tall, bare lett antydet gjennom Alva Walderhaug Brostens kostymer. Her er ingen annen staffasje enn den etter hvert tomme riggen, Clemet Irbils kontrastfylte spill med lys og mørke, og hvite plaststoler av enkleste art, slike som kan stables til hagefesten. Men de kan også rives med, og herjes med som brikker i et spill. De er nærmest uknuselige, likevel vaklevorne. Og de er tomme. En for hver unge soldat som døde.

Anmeldelse: «Der det finst fuglar» fyrer opp under umoralen (+)

Skuespillerne løfter helheten med intenst nærvær og godt og detaljert spill. Det er nydelig å se Kim Haugen og Petronella Barker i to framskutte roller som dette, to av Nationaltheatrets fremste som her både klamrer seg til og krasjer i hverandre. Barker som moren man først lurer på om er blitt, som Joe sier, gal, men som gjennom Kate målbærer Millers inngående granskning av familiebånd idet hun bruker alle midler for å redde stumpene av Keller-samhørigheten. Sabado og Fevik har både kjemien og trasset ved seg som distanserer dem fra foreldrene, som gjør dem til representanter for en ny og sannhetssøkende generasjon, og på den måten Millers politiske klo i det hele. Sabado og Haugen som far og sønn er som å se en demning briste, hvor de begge tas av de farlige og mørke understrømmene.

Olav Waastad gjør dessuten et herlig fysisk innhopp som den labile og akterutseilte George, mens Tone Mostraum målbærer komikken med en opptreden kunne vært i overkant klassisk lakonisk Mostraum, men som her fungerer fordi Bjørseth tilpasser den som en kontrast i stykkets øvrige rytme og nærmest filmatiske undertoner i musikken, som vanlig intenst og virkningsfullt komponert og spilt av Alf Lund Godbolt.

Les også: Nationaltheatrets «Prosessen» er ujevn, likevel skremmende aktuell (+)

Det er ikke en oppsetning helt uten løse ender, men Millers store ensemble og mange figurer i randsonen fyller sin funksjon, som bærere av frampek og som vitner til Keller-familiens endelige fall, et som begynte for lenge siden, men som nå er i ferd med å knuse bakken under seg når teppet bokstavelig talt dras unna. Millers tekst er heller ikke uten en og annen logisk brist. Men det er tyngden av stykket, Bjørseths grep om de klassiske lagene som hun skreller av med nærmest intuitivt temperament, som etter en litt løs første del strammes i skrustikka gjennom andre akt. Det er tyngden av den grusomme sannheten som vi vet må opp i dagen, konsekvensene av handlingene og valgene som er gjort, og erkjennelsen når slørene av visshet dras til side, som etter hvert gjør «Alle mine sønner» til en stor teateropplevelse.