Tilbake og blåser alle av banen

---

5

MUSIKK

Girl in Red

«I’m Doing It Again Baby!»

Columbia

---

Marie Ulven fra Horten har på et par små år vunnet verden med gjennombruddsalbumet «If I Could Make It Go Quiet», intensiv turnering på egen hånd og ikke minst oppvarmingsjobben på Taylor Swifts «Eras Tour». Ikke bare smir Girl in Red uforutsigbare poplåter med tekster som man gladelig snubler i, men hun har også blitt et sjeldent godt forbilde for unge som sliter med å finne ut av egen identitet og seksualitet.

Etter låten «I Wanna Be Your Girlfriend» ble spørsmålet, frasen eller memet «Do You Listen to Girl in Red» en internasjonal identitetsmarkør. Nå er det knapt en kode lenger, og enda mindre vil det være etter «I’m Doing It Again Baby!», hvor svært mange av sangene handler om kjærlighet mellom jenter. Blant dem albumets kanskje mest stilrene elektropoplåt, «A Night To Remember», om tilfeldighetenes kjemiske reaksjon: «Nothing ever felt like/The moment I met her».

Med andrealbumet «I’m Doing It Again Baby!» møter Girl in Red verden med et smilende grin som går fra øre til øre. Det er også et av de mest selvsikre og rufsete sjangerlekende albumene vi har hørt på dette nivået. Det er pop med gitaren som taktstokk, med stjerneskudd, lydskapt kakeglasur og søplete lek med teknologien over uimotståelige harmonier og melodier hvor en popsmed av rang gir samarbeidspartner og produsent Matias Tellez fritt spillerom. Som på den litt hippieinfiserte «Doing It Again Baby», hvor en psykedelisk bro leder oss rett over i et heftig banjokjør.

Girl in Red er en artist som holdt på å møte veggen under suksessen som fulgte med debuten. Men nå inngår hun ingen kompromisser, noe også den frekke «pressekonferanse»-videoen som følger albumlanseringen viser. Musikken snakker imidlertid for seg selv, og hun spiller ikke bare gitaren og pianoet, men også de aller fleste andre instrumentene selv. Alt det omkringliggende fuzzet hun også skaper tar vi som et tegn på det mentale overskuddet som på alle vis smitter over på albumet.

Les også: Gåte varmet opp på Rockefeller (+)

Åpningslåten med den ubeskjedne tittelen «I’m Back» er en Mozart-trillende og smått sprudlende melodiøs øvelse over selve livet, en sang som oser av glede. Kanskje er det gleden over av å ha kommet tilbake til det livet man håper og ønsker å leve? Ulven har heller ikke tidligere pakket inn tekstene sine, verken når det gjelder kjærlighetsopplevelser eller mentale utfordringer, men nå holder hun lite tilbake: «I know I have a tendency/Melancholic tragedy» synger hun et stykke inn i låten, etter å ha åpnet med den dønn direkte egenmeldingen «I was gone for a minute/’Cause I went to get help/It’s not like I wanna die/At least not now/I love being alive».

Elsker å være i live, synger Marie Ulven. Selv om hun i intervjuer har fortalt om et par tunge år med dårlige forhold og skrivesperre, er det fantastisk å høre ikke bare en sang, men et helt album med en artist som dyrker det å ville ha det morsomt og all gleden tilværelsen har å by på, og det i en tid da popartister ser ut til å overby hverandre i depresjon og tristesse. Selv om Girl In Red ved denne korsveien drypper ironi som et vokslys, finnes det ikke den ironi i verden som greier å skjule at hun rett og slett har det gøy. I hvert fall mesteparten av tiden. Debutalbumet hennes var et sjeldent viktig og poengtert kunstuttrykk om mental helse. «I’m Doing It Again Baby!» peker på viktigheten av å ha det morsomt og ikke grave seg ned i lammende tungsinn.

«I’m Doing It Again Baby!» er ikke uten melankolske drag. De hun elsker mest er også dem hun sårer mest, sier hun på tampen av «Ugly People». Dette er de kanskje mest åpne låten på albumet: «I was born with a case/Of imperfections/And a whole lot of mental disarray». Og samtidig har hun funnet fram til noe fandenivoldsk i kjernen av det hele, og en ganske så rå humor som gir seg til kjenne både i sjangerparodier og gjennom tekstlige effekter. Som i de «sjokkerte» lydskapte utbruddene under refrenget på «Too Much», eller «Phantom Pain» som er en nesten The Beatles-aktig pastisj av en filmatisk drøm, inkludert fuglekvitter og flamencopalmas før den som en «A Day In The Life» tar en brå sving inn i det mørke, skurrende og desperate på en tilgjort «buhu»-aktig måte.

For ikke å snakke om når vi liksom hører henne i studio få ideen om hvor f**king kult det ville være om Sabrina var med på låten «You Need Me Now?». Her tar Girl in Red en hel generasjons sjargong på kornet, og selvsagt kommer Sabrina Carpenter inn.

Les også: Nye låter: brenn. gir oss «Den følelsen» og Aurora slår hardt (+)

«I’m Doing It Again Baby!» er bevisst kaotisk og springende, et album som er akkurat så kommersielt i kantene at det frir til fans av langt glattere pop enn dette. Men Girl in Red er en ulv i fåreklær, og under overflaten, under lagene av elektropop, store refrenger og fine pianotriller ulmer det i lava og punk, i alt det hjemmesnekrede fyrtøyet som ga Girl in Red så mange fans helt fra starten av. Det er fantastisk fint og likevel fullt av friksjon, som en bukett vakre roser med torner skarpere enn noen tunge.

Litt som setningen «Don’t you just love/To kill the light in my eyes» som introduserer den nevnte låten «Too Much», en låt om å bli trøkka ned i et forhold hvor den andre trivialiserer hvilken som helst følelse. Hvis dette hadde vært en roman ville linja gått rett inn i toppsjiktet med de beste åpningslinjene noensinne. Ikke for det, her er det nok av gullkorn. Mer bitende enn dette om et umulig forhold blir det ikke:

«You go through life like you’re on a fucking runway

Dracula shoulders be blocking all my sun rays

This throwing shade is so passé

Forever is unlikely for us»

Det er pent og skamløst om hverandre, enten man hører på tekstene eller villskapen i musikken. I en tid da «alle» snakker om Beyonces versjon av Dolly Partons «Jolene» kommer Ulven med «Pick Me», som på smart vis treffer den samme tematiske spikeren. En sår, desperat, stor og vakkert svevende ballade over tunge tangenter og et teppe av lyd som skaper en uvanlig mektig ramme rundt Ulvens sterke, klare stemme.

Blant ti låter er det knapt et dødpunkt. Poprockeren «New Love» er kanskje den minst spennende fordi den blir konvensjonell på en ukonvensjonell plate, og et bevis på at det er overskuddet og oppfinnsomheten som er «I’m Doing It Again Baby!»s kjerne. Og så avslutningen med låten som bokstaveres «*****». Den spinner rundt et refreng om stjerner og karakterer fra sånne som undertegnede. Her sparker hun bransjen på leggen og mer enn henviser til Andy Warhols tese om at i fremtiden vil alle oppleve en 15-minutters berømmelse. Det er en låt det er vanskelig å ta alvorlig ved første gangs lytt, men vi mistenker at også den minst høytidelige låten på en fantastisk skive har dobbel bunn.