På scenen

«Heksejakt» – maner fram en fryktens smeltedigel

Teaterbragden «Heksejakt» på Oslo Nye Teater minner oss om at sannheten er en skjør skapning og at demokratiet ikke skal tas for gitt.

5

TEATER

«Heksejakt»

Av Arthur Miller

Oversatt av Peter Magnus

Regi: Maren E. Bjørseth

Med Anders Baasmo, Ingvild Holthe Bygdnes, Eldar Skar, Birgitte Victoria Svendsen, Thea Lambrechts Vaulen, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah, m.fl.

Oslo Nye Teater

«Det som skremmer en generasjon vil sannsynligvis bringe fram et forundret smil hos den neste». Det skrev dramatikeren Arthur Miller i 1996, i forbindelse med filmversjonen av «The Crucible» («Heksejakt») der Daniel Day-Lewis spilte rollen som bonden John Proctor. I en artikkel i The New Yorker grunngir Miller, som selv skrev manuset, at skuespillet utgitt i 1953 ble skrevet i ren desperasjon som et svar på senator Joseph McCarthys kommunistjakt i etterkrigstidens USA, noe som i høy grad også rammet film- og teatermiljøene. Miller havnet selv i myndighetenes søkelys og måtte møte for kommisjonen for «Un-American Activities». Frykten McCarthy øvde på omgivelsene drev Miller til å gi seg i kast med materien, og underlaget fant han i rettsdokumentene fra hekseprosessene i Salem, Massachusetts i 1692. De endte med at langt over 150 personer ble arrestert, og 19 ble hengt for å stå i ledtog med Satan.

Oppsetningen av Millers stykke på Oslo Nye Teater fanger desperasjonen som frykt kan føre til. Det er ikke vanskelig å forstille seg hvilke fryktframkallende elementer i dagens samfunn som lar seg sammenlikne med dem Miller erfarte på 1950-tallet. Institusjonalisert løgn og falske påstander kan like lett undergrave demokrati eller rive i stykker lokalsamfunn, som svertekampanjene og massehysteriet som for over tre hundre år siden gjorde Salem til skrekkens symbol for all ettertid.

«Heksejakt»

Maren E. Bjørseth gjør ingen forsøk på å legge «Heksejakt» til vår tid. Hun setter sin lit til stykkets iboende evige aktualitet, der religiøse dogmer, begjær, hevn, massesuggesjon og maktkamp blandes i en farlig smeltedigel. Nettopp «Smeltedigelen» var den første tittelen på «The Crucible» i norsk oversettelse, og ordet kan fint ligge som et mantra under en forestilling hvor skuespillerne bukter seg dansende på scenen, som vaiende grener under et intenst lysende kors i stormlys, idet publikum benker seg. Når lysene i salen slukkes, intensiveres den harde technomusikken og aktørene smelter sammen til en udefinerbar, truende enhet for så nærmest spytte ut en skikkelse som bli liggende livløs.

De unge jentene som danser i skogen, dels nakne, er starten på marerittet i Salem, men under ligger det lille samfunnets allerede ulmende konflikter knyttet til landeiendom, kirke og påvirkning utenfra. Overtro er en joker, mens fremmedfrykt og kalvinistisk påvirkning maner til streng pietisme. Den livløse er Betty, datteren til pastor Parris (Andreas Stoltenberg Granerud). Snart tid har Salems godtfolk samlet seg, den mer meritterte pastor Hale (Eldar Skar) tilkalles for å komme til bunns i saken. Har Betty besvimt av frykt fordi faren oppdaget aktiviteten i skogen, eller er hun besatt av Djevelen?

De andre jentene, anført av Abigail Williams (Thea Lambrechts Vaulen), velger å innrømme at de har skrevet navnet sitt inn i djevelens svarte bok, og beskylder navngitte personer i Salem for å ha villedet dem. Alternativet, som er sannheten, vil være ødeleggende. I sentrum av den påfølgende heksejakten står John Proctor (Anders Baasmo) og kona Elizabeth (Ingvild Holthe Bygdnes), som Abigail tidligere har tjenestegjort for. Og det ligger skjulte motiver bak flere av heksebeskyldningene. Som at Abigail navngir Elizabeth som heks. Det er åpenbart en hevn for at hun ble bortvist etter å ha hatt et forhold til John Proctor. Når John velger å stå fram for å renvaske Elizabeth, må både han og ektefellen vurdere sannheten opp mot konsekvensene.

