Ondt blod på vidda

---

4

FILM

«Stjålet»

Regi: Elle Márjá Eira

Netflix, 2024

---

Det første samiske initiativet til Netflix er en nytelse å se på, fra «malstrømmen» som på mektig vis åpner «Stjålet» med reinflokken som løper i ring, til gnistrende snøskuterscener og blendende bilder fra vidda. Men under naturbildene og den vakre overflaten syder filmen av skremmende aktuelle problemstillinger.

«Stjålet» bygger på journalisten og forfatteren Ann-Helén Laestadius’ roman med samme tittel, for øvrig hennes første for et voksent publikum. Romanen kom i 2021 og fikk en rekke priser, blant annet den gjeve Årets bok i Sverige. Nå føyer filmatiseringen seg inn i en fin rekke filmer med samisk tema, hvor vi fra norsk side kan telle inn både Ole Giævers «Ellos Eatnu – la elva leve» og Sara Margrethe Oskals «Eallogierdu – Tundraens voktere».

Det er ikke uten betydning for den mulige rekkevidden for «Stjålet», at det er Netflix som har finansiert. Selv om tematikken er knyttet til reindriftssamene i Sápmi, er ikke utfordringer rundt urfolksrettigheter, rasisme og klimaendringer begrenset til samene. Historien er hentet fra et lite samfunn i nærheten av Kiruna, der Laestadius’ har røttene sine, og historien som brer seg ut som en thriller, har trekk fra virkeligheten.

Elsa vokser opp i en reindriftsfamilie. Hun er ni år da hun blir vitne til en makaber ugjerning som skal kaste lange skygger over både henne og familien i årene som følger. Hun har merket sin første reinkalv, en snøhvit uskyldsskapning hun gir navnet Nástegallu, og som hun passer på at får litt ekstra reinlav. En dag hun er alene ved reinflokken for å mate Nástegallu, jager en maskert jeger inn i flokken på snøskuter og snart er den hvite snøen farget rød.

Elsa ser hvem reinslakteren er, men han, som har en sentral posisjon i bygda, truer henne til taushet. I avhør med politiet tør hun ikke si hvem hun så. Dette er heller ikke det eneste tilfellet med tjuvslakting av rein. Anmeldelsene fra Elsas familie og andre reineiere hoper seg opp uten at det lokale lensvesenet anstrenger seg mer enn de må for å fakke gjerningsmennene.

Les også: Hold kjeft, det er Gulbrandsen (+)

20 år senere er det ikke slutt på de bestialske drapene på dyrene. Men Elsa og den samiske befolkningen, både de med og uten rein, er under press fra flere hold. Bygda er splittet med utgangspunkt i den samiske levemåten, hvor reindrift og rettigheter skaper misunnelse, hets og sinne. Det er et gruvesamfunn med stor arbeidsledighet, hvor beiterett står i veien for industriell utvikling, hvor samehetsen er åpen og stygg og hvor forholdene også spiller inn på den enkeltes mentale helse.

Splittelsen og smerten ligger dypt nedarvet i språkstrid, den lange og betente forsvenskningspolitikken og i dagens betente forhold sambygdinger imellom. Elsa har kommet til et punkt hvor hun ikke lenger verken kan eller vil tie. Hun rives mellom frykten for represalier fra gjerningsmannen og hans medsammensvorne, og den latente trusselen som ligger i bygdedyret som gir samene skylda for alt samfunnet kommer til kort på. En annen og mer overordnet trussel er klimaendringene som vil komme til å endre reindriftssamenes levesett for all framtid.

Elin Kristina Oskal fra Saltdal i Nordland spiller den voksne Elsa med imponerende tilstedeværelse og energi. Dette er hennes debut som skuespiller i dette formatet, og er fra før mest kjent gjennom musikken, blant annet fra Samí Grand Prix. Her får hun fram den komplekse tvilen hos Elsa, men også frykten og handlekraften i møte med det tilsynelatende uoverkommelige.

Les også: Girl in Red er tilbake og blåser alle av banen (+)

For regissør Elle Márjá Eira, opprinnelig fra Máze i Finnmark, er «Stjålet» spillefilmdebuten. Hun har gjort mye innen kortere formater tidligere, og ikke minst hadde hun regien på den ene episoden av dramaserien «Makta» hvor de samiske kvinnene okkuperer Gro Harlem Brundtlands kontor under Alta-striden. «Stjålet» lider noe under en litt for rundhåndet tildeling av temaer, hvor filmskaperne forsøker å få inn alle elementene som har ført til uvennskapet i bygda, også de historiske, de språkmessige og de kulturelle. Alt dette er viktige markører, men blir vel overtydelig og skjematisk oppramset gjennom scener som har liten annet for seg enn det tilnærmet pedagogiske.

Dette er deler av romanens finmaskede nett som manusforfatter Peter Birro i samarbeid med Ann-Helén Laestadius selv ikke har fått helt grep om overføringen til film. Men det løsner når den nåtidige handlingen og valgene den voksne Elsa tvinges til å ta, krever oppmerksomheten.

«Stjålet» er en klassisk historie med gode og onde krefter som litt sjablongmessig settes opp mot hverandre, ispedd familietradisjoner som trues og myndigheter uten handlingsvilje. Men Eira får fint fram det mørke og komplekse bakteppet av strukturell rasisme og mistenksomhet som skaper dilemmaene de samiske miljøene står i. Både de som lever av reinen og de som på linje med alle andre søker arbeid og livsgrunnlag i et lokalmarked som er magert og uthulet.

Elsas nemesis i filmen, som vi introduseres for på et tidlig tidspunkt, spilles innfult og hatsk av Martin Wallström, her hjemme godt kjent som litt klønete politimann i «Beck»-seriene. Som en motsats til hans dogmatiske samehat finner vi flere fine biroller i Elsas synsfelt, blant annet bestemoren som med sine visdomsord om nordlyset («det er de dødes sjeler som blafrer der oppe») overleverer den eldgamle nedarvede samiske mytologien og familiens levesett til den unge Elsa.

Og Ken Are Bongos foto spiller her en betydelig hovedrolle i seg selv. Fotografiet i filmen er en nesten skamløs omfavnelse av alt som er vakkert ved det lapplandske landskapet, inkludert brutaliteten enten den er menneskelig eller naturlig, det hele med Lasse Enersens musikk som håndsøm til helheten. Det alene kan gjøre «Stjålet» til en kulthit for strømmekanalen.

Les også: Nytt jazzeventyr med Jaga og KORK (+)

Les også: Amy Winehouse går i svart igjen i ny film (+)