Inspirasjonen fra TV-mediet blir en utfordring i «The Listeners»

---

4

OPERA

«The Listeners»

Musikk: Missy Mazzoli

Libretto: Royce Vavrek, basert på en historie av Jordan Tannahill

Musikalsk leder: Ilan Volkov

Regissør: Lileana Blain-Cruz

Scenograf: Adam Rigg

Kostyme: Kaye Voyce

Med Nicole Heaston, Simon Neal, Tone Kummervold, Eirik Grøtvedt, Johannes Weisser, Frøy Hovland Holtbakk m.fl.

Den norske Opera & Ballett/Ultimafestivalen

---

I samtalen før premieren på den nyskrevne operaen «The Listeners» kom det fram at en gruppe ungdommer som så generalprøven sa at «det var som å se en thriller på Netflix». Det er ingen dum sammenligning, og komponist Missy Mazzoli skriver også musikk for TV. Når det er sagt, blir inspirasjonen fra TV-mediet en utfordring i denne helt nye operaen, som Oslo fikk av Missy Mazzoli før alle andre. Daværende operasjef Annilese Miskimmon fanget opp den unge amerikanske komponisten i 2017 og ba henne skrive til hovedscenen. Snart skal Mazzoli skrive for The Metropolitan Opera i New York for første gang. Det er selvfølgelig gøy, og en grunn i seg selv til å se forestillingen.

Hovedpersonen i «The Listeners» er læreren Claire, sunget av Nicole Heaston. Claire plages av «the hum» – en lavfrekvent, summende lyd hun opplever at få eller ingen andre hører. Slike lyder har vært rapportert over hele verden, forklart med alt fra jordskjelv på havbunnen til hemmelig overvåking og overtro. Ganske nylig opptrådte det også i norsk samtidsteater, i kompaniet Susie Wangs fine lek med fiksjon og virkelighet i «The Hum» fra 2017. I den nye operaen er ideen hentet fra forfatteren Jordan Tannahill, som lenge har vært fascinert av mennesker som sier de hører denne lyden.

Opera vil ofte si noe om musikk og lyd parallelt med den dramatiske handlingen. Men hva vil forestillingen «The Listeners» si om the hum? Det er vanskeligere å få grep om. Både i romanen og i operaen holder lyden Claire våken om natten. På scenen traver hun fram og tilbake i oppkjørselen mellom en middelklassevilla og en dobbeltgarasje med danser Line Tørmoen svinsende rundt som et slags totemdyr. Lyd, søvnløshet og desperasjon gjør at Claire mister fotfestet både på jobb og privat. Det er et effektivt dramatisk utgangspunkt og et godt svar på hvorfor Claire synger, hvorfor dette skal være opera. Sammen med ektemann og datter på scenen kan publikum i salen spørre seg om The Hum finnes og om Claire er til å stole på.

Men når denne situasjonen er etablert, stopper spenning og framdrift opp for meg. Den funksjonelle og effektive orkestermusikken til komponist Missy Mazzoli ruller videre. Den er organisk og tilgjengelig. Sangernes linjer følger språkmelodien i replikkene. Orkestersatsen gir solistene god plass, og dirigent Ilan Volkov organiserer det hele med forbilledlig klarhet og varme. Alt dette er ofte mangelvare i samtidsopera, så det kjennes utakknemlig å ikke være helt fornøyd. Men jeg sliter med hvordan musikken gjør det samme og ligner på seg selv i to og en halv time. Det kjennes som om hver tekstlinje kunne vært forskjøvet og plassert nesten hvor som helst i melodiene.

[ Matias Faldbakkens nye roman «Stakkar» er en lysende mørk fortelling (+) ]

At musikken lukker seg om seg selv, kan selvfølgelig være intensjonen. For Claire forstår etter hvert at en av elevene hennes, Kyle, også plages av The Hum. Via internett finner de to en terapigruppe av likesinnede ledet av psykiateren Howard, sunget av Simon Neal. Terapigruppen er av typen som inviterer deg overstrømmende inn, men aldri slipper deg ut igjen. Terapeuten bruker video terapeutisk. Gjennom hele forestillingen får vi se gruppemedlemmer betro seg til kamera, blåst opp på en skjerm som dekker hele sceneåpningen. Tidvis skal det se ut som filmene sendes live på sosiale medier, og når dramaet til slutt skrur seg til, kommer TV-nyhetene løpende med syngende nyhetsanker.

