Uhyggelig bra i Operaen

---

5

OPERA

Karmelittsøstrene (1956)

Av Francis Poulenc

Dirigent: Yi-Chen Lin

Regi: Barrie Kosky

Med Mari Eriksmoen, Yngve Søberg, Eirik Grøtvedt, Randi Stene, Marita Sølberg, Tone Kummervold, Frøy Hovland Holtbakk. m. fl.

Den norske Opera og Ballett

---

Den australske regissøren Barrie Kosky var intendant for Komische Oper i Berlin i ti år. «Karmelittsøstrene» (1957) er langt fra komisk opera som sjanger. Men Koskys nye regi av denne operaen, laget til festivalen i Glyndebourne i fjor, treffer noe sentralt både i Francis Poulencs musikk og i hva denne operaen handler om. Resultatet er blitt uhyggelig bra. Nå settes «Karmelittsøstrene» i Koskys regi opp i Bjørvika med kompaniet på Den norske Opera og Ballett, og med Gudrun E. Glette som regiansvarlig for gjenoppsetningen.

På originalspråket heter operaen Dialogues des Carmélites. Librettoen er bygget opp av dialoger, laget av komponisten over dramatiseringer av en novelle fra 1931 av Gertrud von Le Fort. Den forteller om skjebnen til en gruppe karmelittnonner nord i Frankrike etter revolusjonen i 1789. I denne perioden kriminaliserte staten all religiøs aktivitet, tømte klostre og lot giljotinen kappe hodet av alle som ikke oppga troen sin – alt i opplysningens navn.

Poulencs musikk står i spenn mellom form og uttrykk. Musikken er tekstnær, inspirert av liturgi der stavelser og harmonikk blir rammer som en musikalsk framføring kan lengte ut av og kjempe mot. I første scene forsvinner denne dynamikken litt. Jeg forstår at det er fristende å la Yngve Søberg og Eirik Grøtvedt kjøre på som far og sønn med etternavnet de la Force, av kraften. Begge har vokale ressurser til det. Men det går ut over den harmoniske fortøyningen i orkesteret og de få partiene som skal være svakere og innadvendte. Hvis all energi blir sluppet løs med en gang, er det ingenting igjen å bygge spenn med.

Les også: Håpet er en beksvart og absurd tanke i teaterversjonen av Maren Uthaugs familiekrønike «Der det finst fuglar» (+)

Operasjef Randi Stene synger priorinnen i klosteret som dør før revolusjonen banker på. En operasjef som programmerer seg selv, gir fallhøyde. Her holder det heldigvis til gagns. Stene bringer inn drama og dødsfrykt, men også en mer tilbakeholdt motbevegelse. Når den unge og litt ustabile Blanche de la Force i Mari Eriksmoens skikkelse søker seg til klosteret, er de to kvinnenes stemmer forskjellige i uttrykk og klang på en måte som nettopp skaper dialog. Paletten og samtalen utvides når Tone Kummervold som Moder Marie kommer inn i en rolle som reagerer annerledes enn Blanche og med en stemme med andre farger enn priorinnens. Frøy Hovland Holtbakks renskårne sopran som søster Constanse er kanskje aller nærmest Poulencs musikk.

Det slår meg at spillet mellom form og uttrykk i musikken også kommer til syne i disse ulike vokale klangfargene, som spiller seg like fint ut mellom de mannlige rollene, fra far og sønn de la Force via presten til de sekulære rollene når staten etter hvert melder seg. Flere av de siste blir i mine ører tolket et lite knepp nærmere musikkteater enn opera, et friskt valg som både gir et ekko av verkets 1950-tall, etablerer en sjangerdialog og åpner en mulig dimensjon av klasse i den musikalske tolkningen.

Les også: Spiller opp det absurde hos Kafka (+)

Scenografien består av en anonymt gråfarget trakt som rammer inn sceneåpningen og smalner innover. Innerst vrir trakten seg litt, og lyset forteller at det finnes en utgang og et utenfor som er skjult for publikum. Først tenker jeg at grepet er abstrakt, og at jeg bare må finne meg i et statisk scenerom. Men scenograf Katrin Lea Tag har en superfin utvikling på lur som speiler musikken og dramaet i hvordan også rommet som ramme sprekker opp.

Operaen har tolv scener i tre akter bundet sammen av mellomspill i orkester. Poulenc har også lagt inn lange strekk med stillhet, som for å forstørre opp tanken om innramming til verkets form. Dirigent Yi-Chen Lin får fint fram disse store dimensjonene. Noen ganger danser musikken videre der jeg umiddelbart forventer ettertanke og et skritt tilbake, og noen steder blir Poulenc dyppet i en slags wienersk luftighet. Men det skal også sies at Poulenc skrev inn operakomponistene Debussy, Verdi, Monteverdi og Mussorgskij – og sin egen mor – som inspirasjonskilder i partituret.

Se bildene fra storsatsingen på Operaen: Nasjonalballetten temmer Vildanden (+)

Hele operaen er en lang utsettelse av avrettingen vi vet kommer i siste scene, som også er komponert ut i partituret. Når raden av nonner mot slutten står stilt opp mot veggen og venter på å bli drept, er det umulig å ikke tenke på hvordan dette er virkelighet for mange, mange flere mennesker i krig akkurat nå.

I det Moder Marie forstår at hun trolig vil unngå giljotinen, blir hun desperat fortvilet og synger «Jeg kan ikke la dem dø uten meg!». For nonnene har lovet Gud å dø og hverandre å dø martyrdøden sammen. Vi har en rettssak gående i vårt eget samfunn om pride-terroren 25. juni der tiltalte angivelig ville dø som martyr, men ble forhindret.

Umiddelbart virker et ønske om martyrdød helt uforståelig i begge tilfeller. De to kan heller ikke sammenlignes, siden Moder Marie-figuren ikke har drept og skadet noen. Når jeg har fulgt Moder Marie fra starten av operaen, er det likevel ubehagelig å kjenne på at det er mulig å leve seg inn i selve forpliktelsen hun kjenner overfor de andre nonnene og overfor Gud.

Som verk spør «Karmelittsøstrene» om hva som skiller religion fra opplysning og individ fra kollektiv og viser hvordan begge i ekstreme tilfeller kan ta liv. For tiden er det vanskelig å lukke seg inne i operahusets kloster og glemme verden utenfor. Poulencs opera peker imidlertid utover sin egen tid og holder døren mellom operakunsten og verden åpen. Barrie Koskys regi viser det uten å overaktualisere. Det gir håp for hva scenekunst skal være og gjøre i disse tider.

Les mer fra scenen her