«Døden på Nilen»: Mordmysterium med melankolsk sinnelag og strittende mustasje

---

3

FILM

«Døden på Nilen»

Regi: Kenneth Branagh

USA/Eng. 2022

---

Etter kassasuksessen «Mordet på Orientekspressen» (2017) vender den belgiske mesterdetektiven Hercule Poirot (Kenneth Branagh) tilbake for å løse enda et elegant mordmysterium på et luksuriøst transportmiddel – med god hjelp fra sin majestetiske mustasje. Distributøren Disney sto ovenfor sitt eget mysterium etter at opptakene av «Døden på Nilen» ble fullført tilbake i 2019: Hva gjør man hvis en av de sentrale skuespillerne i filmen plutselig blir viklet inn i en velpublisert, kannibal-relatert sexskandale? Snakk om PR-mareritt! En mulighet er å kutte markedsføringsbudsjettet, skrinlegge kinopremieren og snike filmen ut på strømmemarkedet. Eventuelt bytte ut Armie Hammer med ny skuespiller og gå igjennom en omfattende runde med omfilminger. Da Ridley Scott (en av produsentene bak «Døden på Nilen») opplevde et liknende problem med «All the Money in the World» i 2017, klarte han å fjerne skandaleomsvøpte Kevin Spacey fra filmen bare noen uker før premieren, og byttet ham ut med Christopher Plummer – som fikk en Oscar-nominasjon for innsatsen.

I Covid-æraen ville imidlertid en byttemanøver blitt en skikkelig vrien oppgave, ikke minst på grunn av den omfattende rollelisten i «Døden på Nilen». Så i brist på bedre alternativer valgte Disney-konsernet en annen løsning: Å utsette kinopremieren et halvt dusin ganger og deretter håpe på det beste. Den dårlige timingen er uansett ikke filmens feil: en overdådig matineforestilling som i likhet med forgjengeren er spilt inn i storformatet 65mm, og kommer best til sin rett på et digert lerret. Dette er imidlertid en svakere film enn «Mordet på Orientekspressen», noe som til dels skyldes kildematerialet og til dels hva regissør Kenneth Branagh velger å gjøre med denne romanen.

[ «The Power Of The Dog» fikk hele 12 Oscar-nominasjoner. Se hele listen her ]

[ Nominert til to Oscar-priser: – Dette er helt sjokkerende uventet ]

Hercule Poirots frodige fjesvekst spiller en så sentral rolle her at den faktisk får sin egen opprinnelseshistorie, som tar en digitalt forynget Kenneth Branagh tilbake til skyttergravene i Belgia under første verdenskrig. Dette tilbakeblikket fyller inn noen elementer fra Poirots forhistorie som forfatter Agatha Christie foretrakk å la forbli vage, og gir oss et glimt av Poirots store kjærlighet Katherine. Deretter hopper vi frem til en bluesklubb 1937, mens Poirot er vitne til øyeblikket da den søkkrike sosietetskvinnen Linnet Ridgeway (Gal Gadot) faller pladask for sjarmøren Simon Doyle (Armie Hammer i sin siste filmrolle på en stund).

Han er kjæresten til hennes barndomsvenninne Jacqueline de Bellefort (stjerneskuddet Emma Mackey), som ikke tar dette sviket særlig bra. Etter en virvelvindromanse inviterer Linnet og Simon en håndfull venner til bryllupsfeiring i Egypt, der en syklig sjalu Jaqueline ankommer uanmeldt for å skape dårlig stemning. Hun blir del av reisefølget om bord dampskipet Karnak, som tøffer gjennom Nilfloden mens en av passasjerene blir skutt i skolten.

[ Suksessen til musikken fra Disney-filmen «Encanto» minner oss om platehistoriens store «soundtracks» ]

Også på dekk er Hercule Poirot, som gjenforenes med sin gode venn Bouc (Tom Bateman) og møter hans overbærende mor Euphemia (Annette Bening). Resten av passasjerene har alle sterke motivasjoner for å pønske på mord, og blant de mistenkte finner vi Linnets franske assistent Louise (Rose Leslie), hennes eksforlovede Dr. Windelsham (Russell Brand), nevøen Andrew Katchadourian (Ali Fazal), luksussosialisten Marie Van Schuyler (Jennifer Saunders) og hennes sykepleier Bowers (Dawn French). Et stykke ut i historien beskriver en av båtpassasjerene Poirot som: «et utålelig, bombastisk, kjedsommelig, egosentrisk lite kryp». En replikk som ikke kommer fra romanen, men er et sitat fra forfatteren Agatha Christie - som mot slutten av karrieren ikke kunne fordra sin egen kreasjon.

Kenneth Branagh deler ikke den oppfattelsen, og gir Poirot en tragisk patos, tvangslidelser og et mer melankolsk sinnelag. Hans forsøk på gi Poirot et personlig særpreg er ikke udelt vellykket, og inkluderer en epilog man diplomatisk kan beskrives som feilvurdert. Det er lett å mistenke at Branagh og hans manusforfatter Michael Green oppdaget en del elementer i Agatha Christie-romanen som med moderne øyne kvalifiserer som «problematiske», og de har gjort noen justeringer for å sikre at rollegalleriet er mer kulturelt mangfoldig. Så forfatteren Salome Otterrbourne er forvandlet til en blues-artist formet etter legendariske Sister Rosetta Tharpe (spilt av Sophie Okonedo), mens hennes niese Rosalie (Letitia Wright) er en pianist og regnskapsfører som har innledet et forhold til Bouc. Noen rollefigurer er strøket, andre er kombinert sammen i nye roller – mens plottet er i grove trekk uforandret. Dette 85 år gamle mysteriet ble tidligere fortalt på film i 1978 (med Peter Ustinov som Poirot), i tillegg til to TV-versjoner, et teaterstykke, en tegneserie og et dataspill.

[ «Nightmare Alley»: Skyggesiden av den amerikanske drømmen (+) ]

I likhet med «Mordet på Orientekspressen» er løsningen på dette mordmysteriet temmelig velkjent. I motsetning til «Mordet på Orientekspressen» er ikke «Døden på Nilen» særlig snedig konstruert, så selv uten forhåndskunnskaper burde det være enkelt å resonnere seg frem til utfallet. Mens den forrige filmversjonen av «Døden på Nilen» ble tatt opp på location i Egypt, er årets utgave til stor del spilt inn foran et grønnlerret i Longcross Studios i Surrey. Så til tross for det overdådige produksjonsdesignet har hele filmen et syntetisk preg, der en betydelig del av budsjettet ble skuslet bort på å gjenskape de egyptiske omgivelsene med lusne digitaleffekter. Branagh benytter alle muligheter for å gjøre historien mer storslagen, men dette er langt fra en like vellykket film som forgjengeren, og sjeldent noe mer enn en behagelig adspredelse. Kenneth Branagh har sikkert håp om at dette vil bli en filmserie (og en mustasje) han kan vende tilbake med jevne mellomrom. Med tanke på at Agatha Christie skrev 33 romaner, to teaterstykker og over 50 noveller med Poirot har Branagh nok av materiale å velge mellom, så neste gang håper jeg han filmatiserer en historie som ikke allerede har blitt fortalt til døde.