Nyheter

Skriver sin egen historie

– Jeg innbiller meg at vi hadde det vel så bra som dagens barn, sier Ingrid Lycke Ellingsen (82).

Bilde 1 av 3

«Jeg kan ikke ha vært stort mer enn 5 år gammel. Vi skulle ha selskap og jeg maste lenge og vel om å få hjelpe til med noe. Gjett om jeg var stolt da jeg til slutt fikk bære et stort fat med nystekte kjøttboller inn til gjestene. Men så snublet jeg og fatet for ut av hendene mine. Fatet var helt, men kjøttbollene var strødd utover gulvet. «Var det ikke det jeg visste», sa mor så bare jeg kunne høre det. Jeg ble så fortvilet».

Historien leses opp av en velstelt og pent kledd, eldre kvinne. Hun snakker fortsatt mest svensk, selv om hun har bodd i Norge hele sitt voksne liv – og er gift med en norsk prest på 56. året. Pensjonert psykiater Ingrid Lycke Ellingsen kommer nemlig fra Göteborg – og nå som hun snart fyller 83 år har hun lyst til å samle sine minner mellom to permer.

Bok ble kurs

I et skjermet hjørne av drammensbiblioteket sitter ni eldre mennesker og lytter til Camilla Otterlei.

Forfatteren, som venter sitt tredje barn om en måneds tid, er hyret inn av biblioteket for å holde minneskriveverksted for eldre med skrivekløe. Selv skrev hun sin farfars historie – i boken «Tiden på Skjerneset» fra 2010.

Boken ble utgangspunktet for kurset «Skriv din historie», som Camilla først lagde for Folkeuniversitetet.

Lycke Ellingsens lille, ovennevnte fortelling er hennes svar på Camillas skriveøvelse; «En gang jeg knuste noe».

Gode råd

– Begynn med å skrive om noe dere synes er lystbetont og morsomt. Slik blir ikke hele prosjektet en tvangstrøye allerede fra starten av.

Og du vet aldri når det dukker opp noe du mener må med i historien, så sørg for alltid å ha en liten notisbok og penn i veska eller lomma, råder Otterlei.

For kanskje virker ikke erindringen like spennende, om man må ta opp igjen tråden ved en senere anledning.

De godt voksne elevene sitter der som tente lys. Seks kvinner og tre menn, som alle er fulle av minner og historier om levde liv.

Om ikke disse ni skriver ned det de vet og husker, vil også deres historier ende i den uendelig tykke glemmeboken, mens kommende generasjoner aldri får vite hva de drømte om som unge. Hvordan de levde, arbeidet, elsket og slet – og klarte seg uten Google.

– Jeg ønsker å trigge minnene så tekstene blir mer sanselige, humoristiske og bevegende – i motsetning til en ren kronologisk oppramsing, sier lærer Camilla.

Mindre stressende

Ingrid synes det er fascinerende hvordan minnene strømmer på når hun hører noen av de andre fortelle om episoder og mennesker som har gjort inntrykk på dem.

Selv vokste hun opp i en familie som kunne regnes blant Göteborgs intellektuelle – og korrekte.

– Jeg skulle være stille og veloppdragen, lese bøker, legge puslespill, sy og strikke. Leke kunne jeg gjøre med andre barn. Vi hoppet paradis, lekte sisten og butikk – men måtte for all del ikke skitne oss til, rope eller bråke. Mine foreldre skulle ikke ha et barn som ikke kunne oppføre seg ordentlig.

Til tross for at Ingrid ikke kan huske å ha blitt klemt eller kysset av sine foreldre og at de unngikk å rose henne, siden de mente det bare ville føre til selvgodhet, ser hun på sin barndom som harmonisk og privilegert.

– Jeg innbiller meg at vi hadde det vel så bra som dagens barn. I hvert fall var min barndom mindre stressende enn det mange barn opplever i dag, mener Ingrid.

Verdifulle minner

Camilla Otterlei tror vi alle kan ha godt av å se litt bakover innimellom. At det å kjenne til hvordan dine forfedre levde, og hvordan ting kom til å bli som de ble, er viktig og gjør deg til et helere menneske.

– Jeg ser hvordan denne gjengen kommer i snakk med hverandre og minnes sammen. Om det ikke skulle bli bok av det til slutt har de i hvert fall hatt det hyggelig undervegs, og noen små fortellinger og smakebiter fra deres liv har det jo blitt, konstaterer kursholderen.

For forfatteren (og snart mor til tre) selv har det uansett vært verdifullt å skrive om farfarens oppvekst og liv på den forblåste vestlandskysten. Hun vokste opp med hans fortellinger om slekta og livet i gamle dager. De ble en del av henne og gjennom boken om ham kan fortellingene nå leve videre hos barn og barnebarn.

Mer fra Dagsavisen