Å diskutere kollektiv radikalisering og digital propaganda kjennes relevant, sett både fra Europa og USA. Denne librettoen har vokst fram siden 2017, parallelt med falske nyheter og konspirasjonsteorier. Men måten «The Listeners» leker med medier på, fanger lite av dette. Hva om forestillingen hadde våget å faktisk livesende på Instagram? Fra salen blir det i alle fall tungt å engasjere seg i fiktivt internett og frustrasjonen over en lyd vi ikke hører, selv om både Heaston og Neal gjør det de skal dramatisk og musikalsk. Mazzoli, librettist og regissør bruker i liten grad mulighetene opera gir for indre monolog eller å spille ut flere motstridende følelser samtidig. Vi hører hva sangerne sier til hverandre, men vi aner ikke hva den manipulerende terapeuten tenker om klientene sine eller hva de tenker når de ikke betror seg til gruppen eller et kamera. En ansats til det jeg savner, finnes i klangen når koret synger mer dempet sammen. Der hører vi det kollektive og det individuelle blande seg, og det oppstår noe uforutsigbart som er interessant å følge. Den samme litt rotete miksen av personlighet og fellesskap finnes i Kaye Voyces fine kostymer til koret.

[ Gi Anne Krigsvoll en tekst, og hun forvandler den til gull (+) ]

Operaens egne solister klarer også å bryte gjennom de velsmidde overflatene. Tone Kummervold styrer musikalsk tempo fra første øyeblikk hun kommer inn. Orkesteret må plutselig lytte og følge, og det åpner både musikken, forestillingen og rollen som psykiaterens partner Angela. Også Eirik Grøtvedt som den usikre skoleeleven Kyle, Johannes Weisser som opprørsk sektmedlem og Frøy Hovland Holtbakk som Claires datter skaper engasjerende situasjoner der musikken og dramaet i noen øyeblikk får stå og vippe uten at vi vet hvor noen av dem går videre.

«The Listeners» er også på vei mot interessante spørsmål om hvordan offentlighet, medier og sosial kontroll samvirker. En av Claires terapeutiske sendinger på Instagram får ektemannen til å flytte ut. Samme sending får naboer til å tagge ned dobbeltgarasjen med beskjed om å ikke ødelegge verdien på eiendommene deres. Jeg håper det siste er gjort i amerikansk uvitenhet om hva tagging på villavegger i etterkant av et teaterstykke nylig førte til i norsk politikk og kunstoffentlighet. For «The Listeners»s undersøkelser stopper nesten før de har begynt, og kan på ingen måte bære en referanse til den surrealistiske miksen av teater, konspirasjon, medier og politikk rundt det norske stykket «Ways of Seeing».

[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]

Mot slutten har forestillingen problemer med å lande alle rollene. Mens Claire får en gjennomtenkt og litt overraskende skjebne, tar terapeuten en «quiet quitting». Deretter blir det på kort tid antydet flere skyteepisoder. Uten å ha lest libretto eller roman, har jeg vanskelig for å forstå hvorfor skuddene faller, hvem som dør og hvorfor noen tilsynelatende synger videre etter at de er annonsert døde. Det siste er en operaklassiker, men bryter med logikken som hittil er bygget opp. Men jeg kan ha gått glipp av en essensiell tekstbit.

Hvis det ofte hadde vært premiere på ny opera i Bjørvika, hadde jeg gladelig anbefalt «The Listeners». Men når det skjer så sjelden som det gjør, kunne det vært fint å bruke de store offentlige ressursene det krever, på operakunstnere som kan fortelle historier nærmere samfunnet operahuset vårt er en del av. Heldigvis vet jeg at vi har noen slike i vente, i alle fall på Scene 2. Menneskene i «The Listeners» framstår som morsomme parodier på folk man har møtt i yogaklasser og sett i realityprogrammer, mer enn ofre for globale psykologiske eller politiske mekanismer. Etter en lovende start lukker «The Listeners» publikum i salen ute fra terapitimen. Da blir det også vanskeligere for publikum å lytte.

«The Listeners» er produsert av Den norske Opera & Ballett i samarbeid med Opera Philadelphia og Lyric Opera of Chicago