Taylor Swifts nye sanger: Hevn på sitt mest attraktive

---

5

Taylor Swift

The Tortured Poets Departement

Republic

---

Oppbruddsalbum er en egen kategori i populærmusikken. «Back In Black» med Amy Winehouse og Adeles «23» er de mest kjente fra nyere tid, mens godt voksne har favoritter som Joni Mitchells «Blue», «Shoot Out The Lights» med Richard & Linda Thompson, Bob Dylans «Blood On The Tracks» og det kollektive kaoset i «Rumours» med Fleetwood Mac. Taylor Swift har fylt opp flere plater med forsmådde sanger før, men aldri så gjennomført som her. Dette er hevn på sitt mest attraktive.

Allerede før vi begynner å høre på det nye albumet må vi beundre energien til Taylor Swift. At hun kommer med så mange nye spor 18 måneder etter «Midnights» må karakteriseres som hardt arbeid. I mellomtida ga hun i fjor ut to nyinnspillinger i serien med «Taylor’s Version» av eldre album. Hun farter fram og tilbake på fotballkamper der kjæresten Travis Kelce spiller, og «Eras»-konsertene har gått sin gang, med tilhørende film. Vi nærmer oss europadelen av turneen, som selv om hun ikke kommer til Norge vil gjøre Taylor Swift til sommerens mest omtale artist også på våre kanter.

Les også: Når nordmenn byr på seg sjæl: Trender på Tinder

På tross av alt dette er ikke den nye plata akkurat et hastverksopplegg. Det varer i over en time, med 16 nye sanger, som høres ut som de bare har ventet på å bli presentert i en helstøpt sammenheng. Men i det jeg skriver ned den vanlige innvendingen om at noen album kan bli for lange, at også dette kunne hatt godt av forsiktig redigering, kommer «The Tortured Poets Society: The Anthology», med 15 (!) bonuskutt i tillegg. Dette blir for mye på én gang. Innholdet er igjen skrevet og produsert sammen med Jack Antonoff, med enkelte bidrag fra Aaron Dessner som derimot blir den fremste medhjelperen på ekstramaterialet.

Selv om jeg har stor sans for Taylor Swift regner jeg meg ikke som en av de mest dedikerte swifties. Interessen min for å spore tekstene til tidligere kjærester og konkrete hendelser i privatlivet hennes er begrenset. Mye kommer til å bli sagt om hennes mangeårige forhold til den britiske skuespilleren Joe Alwyn, kanskje også en mer kortvarig affære med sangeren Matt Healy fra gruppa The 1975. Men sangene lever også sitt eget liv, som rapporter fra sinnstilstander som mange kan knytte sine egne verste erfaringer til.

Dette merker vi med en gang i åpningssporet «Fortnight», der hun sammen med et uvant diskret bidrag fra duettpartneren Post Malone tar oss inn i den gode følelsen av dårlig stemning som skal prege hele albumet. «I love you and it’s ruining my life», og så videre. Den etterfølges av «The Tortured Poets Departement», som i tillegg til å være tittelsangen kan være den beste sangen her. Om å være sammen med en mann som fortsatt skriver på skrivemaskin, med store tanker om sin kulturelle ballast, og som får sitt pass påskrevet: «I laughed in your face and said/you’re not Dylan Thomas/I’m not Patti Smith/This ain’t the Chelsea Hotel/We’re modern idiots».

Og slik går disse sangene. Andre høydepunkt er den nydelige pianoballaden «LOML», en vanlig forkortelse for «love of my life», men som i siste linje her avsløres som «loss of my life». «The Smallest Man Who Ever Lived» kommer forhåpentligvis som et fortjent karakterdrap for den det gjelder.

Musikalsk er dette en dempet affære, som står godt til de nedstemte fortellingene i tekstene. Den rytmiske pulsen stiger i «So Long London», men storbyens lys er igjen en metafor for dårlige erfaringer: «And I’m pissed off you let me give you all that youth for free». Igjen, jeg vil gjerne bli spart for de personlige detaljene. Samarbeidet med Florence Welch (Florence & The Machine) slår også hardere enn mye av det andre: «All of the bodies that have ever been on my body/and in my mind/they sink into the swamp/Is that a bad thing to say in a song?» Ja, kanskje er dette litt mer informasjon enn vi trenger i en sang?

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

Å være popstjerne er som kjent en drittjobb, men noen må gjøre den. Tekster som kommenterer dette kan være prøvelser i selvmedlidenhet, men Taylor Swift gjør det stiligere enn andre i «Who’s Afraid Of Little Old Me». I avslutningssporet «Clara Bow» får hun høre at hun minner om en av de store stumfilmstjernene for 100 år siden, som også fikk stormfulle kjærlighetshistorier brettet ut i full offentlighet. Fra dette spoler Swift 50 år framover i tid og rapporterer om mer smiger: «You look like Stevie Nicks in ‘75/The hair and lips/the crowd goes wild at her fingertips». Hun lever seg tydeligvis inn i livet disse stjernene, med en ironisk distanse til hykleriet når hun tenker seg hva den neste yndlingen kommer til å få høre: «You look like Taylor Swift in this light/we’re loving it/you’ve got the edge/she never did».

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

I tillegg til alt dette har albumet et par morsomme musikkreferanser som kommer til å gjøre underverker for noen mindre kjente navn. Én amerikansk sanger kan sannsynligvis vente seg et solid oppsving i dagene som kommer etter tittelsporets tekstlinje «we declared Charlie Puth should be a bigger artist». Ordentlig oppglødd blir jeg av åpningslinjene i «Guilty As Sin»: «Drowning in The Blue Nile/He sent me “Downtown Lights” (...) I hadn’t heart it in a while/am I allowed to cry?». En opplagt hyllest til de skotske kultheltene The Blue Nile og deres mest kjente sang. Så bruk gjerne anledningen til å høre på dem igjen, eller for første gang, som en påminnelse om at ikke alle de beste artistene ble verdensberømte. Selv minner Taylor Swift oss om at det går an å være blant de beste og være størst på samme tid.