Hvem: Åse Wetås
Hvorfor: Språkrådet får kritikk for å ikke styre språket
I Klassekampen kritiserte Hallvard Hegna nylig Språkrådet for å ikke styre språket, og du måtte svare på hvorfor det i enkelte tilfeller er valgfritt å bruke «dem». Kan du forklare på nytt til våre lesere hvorfor det er greit å bruke «de» i denne setningen: «Han belærte de som har bodd lenge i landet vårt.»?
– Nå skal jeg passe meg, det er fort gjort å si noe feil her. Kritikeren mente at man må bruke «dem» i dette tilfellet her, men vi svarer at begge deler kan regnes som korrekt. Grunnen til at «de» kan brukes her, er at det i denne setningen kan analyseres som ubøyelig pekeord (som på fint heter determinativ). Hvis det bare kunne analyseres som objekt ville «dem» vært det eneste korrekte. For å kunne se forskjellen må man kunne grammatikk og setningslære. Jeg synes denne problemstillingen viser at det er viktig at alle kan litt grammatikk.
Det er ikke så lett, nei. Er du redd for å si noe feil?
– Jeg må leve som jeg lærer! Men her er det viktig å påpeke at det er forskjell på tale og skriftspråk. Språkrådet normerer bare skriftlig norsk, og vi gir veiledning i hvordan man kan skrive godt, klart og korrekt på norsk. Talespråket er noe helt annet. Når vi snakker, formidler vi også mye med ansiktsuttrykk, tonefall og kroppsspråk. Det er forresten helt naturlig at vi sier ting som «ehm» og «hm» når vi snakker. Det gir oss tid til å tenke over hva vi skal si. Vi snakker ofte ikke i hele setninger heller når vi uttrykker oss muntlig. Så nei, jeg er ikke redd for å si noe feil, men jeg er opptatt av å skrive korrekt.
Hallvard Hegna viser til et debattinnlegg du skrev sammen med daværende styreleder i Språkrådet Guri Melby for noen år siden. Da skrev du «norsk er et demokratisk prosjekt», og det tolker han som at «talespråket må være rettesnor for skriftspråket, og grammatikk er uvesentlig». Er det en rett tolkning?
– Nei, det er ikke det. Det vi tok opp er at Språkrådet ikke bare kan formidle et slags fryst ideal for hvordan det uforanderlige språket skal være. Et levende språk forandrer seg. Norsk ser vesentlig annerledes ut i dag enn det gjorde for 100 eller 500 år siden. Vi tok for eksempel i fjor inn pronomenet “hen” i skriftnormen, fordi der er et ord som mange språkbrukere bruker og trenger veiledning i å bruke korrekt. Det er et stort skritt, særlig fordi pronomen er en ganske lukket klasse. Hvis Språkrådet hadde sagt at det kan vi ikke anbefale fordi ordet ikke var i bruk for 100 år siden, hadde vi blitt et språkpoliti som var i utakt med tiden. Vi skal veilede om korrekt og godt språk, ikke springe rundt med rødpenn!
Det er vel en stund siden Språkrådet gjorde det valgfritt å bruke «ham» eller «han» som objektsform. Eller stemmer det?
– Det er en artig historie. «Han» kom inn som valgfri objektsform ved rettskrivingsendringene i 1917, ved siden av «ham». I dialektene våre er det ulike måter å uttrykke objektformen på. Jeg får av og til henvendelser fra folk som mener at vi leder det norske språket ut fordervelsen fordi vi godtar «han» som objektsform. Språkrådet av i dag ble etablert som statens fagorgan for språk i 2005, og da hadde denne valgfriheten i bokmål eksistert i nesten hundre år.
Hvordan står det til med hun og henne om dagen da?
– Det er nok en del som bruker hun som objektsform i tale, men vi ser ikke det så ofte i skriftspråket, der det i bokmål bare er «henne» som er korrekt.
[ Alle begrepene om funksjonshemmede er negativt ladet. Det gjør noe med forståelsen av oss. ]
Ok. Selv om dere er romslige når det kommer til å følge språkutviklingen, så er det enkelte språktrender dere gjerne skulle sett at vi ikke hadde. OsloMet, Ocean Space Centre og nå Oslo Science City, som du har bedt byrådslederen om å forsøke å stanse. Hva synes du om disse engelske navnene som får boltre seg i den norske utdanningssektoren?
– Det er vi veldig lite begeistret for. først og fremst fordi det er i strid med språkpolitikken som Stortinget har vedtatt og i strid med det norske lovverket på språkfeltet. Når vi løfter fram den typen saker er fordi vi ser disse navnene er svært synlige og blir mye brukt, og språket ved universitetene våre har dessuten høy prestisje i samfunnet. Hovedoppdraget vårt er å sørge for at det norske språket styrkes. Når vi velger engelsk framfor norsk på et navn på et universitet, så skader det statusen til det norske språket. Det er synd og unødvendig.
Dette er jo i strid med vedtatt politikk. Hvorfor blir dere ikke tatt mer seriøst?
– Språkpolitikken er sektorovergripende og alle skal ta sin del av ansvaret. Kunnskapssektoren og kommunesektoren har et selvstendig ansvar for å bidra til at politikken følges. Språkrådet skal veilede, men når vi ser at det blir valg som åpenbart er i strid med språkpolitikkens interesser så peker vi på det, og ber om endring.
Kan det tenkes at de vil ha engelske navn for å være mer inkluderende for resten av det internasjonale forskningsmiljøet?
