I oktober 2018 skrev Alexander Gauland fra det tyske fascistpartiet AfD en artikkel der han angrep «den globalistiske eliten». Han anklaget dem for å stjele fra folk og gi pengene deres til bankene og innvandrerne, og hevdet at de bodde i «store byer og snakket flytende engelsk». De hadde svake bånd til landet der de var født, og «føler at de er verdensborgere. Når det regner i hjemlandet deres blir de ikke våte».
Tyske historikere påpekte likheten med en tale Hitler holdt i Siemensstadt i november 1933, der han raste mot «den lille, rotløse internasjonale klikken» som hersket over verden, «folk som både er hjemme ingensteds og overalt». Resten kunne publikum fylle inn selv – noe de også gjorde. «Jødene!», ropte forsamlingen.
Den tilsynelatende anti-elitistiske kritikken passer perfekt inn i verdensbildet til ytre høyre
Til tross for flere påfallende likheter nektet Gauland for at han kjente til talen. Som forfatteren Andreas Malm har påpekt, er det nesten enda mer påfallende og utrolig om man antar at han faktisk snakket sant, enn om han løy. Det er som om «Hitlers ord formet teksten til lederen av det mest suksessrike ytre-høyre-partiet i Tyskland siden 1945, som et usynlig blekk», skriver han og Zetkin-kollektivet i boka «White Skin, Black Fuel».
Siden den gang har AfD fortsatt å vokse – og det samme har verdensbildet deres. Gauland er nemlig ikke alene om å utpeke globalistiske, kosmopolitiske eliter som et fiendebilde å samle seg mot. Den britiske forfatteren David Goodhart, som i 2017 gjorde suksess med den bestselgende boka «The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics», har tegnet opp skillet mellom «somewheres» og «anywheres» som vår tids hovedkonflikt.
Begrepsparet er besnærende, og har med sin tilsynelatende store forklaringskraft fått et stort gjennomslag blant journalister og politikere, særlig på høyresiden. I et intervju med Samtiden for noen år siden beskrev Goodheart det som «den viktigste skillelinjen i Vestens politiske sjel, kanskje til og med i selve den menneskelige sjel». Og noe av det viktigste den kunne forklare, var visstnok «den politiske reaksjonen mot mangfold og masseinnvandring.»
Goodheart selv er sønn av et britisk konservativt parlamentsmedlem, fikk utdanninga si på Eton og var i mange år en ivrig tilhenger av New Labour under Tony Blair og Gordon Brown. Etter hvert beveget han seg i stadig mer høyreorientert retning, og i 2009 hyllet han den nykonservative forfatteren Christopher Caldwell, som påsto at muslimer erobret Europas byer, «gate for gate».
[ Det blir stadig mer vanskelig å ri av stormen for Erna Solberg ]
Ifølge Goodheart så Caldwell klart at «liberal universalisme» undergravde «nasjonale tradisjoner». Goodheart støttet også den konservative statsministeren Theresa May, som på partiets landsmøte i 2016 tok et oppgjør med det hun kalte «citizens of nowhere». Goodheart kom til slutt til det punktet så mange andre som ham har kommet til det siste tiåret, og erklærte at han var «post-liberal og stolt av det».
I et essay om Goodhearts bok skriver forfatteren Pankaj Mishra at Goodhearts intellektuelle utvikling har vært preget av en stadig stigende moralsk panikk over kulturelt mangfold, der helt reelle problemer knyttet til arbeidsløshet, fattigdom og en klasseblind politisk klasse reduseres til et spørsmål om innvandring, «verdikamp» og kultur. Den tilsynelatende antielitistiske kritikken hans viste seg, ikke særlig overraskende, å passe perfekt inn i den hovedkonflikten ytre høyre med stort hell har tegnet opp de siste årene.
Den stigende skepsisen til innvandring i Storbritannia ble ikke sett i lys av tre tiår med fagforeningsknusing og et stadig mer deregulert arbeidsliv, kombinert med enorme skattelettelser til de rikeste, privatisering og nedskjæringer. I stedet ble innvandrere generelt og muslimer spesielt peilet ut som kilden til «vanlige folks» problemer.
I intervjuet med Samtiden beskrev Goodheart selv problemene som «en åpen, innvandrervennlig, kunnskapsbasert økonomi», en påstått mistenkeliggjøring av «gruppetilhørighet som nasjonal, etnisk og lokal», i tillegg til «forsøk på å utjevne kjønnsforskjeller og kjønnsroller som mange mennesker fortsatt verdsetter.» Før han toppet det hele med den klagesangen som siden har gått under fanen «anti-woke»: «Og på toppen av det hele er ‘somewheres’ lenge blitt fortalt av ‘anywheres’ at verdenssynet deres er moralsk underlegent».
[ Kathleen Buer: Barnehagelærere brøler for døve ører ]
Fiendebildet av de stedbundne sliterne kontra de globalistiske, landsforræderske og bedrevitende elitene innebærer flere fordeler for ytre høyre. I boka «Våre kamper – mot rasisme og fascisme 1865-1940» beskriver jeg hvordan gammeldags og tabuisert rasisme i dag tappes på nye flasker og opptrer i et nytt og mer uskyldig språk: Det er ikke lenger biologisk bestemte «raser» som er den definerende hovedkonflikten, men rotfestede, stedbundne og uforanderlige «kulturer» og «identiteters» rett til ikke å bli «blandet» med andre.
«Enhver politisk bevegelse som ønsker å lykkes og til slutt bli hegemonisk, må dra ulike krefter i én og samme retning», sa Goodheart i intervjuet med Samtiden. «Det er på tide å injisere mer av verdenssynet til ‘somewheres’ inn i de politiske prioriteringene våre».
[ Den midlertidige arbeidsgiveravgiften virker mot sin hensikt ]
Om dette hadde innebåret en oppvurdering av yrkesfaglige utdanninger, en politikk for økt organisasjonsgrad, en aktiv innsats mot organisert arbeidslivskriminalitet og en styrking av vanlige lønnsmottakeres rettigheter, er det bare å si ja takk – mer enn gjerne. Men med unntak av noen vage formuleringer om å verdsette praktisk arbeid (kanskje gjennom applaus, slik vi så under pandemien?), har jeg til gode å se Goodheart og hans tilhengere snakke om politikk som kunne endret noe som helst i «somewheres» favør, annet enn gjennom innvandringsregulering.
Kanskje er det snarere sånn at Goodheart bruker arbeiderklassen slik en buktaler bruker en dokke, og fremmer forklaringer og kjepphester som står i veien for de reelle hovedkonfliktene i dagens verden – mellom dem som eier alt og dem som intet har, mellom «everythings» og «nothings»?