I boka «Veien til ufrihet» beskriver historikeren Timothy Snyder hvordan den politiske og økonomiske påvirkningen stort sett var enveiskjørt i de to tiårene som fulgte Berlinmurens fall. Overføringen av økonomiske og politiske modeller, spredningen av det engelske språket, og ikke minst utvidelsene av EU og NATO – alt gikk fra vest til øst. «Samtidig lokket den amerikanske og europeiske kapitalismen velstående russere inn i et rike der skillet mellom øst og vest ikke eksisterte», skriver Snyder. «Skatteparadisenes, skallselskapenes og de anonyme transaksjonenes rike, der man hvitvasket rikdommen som var stjålet fra det russiske folk».
Oppgaven var å skape et kristent, fascistisk regime, en nullpartistat ledet av en frelsende førerfigur
Vestlige ledere som Blair, Bush, Berlusconi og Schröder var viktige premissleverandører i utformingen av verdensordenen som ble skapt i kjølvannet av den kalde krigen. Flere Putin-biografer har påpekt hvordan den amerikanske regjeringens åpenlyse løgner om de irakiske masseødeleggelsesvåpnene, som Blair stilte seg bak, imponerte den russiske presidenten.
Og mens Tyskland underla energipolitikken sin de russiske olje-oligarkenes nåde, og Berlusconi utviklet sitt personlige vennskap med Putin, spilte Storbritannia en nøkkelrolle som bankboks for ransutbyttet. Disse enorme overføringene av rikdom, fra øst til vest, ble snart fulgt av andre strømmer, også politiske. Det siste tiåret kan vi si at Russland utvilsomt har påvirket Vesten langt mer enn omvendt – ikke minst i ideenes verden.
Kan ideer spille en selvstendig rolle i å forme verden? Som regel snakker vi om strukturer og interessesfærer når vi prøver å forstå oss på geopolitikk, som om verden var et rasjonelt sted styrt av rasjonelle aktører. Denne enøyde analysen har fått en del ting til å gå under radaren, i analysene av det russiske regimet og oligarkstyret i Kreml. Spørsmålet er om man kan forstå den russiske elitens kombinasjon av ran og statskupp, og invasjonen og folkemordkrigen som nå føres mot Ukraina, uten å interessere seg for ideene som legitimerer – og motiverer – dem.
[ Trine Østereng: 14 ekstra leveår på første klasse ]
Før 2014 var filosofen og aristokraten Ivan Iljin (1883–1954) nevnt to ganger i norske aviser: én gang i 1930, og én gang året etter. Et søk i Nasjonalbiblioteket gir 16 treff siden 2014, de fleste etter 24. februar i fjor. «Ingen annen tenker fra det 20. århundre har fått en så overveldende oppreisning i det 21., eller øvd like stor innflytelse på verdenspolitikken», skriver Snyder i sin bok. Kanskje er det på tide at vi gjør oss bedre kjent med denne tenkeren?
Iljin var et ektefødt barn av den russiske revolusjonen, og av reaksjonen som ble reist imot den. Han var en av de mange som ønsket å bekjempe revolusjonen med vold, og som etter å ha tapt måtte ta til takke med å utforme revansjistiske ideer i sin eksiltilværelse i Tyskland. Iljin beundret Mussolinis fasciststat, og ergret seg over at ikke russerne hadde kommet ham i forkjøpet med å gi den nye ideologien et navn. Til gjengjeld var han stolt over at de hvite styrkene i øst hadde vært en viktig modell for fascistene i vest.
Iljin foraktet Lenins gudløse revolusjon, men i likhet med andre høyreautoritære lot han seg imponere over bolsjevikenes målrettede vold og deres voluntarisme. I likhet med Lenin mente han dessuten at Russland trengte en tenkende elite som kunne fastsette mål og midler. Da Hitler kom til makta i Tyskland var Iljin allerede en svoren nazist, og hadde påbegynt arbeidet med en håndbok for dem som en dag skulle overta etter Sovjetstyret. Oppgaven var å skape et kristent, fascistisk regime, en nullpartistat ledet av en frelsende førerfigur.
Inspirert av nazisten Carl Schmitt definerte Iljin politikk som evnen til å etablere hvem som er fiende og hvem som er venn. Han slo fast at Russland, som «den eneste kilden til guddommelig totalitet», hadde hele verden – men kanskje først og fremst Vesten – som eksistensiell fiende. Iljin, som hadde lite kunnskap om Russlands virkelige historie, framstilte Moskvas imperialisme som en form for selvforsvar. «Ifølge ham var hvert eneste slag russerne noensinne hadde utkjempet, gjort i forsvar», skriver Snyder.
I 2005 sørget Putin for at Iljins lik ble gravd opp og fløyet tilbake til Moskva, der han ble begravet på nytt. På det tidspunktet hadde Putin begynt å sitere Iljin i sine årlige, egenforfattede taler til det russiske parlamentet, og da han noen år seinere skulle begrunne invasjonen av Ukraina, valgte han å støtte seg på Iljin. Det parallelle korstoget mot «vestlig dekadanse» og ikke minst mot de skeive ble også legitimert ved hjelp av Iljin, som kalte alle sine motstandere «seksuelt perverterte», altså homofile. Metoden er blitt foredlet av Putin, Medvedev og andre i Kreml, som ofte har stemplet demokratiforkjempere med seksualiserte skjellsord. Nyfascister som Aleksandr Dugin har bidratt på sitt vis, og klart å bygge allianser med mer moderate høyrekrefter, religiøse bevegelser, nynazister og grupper på ytre venstre i flere land. Alliansen er dels bygd opp rundt antivestlig retorikk, og dels rundt «tradisjonalistiske» verdier som har blitt markedsført som en kulturkrig mot «woke», Pride, feminister og andre «agenter for Vesten».
[ Kjell Werner: En rausere strømstøtte vil gi et moderat lønnsoppgjør ]
Putins mangeårige PR-sjef, Vladislav Surkov, klarte å tilpasse Iljins ideer til det postmoderne diktaturet han og Putin bygget opp for 20 år siden. Medvedev anbefalte russisk ungdom å lese Iljin, og han ble hyppig referert blant lederne i de falske opposisjonspartiene, Kommunistene og det høyreekstreme partiet Liberaldemokratene. I 2014 delte Kreml ut en samling med Iljins politiske skrifter til medlemmene av det regjerende partiet, og til alle ansatte i statsadministrasjonen.
Samme år begynte krigen mot Ukraina. På ny ble Iljins fascistiske forestillinger og språk tatt i bruk. Han omtalte konsekvent «ukrainere» i anførselstegn, og tok det for gitt at et postsovjetisk Russland skulle omfatte Ukraina. Blant annet derfor kjemper ukrainerne nå en blodig og tapper kamp for livet og for friheten. De har aldri bedt om å utkjempe denne krigen, den er blitt tvunget på dem.
Spørsmålene vi må stille oss, er om vi forstår at de også kjemper for oss. Og forstår vi at de har gitt oss verdifull tid, tid til å forstå hva det er som står på spill – og tid til å gjøre noe med det?