– Jeg tror ikke det handler om det. Navn virker på tvers av landegrenser. jeg tror ikke at UiO blir et mer attraktivt og inkluderende sted for folk fra alle deler av verden ved å bruke navn som Oslo science city. Det er ganske populært å studere på Sorbonne i Paris, Humboldt eller Freie Universitet i Berlin. Det virker ikke som om attraktiviteten og fagligheten er knyttet opp til engelskspråklige navn.
Over til noe annet! Hva med tjukk L i Oslo-området? Den har jo tatt bolig i omtrent alle under 25 nesten. Er det helt greit?
– Det er ikke en tjukk L! Den L-en som du tenker på kalles apikal L. Tradisjonelt var det flere typer L i Oslo-området, og det du tenker på her er nok bruken av apikal og laminal L. Mange unge har sluttet å bruke den laminale L-en, og bruker bare apikal L. Mange foreldre er bekymret for måten ungene deres uttaler ball, men de er ikke bekymret for at uttalen av ordet flis, som tradisjonelt ble uttalt med tjukk L, også har endret seg hos mange. Det handler ofte om at noen dialekttrekk har høy status, mens andre har lavere. Men vi jobber uansett ikke med talespråk, så vi kommer ikke til å gjøre noe med denne L-uttalen! Den store debatten om uttalen av kino og kjøleskap er til og med landsdekkende, men det ligger utenfor vårt mandat å arbeide med det.
Da måtte vi ha opprettet Talespråkrådet?
Ja! I noen land har talespråksnormering, men vi har aldri hatt det i Norge. Den eneste gangen vi forsøkte oss på noe sånt var da den nye tellemåten i 1950 ble innført av Telegrafvesenet for å gjøre formidlingen av blant annet telefonnummer enklere. Det gikk jo sånn middels må vi kunne si, når vi ser hvor mange som fortsatt bruker gammel tellemåte.
Skjønner. Hva er de vanligste skrivefeilene hos nordmenn?
– Det er et stort spørsmål. Det som er veldig synlig, er at mange forunderlig nok strever med særskriving og sammenskriving av ord. Når jeg sier forunderlig så er det fordi talespråket kan være til så god hjelp her. For eksempel: Når jeg sier «solskjerming», så hører vi at trykkplasseringen er annerledes enn i «sol skjerming». Men likevel ser vi mer og mer av det! Jeg oppfordrer alle til å lytte til sin indre stemme for god veiledning i dette spørsmålet. En annen ting vi ser er en økende tendens til å bruke stor forbokstav i alle mulige sammenhenger der det ikke hører hjemme.
Sammenlignet med våre naboland da, hvor gode er vi på språk i Norge?
– Hvis vi ser på språkforståelse så viser undersøkelser at dansker og svensker skjønner lite av hverandre, og lite av oss. Men, vi i Norge skjønner dansk og svensk bedre. Det handler nok om lang tids kultur- og mediepåvirkning fra «storebror» Sverige, men også om at vi har et større talespråksmangfold, og mer aksept for ulike dialekter. Her kan du høre alle mulig slags dialekter fra Stortingets talerstol, og i beste sendetid på NRK. Folk kan bruke dialekten sin og forvente å bli forstått overalt. Det styrker både språkforståelsen og toleransen for andres språk.
Men hva med skrivefeil da, fører dere statistikk som dere sammenligner med dem?
– Haha, nei, det overvåker vi ikke.
[ Valgforsker frykter at tungt språk i politikken kan virke fremmedgjørende ]
Så vi kan ikke risikere å bli ertet for å være dårligst i klassen?
– Nei. Når vi møter språkrådene fra nabolandene våre diskuterer vi hvordan vi skal løse de store språkspørsmålene knyttet til språkpolitikken. Det handler om emner som språk på digitale flater. og klart språk. Det er de samme språkpolitiske sakene som står på dagsorden i Sverige, Danmark og Norge.
Siste språkspørsmål! Når skal nettsidene litt deres bli mer brukervennlige?
– Dette året går vi i gang med en fullstendig omlegging. vi er liten organisasjon som ikke har veldig mye økonomisk handlingsrom. Men nå har vi spart, og setter i gang. Vi gleder oss veldig til å få mer brukervennlige sider! Det er massevis av flott innhold der, men innpakningen skal bli lekrere.
[ Nå skaper vi det nye dataspråket ]
Så over til de faste spørsmålene. Hva er din favoritt bok?
– Det er forferdelig vanskelig å velge bare én. Jeg får si Fuglane av Tarjei Vesaas.
Hvem var din barndomshelt?
– Jeg tror ikke jeg hadde noen barndomshelt. Mange svarer Pippi Langstrømpe, men jeg var ikke en typisk Pippi Langstrømpe-jente. Jeg har ikke drevet med noe særlig heltedyrking verken som barn eller voksen. Det er noe klamt ved det. Jeg svarer pass.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Du snakker med en dame som har med seg to skiver hjemmebakt brød med gulost på jobb, og det har jeg hatt det de siste 30 årene. Jeg liker nok egentlig hverdager aller best. Å skeie ut er ikke noe jeg driver veldig mye med.
Hva gjør deg lykkelig?
– Å være sammen med folk. Det kan jeg si med enda større trygghet nå, enn før pandemien. Jeg holdt på å miste gnisten helt av å sitte på hjemmekontor.
[ 1. mai er arbeiderklassens dag. Men hvem er egentlig arbeiderklassen? ]
[ Språkpolitikk er mye mer enn kulturpolitikk ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