Heksejakt

Det er et stjernelag Maren E. Bjørseth har plukket til sitt 16 personers store ensemble, mange gjengangere fra hennes Elena Ferrante-oppsetning «Min briljante venninne» på Oslo Nye i 2019. I fremste rekke er imidlertid Anders Baasmo nå stormen i øyet, en menneskeliggjøring av avmakt og desperasjon når sannheten ligger på fallrepet. Ingvild Holthe Bygdnes har en tilbaketrukket intensitet som den tvilende Elizabeth, mens Eldar Skar fint balanserer historiens polariserte ståsteder. Blant mange gode prestasjoner får både Thea Lambrechts Vaulen og Mari Dahl Sæther (som Proctor-parets tjenestejente) spillerom som de benytter på imponerende vis, og ikke minst briljerer Birgitte Victoria Svendsen i en for henne litt annerledes rolle, som den brutalt listige og stramt manipulerende viseguvernør Danforth.

Som med «Min briljante venninne» og særlig årets «Lehmantrilogien» på Det Norske Teatret, blir «Heksejakt» utfordrende og sjangersprengende innenfor det episke formatet. Bjørseths blikk for komposisjon innenfor en gitt ramme skaper her mørkt ladede og slående tablåer hvor de mange lagene med symbolikk forsterker tematikken. I Olav Myrtvedts renskårne scenebilde blir et reisverk av en kirke- og/eller låvevegg i første akt, et effektivt bilde på spennet mellom den hundsete bondekulturen og den dømmende religionen som tyner livsgleden ut av folk. Her fordømmes lengsler, lyster og begjær, også i den grad at viril ungdommelig lek i skogen blir dødssynd.

Heksejakt

Den lammende atmosfæren i Salem, frykten den enkelte må kjenne på og den knugende pietismens klamhet i kontrast til agitatorenes oppildnede hysteri, understrekes av Norunn Standals nådeløse lysdesign som framhever det eller den som til enhver tid står på spill, men ikke uten at vekten av alt det bakenforliggende blir overveldende. Bjørseths fine bruk av ensemblet i bakgrunnen og på sidene forsterker «bygdedyret» i smeltedigelen. Det hviskes, tildekkes, skules og gjemmes, alt i nydelige koreograferte (Ida Wigdel) skyggebevegelser, mens frykten sitter som innsydd i Solveig Holthe Bygdnes beksvarte og historisk inspirerte kjoler, prestekapper og kutter.

En og annen hvit kyse, en T-skjortehvit pastor Hale som en moderne talsmann for rettferdighet og sannhet, forsterker de fine kostymevalgene. Og Alf Lund Godbolt musikk understreker den giftige atmosfæren med nyanserte, knallharde beats, ruvende lydformasjoner eller pulserende aggressivitet ikke ulikt hans fantastiske trommekomposisjoner for årets «Hamlet» på Nationaltheatret.

«Heksejakt»

Andre akt handler i hovedsak om rettsprosessen, hvor viseguvernør Danforth sammen med rettens medsammensvorne utdeler dødsstraff ved henging for det minste moralske avvik. Millers tekst er en mesterlig oppvisning i hvordan sannheten konstant glipper taket når massehysteri, hevngjerrighet, maktkamp og et moralsk korrupt rettsapparat snur og vender på ord og anklager i ren «Catch 22»-ånd. Som at vitnemålet fra Proctor-parets tjenestejente Mary Warren i utgangspunktet frikjenner Elizabeth og bevise Abigails skyld, men ender med det motsatte og plasserer i tillegg John Proctor selv på tiltalebenken.

Og loven var klar. Tilsto den anklagede samkvem med djevelen ble vedkommende benådet, men for all ettertid en utstøtt paria. Valgte vedkommende å tviholde på sannheten og benekte djeveldyrkelse, ble hun eller han hengt.

Bjørseths betoning forsterker elementer i teksten og i spillet som løfter «Heksejakt»s evige aktualitet. Særlig andre akt blir en medrivende, thrillermettet rettshøring. Det intrikate og absurde maktspillet lammer til slutt fornuften på et vis som kaster lange og dystre skygger inn over vår egen tid, som en påminnelse om at det alltid vil finnes en Abigail, en Danforth og en pastor Parris. La oss håpe det også vil finnes en John Proctor.


Nyeste fra Dagsavisen.no: