Saken ble publisert i 2017
«Själva hara vi största delen av skulden att vår nation inte har kommit längre än den har. Vi har inte stått tillsammans».
Nå på mandag 6. februar starter markeringen av 100-årsjubileet for den første politiske samlingen av samer i Norden. Det skjer der det første samelandsmøtet ble holdt i 1917, i Trondheim, og det vil bli en hel uke med politiske møter, konserter, seminarer, kunst- og teaterforestillinger og med statsoverhoder, kongelige og sametingsrepresentanter fra Norge, Sverige og Finland til stede. Samme dag blir det en egen teaterforestilling om den samiske pioneren Elsa Laula Renberg, som var den viktigste drivkraften for at dette aller første møtet kom i stand.
– Etter min oppfatning ville det ikke blitt noe møte i 1917 uten henne. Jeg mener hun var hjernen bak, og at skriftlige kilder viser det, sier forfatteren Siri Broch Johansen, som har skrevet bok om den samiske pioneren Elsa Laula Renberg.
– Sannheten er vel at flere sjeler tenkte samme tanker på samme tid, men at Elsa og hennes kvinneforening var de som ting til å skje, ener Johansen.
[ Anmeldelse: «Ellos eatnu – La elva leve»: Viktig og smertefullt fra vår nære historie (+) ]
Da Elsa Laula Renberg sto på talerstolen i Trondheim og holdt sitt livs politiske tale om samling av den samiske «nation» 6. februar 1917, var hun ennå ikke fylt 40 år. Likevel hadde hun allerede opplevd mer enn de fleste. Bare noen måneder før landsmøtet hadde hun begravd en sønn på åtte år, død av tuberkulose. Noen år før det hadde hun begravd en datter på 20 måneder. Hun mistet også faren og en lillebror tidlig, og kom fra en lutfattig, men driftig reindriftsfamilie som holdt til i grensetraktene mellom Västerbotten i Sverige og Nordland i Norge.
Renberg var storesøsteren i familien som ble den som flere ganger fikk foretrede for svenskekongen, der hun talte samenes sak. Hun fikk også gjennomført jordmorutdanning i Stockholm. Før det, den 5. august 1904, var hun med på å stifte verdens første samiske organisasjon, Lapparnas Centralförbund.
Det var særlig rettighetsspørsmål knyttet til jord og beitemark i Sverige som tente det politiske engasjementet hennes. Selv opplevde hun at faren og mange reindriftssamer i hans generasjon på slutten av 1800-tallet ble fortrengt av svenske nybyggere. De etablerte jordbruk i områder som hadde vært samisk skatte- og beiteland i århundrer. Samene hadde ikke rett til å eie sin egen jord, og manglet generelt rettsvern i lovverket.
– Dette var en sak som gikk rett i hjertet på Elsa, fordi det berørte hennes families eksistensgrunnlag på en helt direkte måte, sier Johansen.
Renberg var også opptatt av retten til å bruke samisk språk i norske og svenske skoler, og av å bekjempe sosiale problemer. Utallige var de foredrag hun holdt i begge land om disse spørsmålene, og Renberg ble god på å bygge nettverk og sikre seg mediedekning av møter hun skulle delta på.
I 1908 ble svensk-norske Elsa Laula gift med den norske reindriftssamen Thomas Renberg, og sammen flyttet de til Vefsn i Nordland der de drev med rein og etter hvert fikk sine seks barn.
– Jeg vil si at Thomas Renberg var en feminist, sier Siri Broch Johansen.
– I ei tid hvor dette var helt uvanlig, og hvor norske og svenske kvinner knapt hadde stemmerett, så lot han Elsa være den politiske stjerna i familien. Han støttet henne i hennes kamp, samarbeidet med henne om barn og reindrift, og ble med henne på reiser. Sammen var de et godt politisk team, mener hun.
[ Bekymret for trend: – Skader statusen til det norske språket ]
I desember 1910, under to uker før hun skulle føde sitt andre barn, stiftet Elsa Laula Renberg den aller første samiske kvinneforeningen, «Brurskanken Lappekvinde Forening». (Oppkalt etter et fjell i Vefsn-området). Det var denne foreningen som først søkte om støtte til å organisere et nordisk samemøte i Trondheim. Arrangementskomiteen besto av bare kvinner, og når de norske og svenske samene samlet seg i Trondheim, satt det 40 kvinner i salen – av 150 deltakere.
Store norske og svenske riksaviser var til stede og dekket møtet i 1917. Embetsfolk og viktige myndighetspersoner var inviterte, og det samme var arbeiderbevegelsens revolusjonære agitator Martin Tranmæl, som kom med et flammende innlegg fra talerstolen. Mye av dette var Renbergs verk. Mens Siri Borch Johansen framhever Renbergs strategiske og politiske talenter, legger hun ikke heller ikke skjul på Elsa Laula Renberg var enerådig, dårlig på å inngå kompromisser, og overhodet ikke var flink til å takle kritikk og uenighet, forteller Johansen. Hun legger til at Renberg også var rammet av misunnelse, rykter og hersketeknikker, både av myndighetspersoner, journalister og sin egen svigerfamilie.
Etter landsmøtet i 1917 fulgte år med hardt arbeid for samenes sak. Men i 1930 ble Elsa Laula Renberg syk av tuberkulose. Hun døde av sykdommen den 22. juli 1931 i Brønnøy, Nordland. Etter hennes død arbeidet mannen Thomas videre med deres felles sak. Han var med da Norske Reindriftssamers Landsforbund (NSL) ble stiftet i Tromsø i 1948. På vei hjem omkom han sammen med 15 andre i den tragiske bussulykken i Dunderlandsdalen. De var alle sørsamer på vei hjem fra dette stiftelsesmøtet.
Den samiske rettighetsbevegelsen levde videre, men Elsa Laula Renberg ble siden glemt av de fleste. Først på 70-tallet, med Alta-saken, oppgjør med fornorskningspolitikken og en ny interesse for samiske spørsmål, ble hennes navn trukket fram i lyset igjen.
– Jeg tror Elsa hadde vært fornøyd med Sametinget, men hun hadde nok ikke likt at norske partier var representert der. Hun så for seg bare samiske partier, sier Johansen.
– Hva ville hun ha ment om det som skjer i Sametinget akkurat nå, med mye krangel og maktkamp?
– Jeg tror ikke hun hadde blitt skremt av uenighet og diskusjon. Sånn er det i politikken. Det er ikke slik at alle samer taler med en stemme til enhver tid!
[ Ny samisk bølge på film og TV: Storserie for NRK ]