---
5
FILM
Taylor Swift: The Eras Tour
Regi: Sam Wrench
---
Pandemien satte en stopper for Taylor Swifts planlagte show på Voldsløkka i 2020, og slik populariteten hennes har utviklet seg siden er det liten sjanse for å se henne i nabolaget med det første. I Skandinavia blir det bare tre konserter neste år, alle i Stockholms Friends Arena, med plass til 200.000 mennesker til sammen. Dette er ikke i nærheten av å dekke etterspørselen.
Taylor Swift er blitt verdens mest etterspurte konsertartist. Interessen har vært massiv, med kaotisk billettsalg, og så mange skuffede fans, Swifties som de kaller seg, at denne filmen kommer som et plaster på såret. «The Eras Tour» viser i nærmere tre timer hvorfor det er blitt sånn.
I de første to timene forholder de fleste i kinosalen seg forholdsvis rolige, og synger forsiktig med. Mot slutten reiser halve salen seg og begynner å danse. Selv tar jeg meg i å begynne å klappe etter mange av sangene, men jeg innser at jeg er utenfor målgruppen, og må oppføre meg ordentlig. Det har derfor ikke vært så om å gjøre å få ordentlige konsertbilletter heller, så da er det lett å si at «filmen er en god erstatning».
[ Taylor Swift – blockbuster i egen person? ]
På konserter med 70.000 mennesker kommer de fleste bare til å se Taylor Swift på storskjermene uansett. På kino har vi plass rett foran scenen. Vi ser Taylor Swift forfra, bakfra, ovenfra og fra begge sider. Jeg så filmen i Imax-formatet, der det nesten er som å være på scenen, med fare for å bruke fraser fra markedsføringen av tidligere konsertfilmer. Og når folk begynner å danse så sverger jeg på at illusjonen om å virkelig være til stede er til å ta og føle på.
Da pandemien var over hadde Taylor Swift gitt ut tre album med nye sanger som hun ikke hadde fått spilt på konserter, to til med nyinnspillinger av gamle sanger, og hadde litt av hvert å vise fram. Hun bestemte seg for å gjøre turneen til en gjennomgang av hele den 17 år lange karrieren så langt. Derfor fikk den navnet «Eras», «æraer», der alle albumene hun har gitt ut fått sin egen avdeling.
Hun begynner med «Lover»-albumet fra 2019, med «Cruel Summer», som fikk et nytt liv etter turneen var i gang, og ble en hit for henne sommeren 2023. Deretter får vi høre hennes feministiske manifest «The Man». Den gode stemningen er allerede etablert. Filmen er tekstet (på engelsk). Det gjør det ikke bare lettere for dem som vil synge med, men minner oss også om hvor mange av sangene til Taylor Swift som virkelig handler om noe, i stedet for bare å være generiske formuleringer om følelseslivet.
Mange konsertfilmer presenterer et større bilde av hendelsene, gjerne med glimt av forberedelser, de tar publikum med bak scenen og ut på veien fra sted til sted. Denne gangen er det bare konserten fra Sofi Stadium Los Angeles i august. Minus noen pauser for kostymeskift som er redigert bort, for Taylor Swift kommer tilbake i nye drakter for hvert album hun tar for seg.
[ Helgens nye låter: Thomas Dybdahl graver gull og Pikekyss har det fint ]
De forskjellige «æraene» kommer ikke i kronologisk rekkefølge. Men vi hører godt hver gang tidene skifter, først fra relativt ferske «Lover» (2019) tilbake til countrymusikken fra «Fearless» (2008), og fram igjen til det voksnere uttrykket i «Evermore» (2020). Her er «Champagne Problems» med sangeren alene ved et mosegrodd flygel et tidlig høydepunkt. Den eneste nedturen for meg er sekvensen fra albumet «Reputation» fra 2017, som blir litt for kalkulert festrock. Resten av konserten er en triumf.
«Red» (2012) kommer med gnistrende «22» og «We Are Never Getting Back Together». I mange av sangene blottstiller hun sitt eget følelsesliv, og utleverer tidligere forhold på det mest private. Aldri mer enn når hun spør om publikum har ti minutter å avse, og alle vet at det er til langversjonen av «All Too Well», om en spesielt sårende opplevelse. Framføringen er gripende dramatisk.
Sekvensen med folk-albumet «Folklore» er rett og slett fortryllende. Her er kanskje hennes aller fineste sanger, selv om «Cardigan» er en av de få innslagene fra konsertene som er redigert ut fra filmen. Men «August», «Betty», «My Tears Ricochet» og «Illicit Affairs» er til å smelte av, og «The Last Great American Dynasty» utspiller seg som en slags sosietetsskuespill med danserne hennes.
Sangene fra albumet «1989» (fra 2014) er de som endelig slipper den store feststemningen løs. Her er «Style», «Blank Space» og selvfølgelig «Shake It Off», den med «players gonna play» og «haters gonna hate», garantert å skape stor stemning.
Mot slutten tar hun seg tid til to nummer helt alene på scenen, i et kort akustisk sett. Først med gitar i sjarmerende «Our Song», en av de første hun skrev som tenåring. Etterpå «You’re On Your Own, Kid» på piano, som er enda en mesterlig høytidsstund. Avslutningen kommer med den seneste æraen, det mer elektronisk utførte albumet «Midnight», med noen av det siste årets største hits, «Anti-Hero» og «Karma».
Så – er denne filmen også «tillatt» for voksne? Absolutt. Jeg kommer i alle fall aldri til å bli for gammel til å høre ny popmusikk. Det går godt an å bli hjemme og høre på The Rolling Stones og «The Dark Side Of The Moon» også, men for alle dem som ennå er skeptiske vil jeg anbefale å i det minste gi «Folklore»-albumet en sjanse, med mange av de nydeligste sangene som er sunget det nye århundret. Kanskje kjenner de også noen som er yngre som kan ta dem med på kino etterpå?
[ Kaizers Orchestra har inntatt Oslo. Se bildene fra den første konserten ]
