I 2018 avtalte LO og NHO å meisle ut en ny og reformert Avtalefestet pensjon. Men det har vist seg lettere sagt enn gjort å realisere disse AFP-planene. I Fellesforbundet er det stor motstand. «Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får», er mantraet fra mange av industrifolkene i forbundet. De vil heller beholde dagens ordning, tross dens svakheter.
Fredag samles Fellesforbundet, som er LOs største forbund i privat sektor, til landsmøte. Og onsdag i neste uke tar forbundet stilling i AFP-striden. Sier forbundet nei, blir den nye modellen i realiteten lagt i skuffen – også for LOs del. Da blir det i tilfelle bare snakk om småflikking på dagens AFP-ordning.
Men LO-leder Peggy Hessen Følsvik har ikke gitt opp håpet om å få Fellesforbundet med på en ny modell. I sin tale til landsmøtet vil hun ventelig argumentere sterkt for LO-ledelsens syn. Videre er det håp om at statsminister Jonas Gahr Støre har noe konkret å lokke med når han entrer talerstolen tirsdag. Regjeringen har nemlig lovet å bidra mer økonomisk til en ny modell. I dag dekker staten en tredel av AFP-regningen mens bedriftene betaler resten.
Det er for mange løse tråder.
Avtalefestet pensjon ble en realitet i 1988. I starten var dette en ordning som skulle gi sliterne i arbeidslivet en reell mulighet til å tre tidlig ut av arbeidslivet. Men som følge av den store pensjonsreformen ble AFP i 2011 gjort om til et livsvarig årlig påslag fra fylte 62 år. For å bli kvalifisert til AFP må man ha jobbet sju av de siste ni årene i en bedrift med tariffavtale. Mister man jobben eller blir ufør på tampen av arbeidslivet, mister man også AFP-pensjonen.
AFP ble kjempet fram av LO, men dette er en ordning som hele fagbevegelsen bør sette pris på. AFP gjelder bare i bedrifter med tariffavtale. AFP gjør fagforeningsboka mer gullkantet. Slik sett er AFP med på å gjøre det ekstra attraktivt å organisere seg i en fagforening. En høy organisasjonsgrad, både blant arbeidstakere og blant arbeidsgiverne, er en viktig forutsetning for at den norske samfunnsmodellen skal virke etter sin hensikt.
[ Bjørn G. Sæbø: Hva med Hadia Tajik? ]
Samtidig er AFP et tveegget sverd. Kostnaden for bedriftene må ikke bli så høy at enda flere bedrifter kvier seg for å inngå tariffavtaler. Da blir AFP ris til egen bak. Det er grunn til å merke seg at Fellesforbundet er opptatt av at kostnadene ved å ha tariffavtale «ikke kan øke vesentlig». Derfor må regjeringen bidra økonomisk. Og så må vi ha i bakhodet at en god harmonisering mellom offentlig og privat AFP er avhengig av at dagens ordning for privat sektor blir reformert.
Hensikten med den nye AFP-ordningen er å fjerne hullene i dagens system slik at flere i realiteten kan ta ut denne pensjonen. Den nye modellen innebærer at arbeidstakere tjener opp tidligpensjon for hvert år i en tariffbedrift. Utfordringen er at dette blir en mer kostbar ordning, som selvsagt må finansieres.
[ Kjell Werner: For mange politiske broilere. ]
LO-ledelsens modell for en ny AFP innebærer at de aktuelle arbeidstakerne må avstå litt av lønnstilleggene i de tre kommende mellomoppgjørene for å finansiere sin andel av AFP-pensjonen. Resten betaler arbeidsgiverne og muligens staten. Haken ved den nye modellen er at gratispassasjerene i lønnsoppgjørene får hele potten, mens de med tariffavtale altså mister litt lønn.
Fellesforbundets ledelse har lagt på bordet en uttalelse om AFP-pensjonen. Her skisseres det en løsning som kan danne grunnlag for et kompromiss i LO-familien. Men her ligger det også noen premisser som er vanskelig for LO-ledelsen å svelge. Det gjelder i første rekke Fellesforbundets ønske om at uføre må «få med seg» oppspart AFP-andel.
Både LO og NHO sier tvert nei til å inkludere uføre i den nye AFP-pensjonen, ved å holde fast på det samme prinsippet som i dagens ordning. Fra den kanten kommer det klar beskjed om at en eventuell forbedring for uføre må kjempes gjennom politisk og dermed gjelde alle. Her bør statsminister Jonas Gahr Støre ha noe konkret å friste Fellesforbundet med. Hvis han kommer tomhendt tirsdag, er det stor sannsynlighet for at forbundet vil vende tommelen ned for ny og reformert AFP.
Denne saken handler om to ting. Det gjelder å sikre en bærekraftig ordning for framtiden. Og så handler det om å vise solidaritet med de mange som i flere år er en del av ordningen, men likevel ikke nyter godt av dagens AFP når de blir pensjonister – siden de faller ut helt på tampen.
[ Lars West Johnsen: Jappetid for Jonas. ]
Industrifolkene i Fellesforbundet må ikke tråkke for hardt på medlemmene som jobber på hoteller og restauranter. Disse medlemmene kommer ofte ut som tapere i dagens AFP. Det samme gjelder en rekke andre i LO-familien. Problemet er at det er for mange løse tråder å nøste i. Da blir det lett og trygt å konkludere med at man vet hva man har, og at det er for uklart hva man får.
Fellesforbundets leder Jørn Eggum innrømmer at han er usikker på hvor landsmøtets flertall lander AFP-striden. Han bør bruke sin tyngde til å argumentere for forslaget til uttalelse som ligger på bordet. På den annen side bør LO-leder Peggy Hessen Følsvik komme kritikerne mer i møte enn det som så langt har vært tilfellet. Det er vanskelig å se hvordan floken kan løses opp. Her står vi overfor en gordisk knute som rett og slett må hogges over. Så får det bære eller briste.